Southern DisComfort 2016, dag 2

av yngve

14355657 1183148731726995 8723499768046570258 NLørdagen var dagen jeg ikke skulle på festival. Jeg hadde jobbehelg og hadde så vidt klart å bytte bort nattvakten fra fredag til lørdag. Men, lørdagen kom, jeg skulle på jobb halv elleve, og satt hjemme - det klødde godt. Alt lå egentlig til rette for at jeg kunne få med meg et par av banda på Kick, og så hive meg på jobb etterpå. Det eneste jeg måtte ofre var litt søvn.

Bilder er lånt av Jan Ove Løgevik, som knipset for Festivalguide.no. Dere skal vite at jeg er kjempeglad for drahjelp i denne avdelingen. Besøk Jan Ove på Facebook, og lik gjerne siden :).

Bilde til venstre: Susperia

Klokken 19:00 sharp var jeg foran scenen, og det var progkongene, og dronninga, i Rendezvous Point som åpnet kvelden. Og FOR en konsert!! Jeg har sett de før, men i kveld fikk de en fantastisk lyd, fett lysshow, et band som viste seg fram fra sin beste side og en vokalist som etter min mening tok frontposisjonen bedre enn hva som var tilfelle sist jeg så de. Den gang var Geirmund litt Dream Theater-James, en som kom i skyggen av instrumentalistene, men (mulig) etter all turneringen som har funnet sted i det siste har fyren kranglet til seg en herlig plass på scenen. Og han styrer og steller, dominerer og bestemmer, det er slik utvikling man liker å se. Vokaljobben er enorm, det hadde han egentlig i lomma sist også. 

Basseberta er rå, magisk. Og bare det å se henne følge trommeguru Kolstad der bak, fantastisk. Tangenter er en essensiell del av bandets sound, og i den avdelingen var det også på stell, samt i gitarbiten. Det frekke er at, selv om gitaren absolutt er sykt viktig, det er denne biten som jeg oppfatter som litt anonym. Men seksstrengeren imponerer, spesielt i enkelte av solopartiene. 

Vi fikk smake på en ny låt, vi fikk de fra skiva, og jeg opplevde også denne gangen at Rendezvous Point leverer så mye bedre live enn på skive. Så får bandet ta det som et kompliment eller ikke, det er ihvertfall en gjeng det er en fryd å se på scenen, men som jeg føler er litt tøylet i studio, der det ikke løsner helt. 

Susperia var neste, med lokal rockestjerne på vokal. Dette er et band jeg heller ikke helt har løsnet på når det gjelder studioeskapader, men det handler nok mer om preferanser, for bandet har ganske så mange fans. Jeg er stor fan av ett album, 'Attitude', der stemte mye. 

Bernt Fjellestad, nevnte rockestjerne, også vokalist i Guardians Of Time, frontet bandet bra. Her growler han ganske mye. Han er jo kjent for mangel på baller i Guardians, og jeg håper bare han ikke kødder opp stemmen når han leverer som dette med Susperia. Han gjør det fett, men det har han egentlig alltid gjort. Han har hatt en liten forkjærlighet for litt sinnavokal i mange år, men er altså nå i stand til å omfavne det på nær fulltid. Det dukker opp ren vokal, naturligvis, men da i en mørkere variant enn det vi er vant til. 

Musikken er ikke helt meg fortsatt, det er et litt stressende sound, det er mye som skjer, en stil som ligger og vipper mellom to stoler - men som sagt, bandet har mange fans, og det handler kun om hva den enkelte liker. Noen av låtene er råfete, noen er litt kjedelige. En låt som Devil May Care, som jeg finner kjedelig (sorry), kunne ikke Bernt sprite opp for meg, men ellers var det noe av materialet jeg husker fra før som ble løfte godt opp av venndølen. 

Gjengen er flinke musikere, alle sammen, og jeg vil tro at med Bernt kan det bli en økning av interesse. Den forrige lineup-en var jo sammen lenge, kanskje er nytt blod og en frisk bris det de trenger for å komme seg litt i bresjen igjen? En kommende skive vil muligens befeste bandets situasjon, til og med forsterke.

Igjen ser man at bassist Håkon er flink til å få med seg publikum, mens gitaristene virker å være relativt sky og forsiktige. Bernt er jo frontfigur, men Håkon, som synger med av og til, faktisk har mikrofon og plass i senter - og det ser ut for meg som om det er denne karen som styrer skuta. Ihvertfall sett fra salen. Hadde alle i bandet vært så frampå, hadde det vært en enda bedre konsert, men folk så godt fornøyde ut uansett, så ikke ta min mening for noe annet enn nettopp det, min mening. 

Det var godt med folk og liv når Susperia spilte, så den biten var det gøy å bevitne.

Deretter stakk jeg ned på Onkel Aksel for en kaffe, mens Destroyer fikk kjøre sin svarte suppe på Kick, det bandet er absolutt ikke noe jeg bruker min tid på. Notiser fra noen jeg kjenner vitner ihvertfall på at de frammøtte fikk en god konsert fra australierne. Men, Laurence, vi har ikke glemt henne? Hun var der ser dere.

Yngve

14352014 1183152275059974 3288258911984203918 ODeströyer 666 er et av årets internasjonale gjester på SDc. Dette etterhvert relativt store bandet leverer en fet nok konsert, åpenbart uten å prøve altfor hardt. 

Bilde til høyre: Deströyer 666

Det høres ut som om K.K. Warslut gir opp å oppnå kontakt med publikumet tidlig i konserten; han har nok ikke fått med seg at publikum, da særlig det sørlandske, ikke er å ta for gitt, og at humor fungerer bedre enn skjellsord. 

Derfra går alt på autopilot, og bandets lange erfaring på større scener gjør jobben for dem. We're on fire pøses det på med hele konserten lang; kanskje ikke overraskende med tanke på bandets tekstmateriale. Det blir for øvrig mer gestikulasjon bak mikrofon enn det er foran scena. Hvorfor trenger enkelte band å heie sin egen musikk under fremføringa? Stoler de ikke på dens virkning på publikumet?

Tross alt et solid sett og en god fremføring.

Lokale Tranquidiots byr på seg selv på en måte man rett og slett ikke får sjanse til å si nei til. Enten er du med eller så er du kjip. Sitter du innerst i salen er du definitivt ute. Herfra er ikke lyden den beste, dessverre, men man kan i alle observere at det er godt med liv i lokalet, med moshpit til og med!

Bandmedlemmene har mer erfaring med hvert sitt (tidligere) band enn sammen som Tranquidiots, det leser vi i biografien deres; da får vi håpe de får flere sjanser til å opptre fremover. 

Takk for en gøyal stund! Følg dem som du kan, kanskje det kommer et album snart...

Rett utsprunget fra 80-tallet, og fra Danmark for øvrig, her kommer Impalers. 

Musikken til Impalers er til å digge i fellesskap, headbangende som i gamle dager, men det var det med håret da... maken til manke! (Og der skjønte jeg at det ikke handlet om meg :) Yj).

For oss som heller vil se på enn delta, kan den musikalske opplevelsen beskrives som ren, noe klinisk thrash. Bassen er svært fremtredende fra der vi sitter. Dette feilinntrykket rettes dog opp ved å høre på plata i ettertid. 

Det blir etterhvert en teknisk overdose, musikken blir for ensformig for meg.  Helt objektivt gjør likevel Impalers en bra opptreden, de er engasjerte, kommuniserende, har humor og tar danskvrøvlen fra det norske publikumet med et smil.

Laurence

Takk for oss, Heavymetal.no bukker og neier for at vi kunne komme og lodde stemningen på 2016-utgaven, og ser allerede fram til hva som venter neste høst. Hjertelig takk til Laurence, Jan Ove og festivalen for at anmeldelsen kom i boks. Og tanker på eventuelle skrivefeil bes stappes en viss plass, dette ble editert nattestid, som kjent en tid på døgnet hvor de flestes system ikke henger helt sammen :).

Yngve

Bilder under: Tranquidiots (venstre), Impalers (høyre)

14322723 1183156928392842 774214911174658555 N14222251 1183155801726288 3983133605786852224 N