Wyruz "Judge And Jury"

av yngve

14368829 10155191365975130 7684907451558372431 NSelskap: Battlegod Productions

Release: 05.09.16

Hamarbandet overrasker. 

Ikke fordi jeg hadde forventet ræva saker, men fordi de har endret stil siden sist, synes jeg. Forrige skive er ikke i nærheten av dette, i ettertid vil jeg påstå at vi så omrisset av det som nå foreligger.

De har blitt tøffere, hardere (hør bare på In Hell , en fin balansert låt mellom å få skambank og bli slått sakte og tungt) mer intense, men fortsatt med dette høye tekniske nivået og melodier ... og detaljer. Det er en skive spekket med ballefete saker, og er du i nærheten av å like extrem metal er Wyruz et band du bør sjekke ut.

På enkelte låter er de tett opp til Slayer, mens de som på The Final Sigh ligger i gata Testament er. Men ikke det kjedelige Testament, her er det et band jeg vil tro Testament nesten ville ha pissa på seg om de hadde hørt. Dette er bedre, mer spennende og mer vitalt enn Bay Area-bandet. Det vil jeg påstå. Er det noe jeg vil våge å lime Godt Norsk-sticker på, er det dette.

Støtt opp og kjøp skiva, maks fet lyd kontra Youtube og diverse løsninger.

Wyruz@Facebook

Det er ikke et svak ledd her; trommene er fabelaktige, aldri slakke, alltid helt i front og med kraft nok til å koke suppe på en kvise, gitarene er som en vegg, de lar deg aldri slappe av, men knuser og knaser hele veien. Kombinert med en selvsikker og beina godt plantet i gulvet-bassist, som gjør låtene trygge i grunnmuren, er Wyruz kvalitetssikret. 

Gitarsoloer er spennende å følge med på, selv om jeg hadde ønsket meg litt mer av dette. Sammen med denne formen for aggressiv og melodisk extremmetal er det alltid kult med soloer, spesielt om de er så velspilte som dette. 

Tempomesig er det et jevn knus hele veien, men det er gjort plass til tyngde og groove, som på Not The Enemy. Og her er det en frekk solo, lange og fine toner, som ligger og jobber under og over. Ole Kristian  Østby er kreditert som gjestesoloist her. I tillegg er Daniel Olaisen fra Blood Red Throne inne i varmen med en solo, på Public Enemy Nr. 1.

In Hell er nevnt, den er utrolig i sitt trøkk. En ting er band som blaster, her blaster alle, i alle ledd. Det er en samlet vegg av kraft som treffer deg i åpningsdelen, og som kommer inn underveis. Og det forfriskende avslutningsriffet, det groovy - makan. Og spill Fury høyt for hvilket som helst thrashband/musiker, forvent banging eller tilbedelse. Det er dette folkens, det er dette som gjør Wyruz så bra, det at de ikke lar et par instrumenter dominere, at de lar gitarene legge seg bakpå når rytmikken jobber, eller vice versa. Her er alt like engasjerende hele tiden. Spesielt gitarene vil jeg trekke fram i forhold til dette, det er alltid noe smått og fett som fyller inn i alt av tomrom.

Harm leverte et bra extremmetal album i denne stilen for litt siden, og ja, jeg velger å legge de i samme skuff selv om Harm er litt mindre variert en Wyruz. Begge er på Battlegod, et australsk selskap, og det er nesten litt flaut at to så bra band, som rager på internasjonalt nivå, må utenlands når norske selskaper sitter med band som ofte ikke selger eller er langt under dette i kvalitet. Det er godt vi har slike mennesker som Pete og Battlegod, på andre siden av jorden, som ser mot lille Norge og promotere og releaser feit norsk metal :).

Jeg har egentlig ikke så mye å trekke for her, for det er et spennende album som er utrolig gøy å følge i spilletiden. Det er flawless på framføring, vokalen er dritbra og røff, musikken turer fram som en dampveivals med pigger, bandet er rett og slett pottetett i alle ledd. 

Jeg pleier å si at mine toppkarakterer ligger rundt nieren, der skal det mye til for å komme, men la oss nå si at at Wyruz lett klatrer opp til rett før? Og ligger det solid, at de ikke henger litt løst? Et par låter var sterke, men hadde partier som ikke var like bra som alt annet. Tittelkuttet var fett, spesielt refrenget, men det var noe der som ikke helt traff hjerterota - men der viser de at de prøver å lage kommersielle innslag. Nå sitter de sikkert og ler av meg, men det er et faktum at dette albumet overlever på sinne og melodi, og enkelte kløktige, tilgjengelige innslag.

Mange musikere i thrash-/extremsjangeren tror jeg bør se hit for inspirasjon, og kanskje for å kjenne på litt misunnelse. 

8,5/10

Tracklist:

  1. Carved in Stone 
  2. Cripple the Slaves 
  3. The Final Sign 
  4. Limitations 
  5. Not the Enemy 
  6. Wither 
  7. Judge and Jury 
  8. In Hell 
  9. Desolation 
  10. Fury 
  11. Public Enemy No.1 
  12. No Serenity 
  13. Scars