Selskap: Svart Records

Release: 18.03.2016

Jeg starter like godt med hovedinnvendingen min mot Tusmørke og det som gjør lyttingen til en ambivalent opplevelse: vokalen. Det ble forsåvidt påpekt i anmeldelsen jeg gjorde av splitten deres med Spectral Haze (som noen neppe husker ), men er enda tydeligere her på deres tredje fullengder. Jeg skal ikke bruke mye tid på å nitpicke alt jeg ikke liker, men i hovedsak er det De reiser fra oss, Et djevelsk mareritt og refrenget på Vinterblot som faller i smak, vokalt sett. Resten varierer fra akseptabelt til skrekkelig i mine ører. Jeg kommer ikke til å bruke mer plass på å kritisere det resterende, men det ligger der hele veien som en del av fundamentet (og er utslagsgivende på sluttsummen). Det kan være greit å ha i bakhodet hvis du ikke er like vanskelig/kresen som meg når det kommer til vokalprestasjon, eller ikke plages i samme grad av vokal som ikke faller helt i smak.

Musikalsk og instrumentalt sett er Tusmørke et veldig sterkt band, og det å dykke inn i låtmakeriet deres, med alt det som skjer i lydbildet på Ført bak lyset, er en takknemlig jobb. For her er det mer enn nok å gripe tak i, og mange detaljer i arrangementene som bare venter på å bli oppdaget. En annen ting som vekker begeistring er det levende og skitne lydbildet deres. Her får instrumentene lov til å være nettopp instrumenter, og Tusmørke later til å rendyrke dem for hva de er, uten at de blir pakket inn i plastikk og kvantifisert ihjel.

I anmeldelsen av split-albumet dro jeg frem en salig potpurri av artister for å beskrive soundet til Tusmørke og hvilke musikalske impulser jeg mente å plukke opp hos dem. I korte trekk var det en blanding av norsk og britisk musikk. På Ført bak lyset har de behold mange av de samme kjennetegnene, men i et par-tre av låtene får jeg sterke vibber til Italia og band som Goblin, Banco og Corte Dei Miracoli. Jeg tipper at det er tangenttraktering og -lyder, og samspillet mellom bass og trommer som sender tankene i denne retning. Åpningspartiet på Et djevelsk mareritt er iallfall som henter rett ut fra lydsporet til Suspiria.

Som allerede antydet er det når bandet er i instrumental modus og lesser på med en more is more-tilnærming til komposisjonene sine, at de virkelig briljerer. Slutten på allerede ovennevte låt kan nevnes. Det samme kan den funky starten på den påfølgende låta og hvordan den etterhvert henfaller til mer psykedeliske toner, alt akkompagnert av lekkert tangentspill. Samspillet mellom trommer og bass, og den vibben som det gir, på Vinterblot kan også med hell trekkes frem. Og et siste eksempel: Tittelsporet er jeg bare sånn måtelig begeistret for, men her også skjer det samme; etter at andre refrenget er overstått, så smeller de til med et fantastisk instrumentalt parti. Og det av et sånt kaliber at man nesten glemmer at låta frem til da ikke har pirret de musikalske sansene i særlig stor grad.

Tusmørke@Facebook

Lyttermessig sett har jeg levd med skiva siden slutten av februar. Den har blitt spilt med jevne mellomrom i hele perioden frem til disse ord skrives (medio mai). Alle låtene byr på bra ting på detaljnivå, men trekker jeg opp de store linjene og ser plata som en del av samlinga som står i hylla, så er det et par ting som åpenbarer seg; det er bare de tre låtene jeg nevnte innledningsvis som jeg virkelig liker. Spurvehaukenog «Nordmarka» fikk jeg aldri fot for, mens Ekebergkongen og Ført bak lyset begge ble for mye av en tveegget opplevelse til at de bød på ubesværet lytting. Og det hadde nok ført at skiva som helhet hadde blitt hyllefyll. Men når det er sagt, så er altså de tre låtene jeg har trukket frem virkelig gode og de utgjør bortimot halve skiva, så helt krise er det altså heller ikke.

6/10

Tracklist:

1. Ekebergkongen
2.  Et djevelsk mareritt
3.  De reiser fra oss
4.  Ført bak lyset
5.  Spurvehauken
6.  Nordmarka
7.  Vinterblot