Selskap: Hellthrasher/Duplicate

Release: 03.11.2015

Besettende Black Metal.

Demoen til dette danske bandet fikk gode skussmål i undergrunnen da den ble sluppet i 2014, men gikk du glipp av den er det bare å hive seg over debutfullengderen først som sist. Det har vært få nye Black Metal-band de siste årene som har maktet å engasjere, uten å måtte hente inn impulser fra andre sjangrer, men Serpent's Lair har en rendyrket demonisk aura rundt seg som oser av svovel og mørke. Og det er et gjennomgående trekk for hele Circumambulating the Stillborn, enten de hamrer ut tremoloriff over hissige blastbeats eller maner frem lumre stemninger ved å dvele ved dissonante intervaller. Med like stor overbevisning på begge deler.

Soundet var en anelse uvant i starten – gitarlyden var ekstremt skingrende; diskantpreget og skarp som den var, og stod i sterk kontrast til den fyldige lyden og dominerende rollen til bassgitaren – men det satte seg fort. Til å begynne med vandret tankene i retning av det ubehagelige soundet til Akercocke på Goat of Mendes-skiva deres (uten sammenligning forøvrig), men det ble ikke mer enn et flyktig tankesprang for min del. Jeg vil nok heller trekke frem Svartidaudi og Necrite, og muligens Aosoth, for å gi deg en viss formening om det musikalske lydlandskapet til Serpent's Lair.

Hvis det er to aspekter som fortjener å bli nevnt særskilt (utenom bandets evne til å komponere riff og strukturere dem på forbilledlig vis) må det være trommene, eller rettere sagt; trommelyden, og vokalen. For å ta sistnevnte først; jo bedre musikk, jo viktigere er det at vokalen ikke svikter. Nerven til et band kan ofte ligge i stemmen og fremføringen til vokalisten, og for min del er det en viss fare for at hele byggverket raser sammen hvis disse to komponentene ikke passer sammen. Heldigvis er forsangeren til Serpent's Lair er av et sånt kaliber at han får hjertet til å gløde av harme. Der mange band har vokalister som freser det de er kar om, virker det som om danskene henter sine strupelyder fra den dypeste spirituelle avgrunn. Og det har selvfølgelig effekt på den som lytter.

Og bare helt kort om trommelyden; den er organisk, analog og ekte, og høres ut som et ordentlig trommesett. Flere Black Metal-band burde ta notis av dette, banna bein. Personlig er jeg iallfall passe pisselei av plasttrommelyden som har forpestet sjangeren i en årrekke, så all heder og ære til Serpent's Lair for å være bevisst på dette.

Serpent's Lair@Facebook

Cd-en er allerede innkjøpt, og jeg har seriøse planer om å investere i det litt større formatet også. Er du nysgjerrig, men ikke helt overbevist; sjekk ut låta Devouring Wrathe.

8,5/10

Tracklist:

1. Epipháneia
2.  Epistemology of Death
3.  Circumambulating the Stillborn
4.  Mortui Vivos Docent
5.  The Serpentine Gnosis
6.  Dwelling on the Threshold to Tartarus
7.  Devouring Wrathe