Øyesletta, fjellene, elva, mangel på overnattingsmuligheter for de av som ikke liker festivalcamp, bygdefølelsen, samholdet, lokale krefter som stiller opp, vi er tilbake på Norway Rock igjen, for min del er det første gang siden de la ned virksomheten i 2011. I fjor og i år er det en mindre skala. Hvorvidt målet er å vokse seg like store som tidligere vet jeg ikke, men jeg håper for all del at det går sakte og sikkert, for mange festivaler snubler når det legges på ekstra dager og når bookingbudsjettet blir astronomisk.

I Norge idag er jo også festivaltettheten greit til stede, og bare fra Karmøygeddon i mai via Tons Of Rock i juni og Norway Rock bare fjorten dager etter, er det jo bare et lykketreff at jeg har deltatt på alle. Jeg betviler at alt klaffer hvert år for meg, derfor er det viktig å se på nisje, innhold og målgrupper, slik at ikke tre festivaler slåss om det samme publikumet innen en så kort periode. Og så har vi jo naturligvis Sweden Rock og Copenhell også, innen denne tidsrammen, jeg ser opp til dere bookere, det har jeg alltid gjort. 

Alle bilder er ©Boris Danielsen, er det interessant ligger det flere bilder
HER (bilder kommer om de ikke er der, bare gi Boris litt tid, det er nok mange bilder som skal gjennomgås :)).  Deler du er det viktig å ikke editere eller glemme å credde Boris. 

Bilder fra topp: Circus Maximus, Fight The Fight, Doro, Chris Holmes, Europe, El Cuero, Cutta.

Det som er digg med Norway Rock er at det ikke er så massivt, og man leser på hjemmesiden: «
Som vanlig har vi to scener, Main Stage og Lemmy Stage. To band spiller aldri samtidig så man slipper å gå glipp av favorittbandet!». Det er prima! Jeg hadde noen band som ikke falt i smak, og som nok ikke kler min profil uansett, men det var svært ok å kunne se band på band på band uten å overlappe og løpe. Alt, om jeg husker korrekt, var på tiden også, eller kun bittelitt over.

Jeg opplevde stemningen og banda som svært positive, bra konserter, selv om ikke alt var i min sfære altså, god mat, greit med sitteplasser. For meg som er presse var det litt dumt at det en dag var ok å gå bak til presseteltet via scenesiden, mens det neste dag ikke var mulig, men jeg er uansett ikke der mye, på festival er man og ser band, ikke sant? Selv om kaffe og Twist ved et par korte besøk i teltet der bak var kurante saker, takk Ann!

Så var det klart for avkjørsel fra Kristiansand sammen med min co-sjåfør Lars Normann, med regnpocnho, solkrem og vann i sekken, og kjeks. Dette er nerven i min festivalhverdag, jeg anbefaler det ikke, og medgir at jeg sviktet og inntok et par varme måltider på festivalen :). Matinntaket ble dog kløktig plassert når det var band jeg ikke skulle se, så jeg unngikk å gå glipp av noen konserter. 

Vi glippa dessverre 

Convincing CleArity, det var ikke veldig lett å innfinne seg foran scenen klokken 13:00. Vi fikk hentet ut pass, og trasket bortover området når Rainbow-tributebandet Blackbow spilte. Jeg hørte en låt eller to, og husker vel best at vokalisten ikke helt strakk til på en av Joey Lynn-sangene. Men no stress, jeg satser på å sjekke de ut ved en senere anledning. Mannen bak trommene er til info Kleppe, kjent fra PaDIOna og Brynerocken.

De moderne metalhuene i Fight The Fight var første band som ble sjekket ut. Jeg har hørt noe på bandet i forkant, men hadde ikke veldig god oversikt på sangene, så opptreden og førsteinntrykket var greia her i dag. De hadde en vanskelig jobb, for med lite folk og litt shabby vær, selv om jeg mener det var oppholds når de spilte (?), er det viktig med jern i blodet om man skal eie en scene og en festival tidlig på dagen. 

Bandet leverte de, ikke alt falt i smak, men det meste viste seg å være metal i en moderne drakt. De hadde sydd inn en del 80-tallsmetal i det hele, for enkelte av soloene var typisk det vi hører fra de klassiske banda. Instrumentalt var de flinke, og om ikke på samme nivå, hele bandet var flinke og tok grep i å, som nevnt før, eie scenen. Strengt tatt burde man forvente at vokalisten dro lasset, men her var alle i front (trommeslageren har jo visse begrensinger ;), og med på å pushe på og kreve oppmerksomhet. 

Litt imageforvirring til tross, de kledde denne store scenen og fikk med seg folk etterhvert. Og viktigst av alt, de oppnådde å vippe over meg som seer/lytter, det å i løpet av setlisten klare å holde på oppmerksomheten min og til slutt la meg sitte igjen med et godt inntrykk. 

Jeg er svært glad i 70-talls hardrock, denne litt softe, kommersielle utgaven vi kjenner fra band som Rainbow i perioden uten Dio. Selv er jeg ikke stor fan av Aor, og selv om Cutta hadde mye av det, var det låter som virkelig var snekret kløktig. Min greie er at musikk må ha melodier, og litt trøkk. Sjangeren Aor har for mange band som er så radiovennlige og glatte at jeg nesten kjenner mageinnholdet bevege seg oppover, men det skal ikke så mye til før denne følelsen gir seg. 

Cutta spilte egne låter så vel som covers, og selv om vokalist og gitarist nesten unnskyldte at de trakk inn eget materiale, var det motsatt hos meg. Jeg synes Cuttas låter holdt mål, og lyden/lyset var fantastisk flott denne kvelden. Helt på tampen spilte de en cover, og jeg begynte å tusle ut av teltet, men når det ble annonsert at en egen sang skulle til pers, stoppet jeg opp og så ut konserten. Det sier sitt? 

John Kåre, gitaristen og vokalisten i Cutta, kjenner vi fra Heartless, et relativt kjent melodisk band fra tidlig 90-tall. Hele bandet var bra, litt imageforvirring her også, men det betyr lite. Veldig kledelig og bra med fruen på venstresiden, det løftet virkelig hele bandet. Et fantastisk fint og smittende smil hadde hun også :).

Circus Maximus, argh. De spiller litt for soft progmetal for meg, men det er ingen tvil om at posisjonen de har er vel fortjent. Musikerne er så flinke at man blir stående og se på bevegelser og teknikk heller enn å følge sangene, ihvertfall gjorde jeg det titt og ofte. Trommeslager Truls for ex? Han sitter der og knekker på plass vanskelige rytmer som høres enkle ut, får det til å se enkelt ut om ikke annet, samtidig som han ler og fjaser. Jeg ble faktisk lettere irritert av det der :). 

Denne konserten var kanskje ikke så bra som på Karmøygeddon sist, men det er snakk om målfoto (sorry for sportspreferanse, jeg skjemmes). Flere svorne fans var foran scenen, som sang med og var tydelig påvirket av bandets progressive brygg. Selv konstaterte jeg at sisteskiva er litt for snill for meg, men at om man bruker litt tid på å krype til sengs med sangene, det våkner et lite monster. Og live er jo de fleste band kulere, det er noe med å ikke ha denne (ikke nødvendigvis tilsiktet CM) overproduserte studioattityden og levere som band. Og det hadde jo ikke skadet om nivået i det å være upfront på scenen hadde blitt hevet, noen av medlemmene var litt snille der synes jeg :).

Gøtta i El Cuero måtte ta til takke med null meg foran scenen, jeg måtte spise noe, og siden det gikk slag i slag etterpå var det svineviktig å presse noe mat inn i munnhulen. Musikken er uansett ikke helt meg, og kanskje ikke helt der profilen til Heavymetal.no er, men dette er kapable menn, og som lager bra låter, og som hadde godt med liv i teltet. Jeg hørte alt, bare på en benk rett oppe på en bakketopp. Det er ikke grunnlag for en anmeldelse dessverre.

Med mat i magen og sekken på ryggen, svingte vi kjapt ned til hovedscenen der Doro skulle presentere hele skiva fra 1987, Triumph And Agony. Strengt tatt synes jeg forgjengerne er bedre, og hadde mye heller hatt True As Steel i fokus, men man kan ikke krangle med jubileer og feiringer ved å spille skiver i sin helhet, det er en het potet i disse dager. Jeg var litt ferdig med Warlock den gang, etter at True As Steel kom, men kjøpte og likte T&A godt, men synes nok den faller litt feil i dag. Ikke alle låtene holder seg like godt nå synes jeg, men de ble bra presentert her på Norway Rock. 

Å dra inn gamlefar Tommy Bolan var et sjakktrekk, ellers hadde linken til feiringen blitt litt svak. Han spilte så det ljomet, utrolig spillekåt og flink, men samtidig relativt hyperaktiv. Det ble både flotte soloer og innspill som lå litt mer i type Joey DeMaio-stil :). 

Nå husker jeg ikke akkurat hvilken låt de kun hadde spilt en gang før, men uansett, det var tydelig, for den var noe under kvalitetsnivået man forventer av et slikt band. 

At de har en fantastisk flink scenefigur i bassisten er det liten tvil om, men utover at gamlefar Tommy klikket i vinkel, var det ikke så veldig mye som skjedde. Fokus er uansett på dama som fikk alle gutter på begynnelsen av 80-tallet til å se litt ekstra på coveret og fikk pubertale følelser både her og der. Doro synger bra, det er få vokalister fra den gang da som fortsatt ikke har mistet veldig mye av kvaliteten og stemmen. Vi snakker Marc i Krokus, Biff i Saxon, ellers har det jo skjedd en del med de fleste. I tillegg er det jo kraftig bra å se at hun fortsatt har greia si, det å få alle til å beundre henne, i en alder av 53 år :). En bra gig, bedre enn de jeg har sett før, eller, første gang hun var på Karmøygeddon var mulig litt bedre.

Teltet, Sahg, var du ikke der gikk du glipp av bergensere som hadde dratt med seg både fenghetter og dynamitt. Dette er et fenomentalt liveband, og selv om de spiller ganske enkel musikk, er det mye som skal på plass før noen klarer å overgå dette. Lyden var der, bandet spilte fryktelig fett, og jeg lurer nesten på om denne jobben overgår sist gang jeg så de her, i 09. Det er tungt, tight, melodisk, etter boka, frekt fett og framført med presisjon og med en gåttabanen-dose med selvtillit. De gjør ikke en dritt nytt, de stjeler som ravner, men når de har funnet det de liker, inspirasjon, baker de et brød av dette som smaker så bra at det rett og slett ikke gjør noe. Takk Sahg :).

Jeg er ikke fan av Seigmen, så får heller dere som elsker de bla om og se en annen vei. Jeg har sett de før, helt tilbake til når de het Klisne Seigmen, og i 93 sammen med Motorpsycho og Godflesh på Quart – og på Tons sist – så jeg har da noe tyngde på å uttale meg. Men de treffer meg ikke. Det er ikke meg. Sorry. Lyden var veldig bra, lyset spektakulært og så videre, men jeg så bare noen låter, trasket litt rundt og valgte å gå og sjekke ut om det var Twist i pressetelt. Fra bak der så jeg et glimt av scenen, og folket som var tydelig over seg av glede, så bandet tror jeg var på stell og leverte.

Så, Chris Holmes, en fyr som jo er kjent fra sin tid i Wasp, og som er grunnen til at han nå kan dra rundt og spille et utvalg av klassiske låter fra hin dager og fra sitt nye album. Jeg er ikke fan av det han leverte på sitt debutalbum, soloskiva, men har stor respekt for det han gjør. Folk må leve, tjene, gjøre det de kan for å sanke spenn, og det er ikke verre dette enn det mange andre gjør. Og en ting Chris sa, som er så sant; det er noen toner som ikke treffer, men vi spiller live, dette er ekte, ikke noe av denne playbacken og alt av hjelpemidler band driver på med i dag. Og så kan man da hate eller elske det The Mean Man gjør, men han har et stort poeng. Hadde man strippet mange av de banda vi har sett i år på festivaler for digitale hjelpemidler, og skjært det ned til beinet, hadde man nok fått et ganske annet syn å saker og ting. Og jeg er oldschool sånn, jeg synes et band skal tåle å strippes for alt og bruke instrumentene sine og gjøre det man kan, ikke med vokal på tape, med instrumenter som ligger på bånd. En ting er effekter, men man vet jo at det ikke er der skoen trykker. 

Gitaristen, han med denne fortreffelige hår-/skjeggkomboen, gjorde en bra jobb i å synge Wasp-låtene, mens Chris tok seg av sine egne saker. Og det var bedre enn på skive, for det er ekte, hardt og dirty det som kom fra scenen, både Let It Roar og Born, Work, Die gjorde seg bedre i livesettingen enn på skive og i videosettingen. Jeg hadde ikke så store forventninger, men gikk derfra med et smil, og spesielt siden de dro en ok versjon av Headless Children!!! Tenk dere om Blackie hadde dratt igang en turne på den skiva heller enn Crimson Idol :). Chris, you may not be the best vocalist, but you’re a true legend and delivered a good show in Kvinesdal. Respect!

Europe har jeg sett bedre og dårligere, bedre i 86 og i 04, litt kjipere var konserten på Tons Of Rock for en tid tilbake. Gigen her i Kvinesdal ble summert veldig bra, og det selv om det regnet ganske godt under hele konserten, og hvor det faktisk stoppet opp akkurat når den siste låten var ferdig :). 

Låtvalget kan man jo både applaudere og ikke, jeg utfordrer bandet til å forflytte seg bort fra disse erketypiske valgene, de har klart bragden det er å finne seg selv på nytt etter comebacket, og skivene fra
Start From The Dark
og oppover er nesten uten unntak bra.
Norum
er som alltid megabra, jeg har alltid likt stilen og det han gjør, helst siden jeg første gang hørte bandet, som jeg mener var på andreskiva. Litt kjip lyd på de første par-tre låtene, men det kom seg og foruten litt slappe trommer, litt lite distinkte, var det en god jobb på lydsiden.

Det jeg virkelig setter pris på hos vokalist
Joey
, som har mistet toppsjiktet av stemmen sin, er at han modererer seg kløktig og tilpasser seg. Han framstår nå som en vokalist som har modnet og som skjønner at han ikke trenger å kjempe med de høye tonene. Han har en hesere vri på en del, og legger ting han ikke fikser på et veldig godt plan. På
Tons
var det litt slik også, men der synes jeg han var litt slapp, her på
Norway Rock
var fyren rett og slett proff og bra, og visste hvor han lå, og surfet rett i mål. 
Det er ikke naturlig å skrike og hyle like lyst som når man er ung, like lite naturlig som at en eller annen toppidrittsutøver eller skuespiller klarer det samme når de er 50 kontra 25. Det var en vokalist som framstod som svært bra, og som ikke prøver seg med ting på tape, her var alt som det skulle være. 

Carrie? Aiaiai, aldri likt, men du verden som den slo an! Til og med hos yngre extremmetallere som sang med av full hals. Jeg skal ikke navngi dere :). Scream Of Anger er en av mine favoritter fra bandet, og dere som ikke vet hvor fett bandet var på de par første skivene bør begynne å fjerne skylapper og glemme Final Countdown, og høre hvor bra dette scandimetalbandet var i 83-85-ish
. 

Ozzmosis visste jeg tidligere på dagen var avlyst, og tok turen hjem. Jeg og min makker skulle kjøre tilbake til Kristiansand, for så å etter få timer kjøre nedover igjen til Kvinesdal på lørdag. På veien forbi teltet hørte vi lyd, men vi valgte å fortsette og følge planen. Det var til info Heatseekers som hadde steppet inn, bandet til festivalgeneral Kelly, veldig sporty gjort!!!

Lite folk, men problemet er ikke der nødvendigvis, men at festivalen dimensjonerer festivalområdet som om det var 9000. Da ser alt litt fattig ut. Dra bakgjerdet inn litt bak lydteltet, så hadde det hele ordnet seg, og så eventuelt dytt det bakover om det skulle vokse seg til. Det er mye psykologi her, og hadde folk som stod litt spredd overalt blitt trøkka litt sammen, hadde det nok fungert bedre. 
Også det at merch var så langt borte gjorde dette synlig, hadde man snudd teltene der bort fra lyden fra scenen, og lagd en gate i bakkant, så hadde man fått en mer intim sone. Det var bare noen tanker, men det viktigste var at helga var kanon!

Det er gøy å se gjengen der nede begynne å røre på seg og bygge ny festival. Hvorvidt det er nok mennesker som kommer neste år avhenger jo av booking, men ellers er det ikke noe i veien for at du skal plotte dette i kalenderen. Litt mer rendyrket metal enn Tons, ikke ekstremmetal. Campbiten er jo veldig viktig, dette er jo ikke verdens navle, og liker du ikke telt må du være kjapt ute eller finne alternative løsninger. Vi får se, jeg er ihvertfall spent på fortsettelsen. 

Mat var bra, prisnivået var som på Tons, litt dyrt, 120 flatt for alt, men må man så må man. Bonger på drikke, kortbetaling, og kontant tror jeg, så ikke cashless. For meg er det hipp som happ, men jeg liker bedre å ikke ha et kort som blir liggende med kroner på :). 

Som vanlig; ræva til dere som hiver ølglass med øl i lufta og ikke tenker på de som får det i hodet. Argh! Jeg fikk ikke på meg, men det er et problem det der, men man kan vel ikke vente at man tenker på slikt når man er susete i huet og favorittbandet står på scenen? Bøtter.