Kjetil Nordhus er en kjent kar på Sørlandet, og i resten av landet, og rundt omkring i verden. Det var vel rett før vokalisten skulle ta del i innspillingen av Green Carnations ‘Light Of Day’ at jeg ble kjent med ham, før det var dette kun en kar jeg visste hvem var. Kjetil er en hjelpsom og positivt fyr som kun har en feil; han klarer ikke å sitte nede og ikke gjøre noe :). Denne gangen er det hans engasjement i det multinasjonale bandet Subterranean Masquerade som gjelder, og i skrivende stund er faktisk Kjetil i Israel for å spille konsert.

Mot slutten stopper vi også innom Green Carnation og en konsert Kjetil arrangerte i Vennesla, hjembygda, hvor han presenterte et tverrsnitt av alt han hadde tatt del i, og litt av det som har inspirert ham som musiker.

Så var det altså tid for å besøke Kjetil igjen, hvordan har den karen det? Jeg vet du alltid er opptatt og har hauger av engasjementer rundt forbi, derfor setter jeg pris på at du ar deg tid til å svare på noen spørsmål 🙂

«Det skulle bare mangle, Yngve!»

Subterranean Masquerade (argh, takk for ctrl C, crl V :), vi må jo snoke litt i hvordan du kom i kontakt med bandet. Jeg vet at du ble spurt? Headhuntet? 

«Ja, jo, på sett og vis gjorde jeg vel det. Det hender jo at det kommer henvendelser fra band som ønsker å låne stemmen min til en innspilling, men dette er vel bare andre gangen jeg har takket ja til noe sånn. Den første var Andy Winter sin plate Incomprehensible, som kom for et par år siden.»

Det datt inn en forespørsel fra Tomer Pink, jeg dro kjensel på bandnavnet og hadde en god magefølelse fra første sekund. Med litt research fant jeg ut at de hadde vært på The End Records samtidig som vi var det med Green Carnation. Og da jeg sjekket ut deres tidligere utgivelser, husket jeg at jeg hadde hørt bandet før, og likte deres progressivitet og ganske unike sound. Så ble det sendt over litt filer (med kladdevokal), og jeg likte de nye låtene enda bedre og mente vel med meg selv at jeg følge jeg kunne bidra inn på dette på en bra måte. Så jeg takket ja.»

Subterranean Masquerade@Facebook

Og med tanke på at du dro ned til Israel (?) for å spille inn, det ble ikke stress med jobb og andre gjøremål? Hvor lenge var du der? Og hvordan jobbet du? Hadde du hørt alt på forhånd, ferdig innspilt, eller tok du del i å lage og utvikle låtene?

«Gjennom min research hadde jeg funnet ut at bandet hadde base i Los Angeles, så da jeg takket ja, så jeg for meg at en av barndomsdrømmene skulle bli oppfylt, nemlig å dra til LA for å spille inn rockeplate. Du kan tro maska ble lang da jeg spurte hvor studioet lå, og trodde jeg skulle få vite om det lå midt i LA eller i utkanten, og heller fikk greie på at det lå på Golanhøyden, tre kilometer fra Syria.

Men jeg dro ned dit, ja. Over et halvt år var brukt på recording av resten av instrumentene (og det er ganske mange av dem på plata, for å si det sånn), man visste sånn noenlunde hvordan vokalen skulle legges, der min oppgave kanskje var å raffinere kladdevokalen en del og bygge ut harmonisk. Jeg liker veldig godt å jobbe sånn, dersom utgangspunktet er godt nok. Så jeg jobbet mye med det hjemme før jeg dro ned i mai i fjor, hadde noen rimelig hektiske, men veldig gode dager i studio og er veldig godt fornøyd med resultatet.

Jeg var der nede i fem dager, og bodde nesten på grensa mellom Israel, Syria og Jordan. Fem dager er mulig å finne plass til selv i en hektisk hverdag med mange andre prosjekter. Og jeg har heldigvis en jobb som gir meg frihet til å gjøre slike ting om jeg bare planlegger god tid i forkant.»

Du nevnte for meg for en tid tilbake, når du kom hjem, at det var ganske spesielt å være er nede og spille inn. Kan jeg spørre deg om å dele noen historier eller anekdoter fra oppholdet?

«For en som ikke er overbegeistret for bomber og granater, var det jo ganske spesielt å ligge og høre på et fjernt tordenvær på natta, bare for å få greie på at det faktisk var krigen i Syria jeg lå og hørte på. Da jeg spurte om det var fare for raketter, fikk jeg svaret at vi befant oss alt for nærme grensa til Syria til at de skulle slå ned! Så de ville eventuelt gå over oss. Makan til falsk trygghet har ikke jeg vært ute for.»

Skiva ser jeg får masse bra feedback, anmeldelsene strømmer inn, og det er vel generelt bare sterke poengsummer? 

«Det er helt sprøtt, egentlig. Jeg har faktisk lett etter middelmådige og dårlige anmeldelser uten å finne en eneste en, det tror jeg aldri jeg har opplevd før! Og det er så klart bare gøy at så mange ser ut til å dele vår entusiasme for plata. Jeg mener fortsatt at det ble en strålende plate!»

Er du kun involvert i denne skiva? Eller har du fått hint om at du er en del av bandet/prosjektet, og at det vanker flere oppdrag i framtiden?

«Vi diskuterte det en del der nede i fjor. Tomer, som er hjernen i bandet, mente på han aldri hadde følt at prosjektet var et band før nå. Han spurte bidragsyterne om vi ville være interessert i å fortsette å jobbe sammen, og det var alle klar for, inkludert meg selv. Og bandet kommer også til å gjøre sin aller første konsert, nå i juli, i Tel Aviv.»

Jeg likte godt disse folketonene som lå og frisket opp, hvor mye ble gjort av gjester/bidragsytere. Det blir ikke vanskelig å gjenskape dette live? Eller er ikke dette et band som hiver seg i turnebussen og renner ned dørene til spillestedene?

«Ikke alt, men det meste av de rene folkeelementene på plata er lagt på av gjestemusikere. Vi har også Kobi Farhi, vokalisten i Orphaned Land inne på et par låter. Og – jo – det blir en utfordring å gjenskape dette. På den første konserten kommer vi til å gjøre det aller meste live, og det blir vel over 20 musikere på scenen til sammen. Men det vil jo by på utfordringer å dra på turné med så mange folk, så det er nok litt for tidlig å spå hvordan vi løser den utfordringen.»

Hva ligger bak coveret, slik du vet? Er det en spesiell greie som skal formidles? Tittelen og bildet er ikke nødvendigvis lett å koble samen. Og jeg våger å slenge på at de to ansiktene minner meg om Beavis And Butthead, så får jeg heller ta konsekvensene :).

«Ha-ha, den var ny!! Den mest vanlige er vel at den minner om The Division Bell av Pink Floyd, men jeg skal bringe det videre! For å være ærlig var jeg ikke inne i den delen av prosessen, så det er litt vanskelig å gå i dybden på det.»

Green Carnation@Facebook

Om vi legger Green Carnation opp mot SM, hvordan er forskjellene for deg? Jobber man veldig annerledes, eller er det mye likt? Du er kanskje hakket mer involvert i GC, i innspillingsprosessen?

«Green Carnation jobbet på så veldig mange forskjellige måter, egentlig. Prosessen på Light of Day, Day of Darkness var kanskje ikke så veldig ulik på denne, men så begynte jo flere i bandet å skrive låter, både alene og sammen, og det er igjen en helt annen måte å jobbe på. Generelt sett var jeg nok ganske mye mer involvert i selve komposisjonene i Green Carnation enn på The Great Bazaar, men det er godt mulig det blir litt annerledes også med Subterranean Masquerade neste gang, siden hovedmannen nå ser på prosjektet mer som et band. Det var nok noe som skjedde i innspillingsprosessen, da han så at hvert medlem bidro veldig positivt til de siste prosentene for å gjøre sluttproduktet sånn som det ble.»

Bilde til høyre: Green Carnation spiller under neste års Blasfest i Bergen.

Og mens vi er i nabolaget, hvordan går det med Green Carnation? Comebacket, Under The Dam II, ble strukket til opptreden i Vennesla i mars, og booking til neste års Blastfest. Smakte det så bra? Har dere planer om å gjøre flere innspillinger?

«Ja, det gjorde faktisk det. Energien på Under The Dam-konserten i fjor er kanskje det drøyeste jeg har vært med på som musiker, og jeg tror vi alle delte akkurat den opplevelsen. Green Carnation betyr mye for alle som har vært med i Green Carnation, og da vi merket hvor digg det var å være i gang igjen, holdt vi hele tiden muligheten åpen for å gjøre noe mer. Så konseptuelle som vi er i Green Carnation, passet det jo da utmerket å gjøre hele Light of Day, Day of Darkness live 15 år etter at plata kom ut. Og det er det vi skal gjøre på Blastfest i 2016. Vi har ikke gjort noen endelig avgjørelse på nytt materiale, men dette er også noe vi holder døra åpen for.»

Konserten i Vennesla jeg nevnte, den må vi bruke litt plass på. Her dro du i gang en stor greie lokalt som skulle framvise ditt musikalske univers, ikke sant? Tributebandet du har sammen med blant andre Jonathan fra Sirenia (og din tidligere bandmaker i Trail Of Tears), Green Carnation…var det andre band/prosjekter som ble presentert?

«Det var Vennesla Kommune, eller Kulturhuset i Vennesla som dro det i gang, egentlig. Det var et konsept som tiltalte meg – jeg er jo så glad i så mye forskjellig musikk, og det betyr en del for meg å forsøke å få andre til å skjønne at sjanger er uinteressant, men det er den gode musikken som teller! Faith No More-tributebandet var på plass, ja. Det er jo sykt, men vi fant vel ut det var over 20 år siden vår første konsert sammen. Og så kjørte vi også en bolk med Green Carnation-låter.

Jeg presenterte i tillegg en del artister og vokalister jeg har latt meg inspirere av oppigjennom, og noen utdrag fra andre ting jeg har gjort enn bandprosjektene. Så det ble mye forskjellig der oppe, som Nick Lowe, Tom Waits, Cornelis Wreeswijk, Lars Winnerbäck, Motörhead og Highwaymen.»

Og hvordan var oppmøtet/tilbakemeldingene? 

Det var bortimot helt utsolgt, og veldig gode tilbakemeldinger. Jeg var faktisk mer nervøs enn lenge for den konserten der. Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med å spille så veldig på hjemmebane. Men bare vi var i gang, så var det ikke annet enn moro.»

Du er en aktiv kar i musikkscenen, både som utøver og på den andre siden av bordet, hvor du hjelper band og pusher/jobber for andre musikere og band. Hvordan er det å ha denne dualiteten? Å se begge sider? 

«Så klart det er en stor fordel for meg å vite en del om det å være sanger og musiker når jeg engang har som jobb å hjelpe andre som driver med det. Jeg pleier å si at jeg fikk jobben fordi jeg hadde gått i alle fellene selv, og i alle fall kunne fortelle folk hvordan de ikke skulle gjøre ting. Litt flåsete, kanskje, men man har jo heldigvis lært ganske mye etter et par tiår i manesjen. Det gir meg veldig mye å arbeide med nye, talentfulle band og artister, og det er ekstremt givende å se når folk begynner å ta gode avgjørelser, men kanskje aller mest når de skjønner hvor mye det koster å komme seg noen vei og likevel er villig til å kjøre på.»

Er det noen planer framover du kan dele med oss? Gjesteopptredener? Nye utgivelser?

«Javisst! Man må jo ha noe å gjøre på fritida! Det kommer noe mer nytt snart. Et irsk/norsk prosjekt som heter A Place of Level Earth. Her er vi to norske vokalister og en haug av irske klassiske musikere og rockemusikere. Plata er spilt inn på det klassiske konservatoriet i Dublin og er en slags ambient, litt filmaktig folkgreie med en del progressive rockeelementer. Plate er ferdig innspilt, og selv om jeg er litt usikker på tidsplanen akkurat nå, er jeg ganske sikker på at det kommer både singler og en full utgivelse i løpet av året.»

Du finner en smakebit her, dog en relativt minimal sak som ikke forteller veldig mye:

Det er alltid koselig å møte på deg, og å ha deg her på Heavymetal.no, som faktisk er en tid siden, tusen takk for at du ville henge med oss :) Om du har noen avsluttende ord, her er en veldig passende anledning til å fyre av:

«En sann glede, Yngve! Keep up the good work, og håper vi sees rundt om ikke så lenge!»