Shamblemaths "S/T"

av rune stordahl

Shamblemaths 17Selskap: Private

Release: 15.03.2016

En skikkelig attpåklatt av en anmeldelse, men god musikk er alltid aktuell, og klisjeen bedre sent enn aldri like så. Og henger du ikke på nisjesteder for prog, kan det faktisk være at norske Shamblemaths har gått deg hus forbi. Skiva klarte iallfall å unngå mine ører helt frem til slutten av november 2016, men da ble den sporenstreks bestilt fra bandet og har snurret ujevnt og trutt siden da.

De er en duo fra Trøndelag og har holdt det gående i noen år, og er – hvis jeg har forstått det riktig – en videreføring av et tidligere prosjekt. Skiva er spilt inn over en fireårsperiode fra 2011 til 2015 og noe av materialet er videreført fra bandet forut for Shamblemaths. Mer spesifikt dreier det seg om avslutningsporet Stalker, men musikalsk sett bryter den komposisjonen på ingen måte med resten av materialet på debuten. Variasjon og idérikdom er to stikkord som går igjen som en rød tråd i notatene mine, men samtidig byr den knappe timen med musikk på en enhetlig lytteropplevelse. Til tross for lang innspillings- og komponeringsperiode.

Det er tre spor her og tallene for respektiv spilletid er 27, 10 og 20. Det er altså lange og informasjonstette komposisjoner vi har med å gjøre her og som nevnt i avsnittet over: de har kreative muskler nok til å forsvare en slik varighet på materialet sitt. Det blir heller ikke feil å karakterisere musikken som generelt leken, aktiv og dynamisk. Instrumenteringen er fyldig og arrangementene like så. Soundet bærer preg av 70-tallsestetikk, men har også et moderne islett ved seg, og i mine ører har de tatt til seg det beste fra begge periodene. Miksen er åpen og ryddig og alle instrumentene har god plass å boltre seg på, uten at det føles overlesset eller tettpakket på noen måte.

Noen ord om alle tre låtene må nesten også være med. Jeg pleier vanligvis ikke kommentere eller beskrive enkeltlåter i anmeldelser, men her kommer man rett og slett ikke utenom.

Den 27 minutter lange Conglomeration stjeler oppmerksomheten rimelig umiddelbart med sin råtøffe miks av RIO og Zeuhl-aktige partier. En spenstig og vital start på en grandiost stykke musikk, men disse minuttene er ikke representative for musikken totalt sett. Litt luremus-faktor der altså, men når resten av skiva byr på kvalitetsfylt og variert Prog Rock setter iallfall ikke jeg meg ned og griner på nesa. Og bandet veksler fra det hektiske til det sakrale og har som oftest nydelige temaoverganger, selv om noen av de er relativt abrupte.

Nå vet jeg ikke om jeg tråkker bandet på tærne, men Genesis og King Crimson kan stå som en pekepinn på deler av retningen musikken tar i dette sporet. Vær også beredt på å overvære lange instrumentale segmenter med mye stilig solospill fra både gitarer, tangenter og blåsere, fortrinnsvis saksofoner. Og ja, saksofonen i alle slags toneleier er flittig brukt, så hvis det er turn-off, er neppe Shamblemaths bandet for deg. Men du burde uansett gi de en sjanse.

Åpningssporet har mange magiske øyeblikk, men når mellotronene melder sin ankomst rundt 17 minutter og slår seg sammen med et nydelig akustisk gitarparti og eterisk vokal, da kjenner livet veldig riktig ut. Jeg hadde gjerne hørt at dette temaet gikk igjen iallfall en gang til i løpet av de 27 minuttene, men det er kanskje «ulempen» med band som komponerer musikk som en reise: man besøker sjeldent de samme stedene flere ganger og utsikten må nytes der og da, for den kommer ikke igjen. Bare ta det atonale og brutale riffet som dukker opp helt ute av det blå helt mot slutten som eksempel.

Spor to, A Falling Ember, er den jeg liker dårligst, men cirka 3:30 uti låta våkner rock-monsteret som helt tydelig bor i bandet, og gliset i munnviken er på plass igjen. Inkluderingen av det klassiske gitarpartiet og munnharpen skal de berømmes for. Ellers kan jeg spare meg for alle vokalpartiene på denne låta og babylydene kunne jeg også klart meg uten. Og da kan jeg nevne i samme slengen av vokalen og vokalmelodiene er bandets svakeste punkt. Den blir for Genesis-aktig for min smak, og hverken Gabriel eller Collins har noen særlig høy stjerne i min bok. Preferanser med andre ord, og liker du dem kommer du neppe til å ha noe problem med vokalen til Shamblemaths.

Spor tre, Stalker, er altså en etterlevning fra et tidligere prosjekt og selv om jeg skrev at den ikke bryter med Shamblemaths musikalske virke, har den nok et større jazz-fusion-preg enn de to andre komposisjonene. Men mange av de samme tingene som jeg trakk frem som positivt for åpningssporet Conglomeration gjelder også Stalker. Her er det bra veksling mellom det hektiske og det mer neddempa. Det er god kontrast mellom instrumentene og rytmiske motiv, og saksonfonen er i aktiv bruk, både som soloinstrument og som tekstur i lydbildet ellers. Bandet briljerer nok en gang i de lange instrumentale bolkene og de er en fryd å lytte aktivt og oppmerksomt til, både via stereoanlegg og hodetelefoner. Part B av dette sporet er kanskje det jeg liker dårligst og særlig det neoprog-aktive refrenget gir meg lite. Ellers er det ikke langt unna at dette også er prog-lykke fra start til slutt.

Shamblemaths@Facebook

Å høre Shamblemaths er som å fortære verdens største godtepose på lørdagskvelden. Man blir litt mett etter at fråtsingen er overstått, men når ting har roet seg og har rukket å bli fordøyd er man klar for mer (om man er en godtegris da). Alt i posen blir ikke spist med like stor glede, men jeg kan ikke fatte og begripe annet enn at denne midtnorske duoen har kreert et progalbum i verdensklasse.

8,5/10

Tracklist:

  1. Conglomeration
  2. A Falling Ember
  3. Stalker