Helgen i Haugesund gikk på skinner, det ble nesten litt for mye av det gode, at ingenting kranglet eller gikk imot. I retrospekt ser jeg at det ikke bare er meg og planlegging, eller flaks, det er også apparatet rundt festivalen som virkelig går på skinner. Med alt på stell på alle kanter, er det bare å nyte, se konserter og prate med folk. Det ble det en del av, men når man skriver og skal mene noe om alt, blir det dessverre litt liten tid til å sosialisere.

Bilde: Reism

Jeg var så heldig å få bilder av Karmøygeddons husfotograf Jørgen Freim, tusen takk Jørgen!!!!

Reism åpnet festivalens siste dag, og bandet frontes av madamen som synger i Evig Natt. Med minimal bekledning gjør hun sitt til at publikumet holder fokus, men det er stemmen til Kirsten som holder bandet på tå, og det at hun framstår som utrolig proff. Reism skiller seg glatt ut på festivalen, for det er ikke nødvendigvis et band som blander Tool og Gathering, pluss et snev grunge, som dominerer lineup-en. På You Think You Know Me, som var en bra sang, fikk jeg feel på at Kristen minnet om Agnete fra Animal Alpha/Djerv, og det er et kompliment.

Musikken er ikke veldig sprek, men i spilletiden de hadde fått utdelt synes jeg det var lett å ikke falle fra. Det har jo lett for å gjøre det om et band ikke engasjerer, at man lar tankene flyte litt.

Trommis, visstnok ny i besetningen, var noe slakk i slagene, men jeg vil tro det kun er snakk om innkjøring. Smekk til, lev deg inn og du kan heve bandet flere hakk. Dette problemet må vi vel si den mannlige delen av medlemmene delte, for trygghet på scenen er viktig, det å slå seg løs og øke intensiteten. Slik musikk trenger det lille ekstra fra scenen, men om et par-tre konsert satser vi på at Reism finner fram det tunge skytset.

Lyden var høy, jeg var tvunget til å kjøre propper, noe som naturligvis senket crispen i opplevelsen. Men heller det enn å bli døv :). Og når jeg står og tenker og kaster rundt på ideer underveis, slår det meg at det hadde gjort seg med en mannlig vokal som kan duellere med Kirsten. Ikke growl, men kanskje en sterk, ren mannestemme.

Bilde: Reism

Procession, som jeg ble fortalt var svensk/norsk/chilensk, har jeg ikke hatt et forhold til. Jeg er glad i doom, for all del, men et eller annet har vel hindret meg i å sjekke de ut. En eller annen ond link tipper jeg ;). Helt objektivt, basert på denne kvelden i Haugesund, var bandet enormt bra. Om man kun legger musikken til grunn, og at de både så bra ut på scenen og hadde en enormt bra lyd.

Det oste tidlige Candlemass av bandet, men det var en anelse mer kjeller over Procession, og for å utdype det; om førsteskiva til Candlemass hadde blitt spilt av Messiah-bestningen. Attityden og soundet fra debuten, gromelementene fra Nightfall og Ancient kanskje. Da har du en pekepinn. En litt råere kant. En Trouble-feel var også tilstede, noe som absolutt er pluss i boka.

Trommeslager skal ha for en utrolig gjennomført jobb, dette var nær malen på hvordan slik doom skal framføres.

Bilde : Procession

Nå skal ikke jeg avsløre at jeg hadde planlagt å skippe Backstreet Girls, men de par foregående år har jeg rett og slett gitt opp å se de, det fordi det har vært for mange folk og litt kjipt å bare stå i en sal full av folk og ikke se annet en huet til Bjørn som nesten toucher taket. Det var tilfelle også i år, men med en fryktelig lilla glittergreie på øynene, så Müller heller tivlsom ut :), så det jeg så ble så som så.

Det ble et par-tre låter på meg, og det som slo meg, etter konserten med supertighte 77 dagen før, var at Backstreet Girls er genuine rockere. Der 77 kopierer og forfiner, og spiller helt sykt bra, gjør Backstreet akkurat det samme, bare at de er …genuine. Fra første tone var lyden helmaks, og heldigvis hadde lydansvarlig hatt vett til å justere litt ned slik at man ikke måtte bruke hele natten på å fordøye pipingen i hodet.

Så tok jeg et valg, et valg jeg var tvunget til; jeg måtte ha noe å spise. Siden jeg hadde sett Backstreet et par ganger før, på samme scene og uten de helt store forskjellene, ble det til at jeg og reisepartneren min trakk oss ut og fant et bord på en lokal pizzeria (men vi koster på oss et bilde av rockeren Petter). Omnium Gatherum ble bandet jeg skippa totalt, som eneste under mitt opphold på Karmøygeddon. Jeg har aldri likt eller hatt noe forhold til det bandet, så når jeg var helt nede på bunnen av Mazlows pyramide, ble det innhugg av for heller enn musikk.

Bilde: Backstreet Girls

Sirenia vet jeg jeg har anmeldt litt svakt live før, et par ganger, så at bandet ikke vil like at jeg også denne gangen ikke ble fan, anser jeg som ganske aktuelt :). Jeg kjenner godt til trommeslager Jonathan, som har fartstid fra Trail Of Tears og som erstatter Kobro i Carpathian Forest for tiden. Han er kjempeflink, spesielt når han dundrer skinn i Faith No More-tributebandet sitt. I Sirenia virker det som om han bare gjør en jobb, og at han har fått taktene levert på tape. Mulig jeg misser, da får du ha meg unnskyldt Perez ;).

Det som slo meg, og som en jeg snakket meg korrekt påpekte, var at Sirenia ikke hadde noen form for kommunikasjon, ikke det jeg kunne se. Madamen som sang hadde en fin flyt og dialog med salen, også Morten var innom og kommuniserte, men det var ikke helt optimalt synes jeg. Syngedama var bedre enn sist gang jeg så de, og det begynner å bli en stund siden. Hun har en veldig bra stemme i de dype regionene, og i de lyse, men jeg opplever at hun svikter av og til i midtsjiktet. Hun kler seg, og ter seg, veldig fint, det er klasse over henne.

Jeg er nok ikke i målgruppa til Sirenia, for jeg vet de har mange fans, og dedikerte fans, det så man i form av et par unge jenter på første rad som kunne ALLE tekstene og var like gira på hver annonserte låt :).

For meg var det ikke nødvendigvis et aber, men jeg ble konfrontert etterpå av en som trodde de spilte playback, hvorpå jeg påpekte at all bass og synth/effekter, var samplet og på tape. Dette er et valg bandet har gjort for lenge siden, og jeg mener å huske at de alltid har hatt det slik, hvorfor de ikke velger å ha en livebassist eller ihvertfall en som kan styre tangentene og visualisere dette vet jeg ikke, men det er garantert en grunn.

Jeg liker et par av låtene veldig bra, når refrengene virkelig sitter. og en ting Veland er flink til, er å lage feite, fengende og kraftige orkestreringer. Det er noe soundtracky over det hele.

Det var litt tamt på førstelåten, men bandet kjørte seg godt inn og var kjapt på plass. Jeg kan ikke gå i detalj på låtene, for jeg kjenner ikke skivene veldig godt. Det er vel kun Elixir og den neste jeg har hørt nok til å gjenkjenne musikken på. My Minds Eye, som var å finne på Nine Destinies and a Downfall, var super!

Sum er vel at Sirenia ikke treffer meg, men at jeg innser og konstaterer at gjengen både er store og har en skare av fans. Og la oss nå huske det, det er det som betyr noe, at et band tilfredsstiller sine følgere, ikke en skjeggete gubbe som begynner å dra på årene.

Så kom kveldens, og festivalens, høydepunkt for meg. Obliteration. Cooky østlendinger som ser rett fram uten å tenke på hindringer, og avslutter gigen med å vise publikum fingeren. Det var tåpelig, enten er de frekke fanter, eller er de kanskje såpass unge at vi kan bruke det som unnskyldning. Men, at musikken og opptredenen stod til gull, det er det ingen tvil om. Om alle er enig med meg tviler jeg på, for med en så spesiell form for thrashmetal, skal det mye til for å treffe blink hos alle.

Som med Enforcer dagen før, får jeg litt vibb på at imaget er litt krampeaktig. Litt lest og lært. Men samtidig stiller de med en korthåret (!) bassist som ser ut som han spiller i Tensing, så…:) Image is nothing, det får være opp til den enkelte, musikken er hva som gjør Obliteration så unike, og gjennomføringen de hadde på Byscenen.

Thrashen de burner på med, lukter mørkt og har en detaljert underskog. Det høres av og til litt rølpete ut, men lytter man og skjærer bort litt av topplaget, er det så utrolig mye som skjer. Dette gjelder spesielt trommisen, som virkelig har teknikk og ideer på stell. Måten han slår, og valg av overganger, vitner om mye tankespinn vil jeg tro. Dette er høykvalitetsmusikere, hele gjengen. Thrashen har en dunst av Voivod, litt avantgard-ish, bakteppet er Motörhead og det hele sys sammen i en herlig Diskord-ånd. Og DET er et band jeg liker.

Noe slitsomt ble det når øset overtok, men det måtte til for å skape kontrast og for å framheve de andre innslagene. For å finne ut hva som er godt må man jo smake noe som ikke faller i smak også? :). Dette er ikke black thrash, som er tilfelle med Nekromantheon (som et par av medlemmene også huserer i), her snakker vi intelli-thrash tuftet på sump og sot. Obliteration live framstår som et overflødighetshorn, det bare velter ut; skrikende, malende. brølende, hamrende. Skal man sammenligne med en tv-serie, om vi skal ta en avstikker, tenker jeg Carnivale. Her skjer det masse samtidig som det bare durer framover uten en åpenbar framdrift. Her må man suge til seg det som skjer for å følge med, for å oppdage hva som skjuler seg i beistet Obliteration.

For å avklare det med en gang; jeg elsker Wolf! Jeg kjørte intervju med bandet allerede på førsteskiva, i et papirblad jeg hadde for mange år siden, og elsker ræva av de første par-tre skivene. Så har jeg dabbet litt av, det innrømmer jeg. Sist svenskene spilte på Karmøygeddon var det mye tøffere, denne kvelden var det på langt nær så kult å overvære ulvenes inntog på Byscenen.

Med oppstart i 95 er Wolf blant dagens veteraner å regne. I motsetning til alle kopiistene og truemetal-banda som popper opp, er Wolf the real deal. De låter ikke ferdigtygd eller trend, de er et band som like gjerne kunne ha eksistert på 80-tallet.

Aberet med Wolf denne kveldenvar låtvalget, som var sentrert rundt de, etter min mening, svakeste skivene. Spilte de egentlig fra debuten eller Black Flame i det hele tatt? De beste? Full Moon Possession fra sisteskiva trakk ned, det gjorde også Hail Caesar fra Ravenous.

I motsetning til mange andre band idag, florerer soloene, det er soloer der det er plass, enkelt og greit. Og de er flinke musikere, så dette er langt fra noe annet enn prima! Skull Crusher, også den fra Legions Of Bastards, sisteskiva, gjorde jobben bokstavelig talt, og knuste! Den rocka gitt.

Som fan er det ikke så lett å være bånn ærlig, men smatter man litt på det man så og hørte, kjenner på ettersmaken, var det langt fra en kongekonsert.

Destruction? Ha-ha, det bandet har jeg aldri likt. Uff. jeg var Kreator-fan når jeg var ung. Og Coroner, Mekong Delta og Deathrow. Var ikke det en herlig intro på en anmeldelse? Å avsløre at jeg misliker et band som jeg nå skal prøve å anmelde?

Trioen lager mye støy og lyd. Faktisk er jeg imponert over at tre karer kan styre så mye og overgå band som både teller fire og fem hoder. Eller seks. Forholdet mellom Schmier og gitarist Mike Sifringer (som begge har vært med siden oppstarten i 82!), er tydelig visuelt. En tynn og sliten gitarist kontra en svært oppdatert bassist som ser ut som David Vincent i Morbid Angel. Ikke har det noe å si, men det var en ting jeg bet meg fast i. Og Flying V-bass, herlig.

Maskinen Destruction er imponerende. Trommeslager hamrer sykt hardt og kjører doble basstrommer til den store gullmedalje. I seg selv veldig sprekt, men jeg tipper han ikke gjør så mye annet heller.

Jeg fant ikke noe bra med tyskernes gig, bare en vegg av lyd, og et band som rett og slett ikke hadde sterke nok låter. Vel og bra at de kjørte et par-tre gamle svisker, og at de fikk igang en herlig moshpit, men konserten sett fra en edru publikummers vinkel ble ikke veldig spennende. Gjesp. Det bare gikk og gikk i samme leia hele tiden. Gjesp. Høyt, bråkete, rett fram, lite variasjon. Men folket i salen, de som var med på notene, de så ut til å like dette. Selv beskuet jeg det hele med min sedvanlige lupe, og fastslår at trioen bare durer av gårde og etterlater lite annet enn en utblåsning av energi hos seg selv og folket i salen.

Som på Kreator fikk røykmaskinen kjørt seg, og det kraftig. Stakkars trommis, for på den ene siden av scenen stod en vifte, den blåste all røyken som kom bakover og inn mot trommene. Og lik Kreator ble det slagmark og kaos, hva er det med disse tyskerne?

Men respekt til dere som liker bandet, både unge og gamle fans. Jeg så folk i alle aldere synge med på Death Trap, Bestial Devestation og Total Destruction. Men for meg er Destruction bare noe jalla, så får bråkebøttene uten variasjon heller tåle at ikke alle lar seg fenge.

Sist jeg så Amorphis var faktisk her på Karmøygeddon, den gang var det også headlinerstatus som gjaldt, men jeg klarte ihvertfall å holde meg våken i år :). Det tar på å overvære så mange konserter, så når avslutningen kommer sent lørdagskveld, er det jammen ikke rart at man døser litt. Men i år var det en våken Heavymetal.no-redaktør som fikk Amorphis på tallerkenen. Og siden så mange er lettere hysterisk over hva finnene driver på med, måtte jeg ta meg sammen og se om jeg rett og slett hadde gått glipp av noe. Var de så bra som alle sa? Hadde jeg bare gått glipp av noe essensielt?

Det som slo meg, og som er tilfelle på mange slike arrangementer, er at når headlinerene kommer på, kryper alle fram fra backstage- og barområdene. Salen var med andre ord smekkfull, og veldig mange svaiet med og sang av full hals, noe det innadvendte bandet av og til ikke klarte å skjule gleden over. Man så de prøvde å holde denne tristesse-masken sin, men smilene kom av og til, for når tilbakemeldingen fra publikum er så formidabel, er det nok vanskelig å ikke sprekke og vise glede.

Men var de så bra? Er de så bra? Jo, de er det. Ikke at jeg, etter en hel konsert, ble overbevist nok til å kjøpe alt og bli psychofan, men de har fryktelig mye på stell. De fortjente headlinerspotten de fikk.

Scenedekoren var sparsommelig, men på en eller annen måte ble det veldig intimt og varmt der oppe, som om de spilte konserten i en stue, og at det ikke var noe skille mellom band og publikum. På tross av denne innadvendte attityden de har, var det en veldig behagelig stemning mellom partene, og det oppstod en form for gjensidig kjærlighet, i mangel av bedre forklaring.

De har enkelte låter som er temmelig harde også, men det er de sedate, tunge og smått gotiske som er i flertall. Melodier og sanger som er tuftet på dynamikk og noe som minner om pop-tenkning styrer veldig mye. Men jeg hører ikke for mye av knuserefrenger, selv om et par av sangene skinner bra i denne avdelingen. Det handler vel uansett om hvor godt man kjenner skivene, det gjør ikke jeg.

Trommisen var litt slapp, hadde ham i likhet med fyren i Reism, vært mye mer hardtslående og kontant, hadde det hele hevet seg opp flere hakk. kanskje var det innstillingen på skarptrommen som hadde skylden, men jeg tror nok slagkraften også spilte inn.

Amorphis er bra, men de er ikke Anathema. De er underdanige Anathema, og Katatonia, og er nok mer populære enn begge i disse dager, men jeg skjønner litt bedre folks fascinasjon. Jeg vil nok gjette at finnene vil klarte og bli enda mer populære, den som har lever får se.

Mulig jeg ble fristet til å sjekke ut sisteskiva, som jeg faktisk har liggende men som jeg ikke har hørt veldig mye på. Vi får se, men jeg betviler dessverre at jeg får tid til å spille for mange album da min rolle som anmelder okkuperer det meste av tiden jeg har til å lytte.

Sånn, det var det jeg husket av årets festival, og siden jeg kjørte på med stikkord denne gangen, ble det litt lettere å se seg tilbake. Men det å tyde kråkeskriften som oppstod i mørket på Byscenen var ikke lett, men teksten over tror jeg stemmer noenlunde med realiteten ;).

Tusen, tusen, tusen takk for at jeg og min sjåfør Vidar fikk komme! Takk til Kenneth, Jonhny, Øyvind, Arild og alle dere andre som driver festivalen. Takk til Jørgen Freim, herlig bra fototryne som velvillig låner ut bilder, takk til alle gode venner og bekjente, takk til Scandic Hotell for bra opphold og takk til Laila som tok skiftene mine på jobb denne helga og muliggjorde turene 🙂

Rock’n roll! Til neste gang, ha det dritbra og pass på hverandre.

Ps! Det kommer bilder av flere etterhvert. I mellomtiden kan du jo kikke på disse to herlige karene; Arild Og Harald, to av de som er med på å drive festivalen.