Nytt slipp i dag
Arch Enemy + Wintersun + Tribulation (Oslo, 02.02.18)
Da gikk turen til Rockefeller for å overvære Arch Enemy, med support i form av Jinjer, Tribulation og Wintersun. Det var forøvrig et utsolgt Rockefeller denne kvelden.
Alle bilder: Boris Danielsen Photography (Facebook
).
Tekst: Espen Solhaug
Jinjer gikk man glipp av grunnet dårlig kjøreforhold.
Tribulation, som spiller en slags blackend form for Sisters Of Mercy, er et band jeg liker godt på plate, og jeg liker best de litt lange utsvevende partiene. Dette var første gang jeg så de live, så jeg var litt spent hvordan dette vil fungere. Det som slo meg var at lyden ikke var helt på stell, lav bass og lave gitarer.
Dette er nok et band som trenger noen hiter for å virkelig ta tak i publikum, noe vi forsåvidt fikk i form av Strange Gateways Beckon. Men alt i alt en helt ok opptreden fra dem.
Så var det klart for Wintersun, også et band jeg setter stor pris på. Dette er andre gang jeg ser de live. Sist slet de med noe dårlig lyd, så jeg håpet på at det satt bedre denne gangen. God lyd live er et must for musikken Wintersun leverer, som er pompøs og full av detaljer. Igjen var ikke lyden helt der oppe, men det rettet seg til etterhvert.
Det første man legger merke til er at Jari Maenpaa ikke spiller gitar og kun konsentrer seg om vokalen, og jeg må si at han synger veldig bra.
Det er jo et band med lange låter, og de vi fikk høre og se var Awaken From Dark Slumber, Winter Madness, Sons Of Winter And Stars, Loneliness, Battle Against Time og Time. Bandet er jo solid og viser stor spilleglede og er i godt humør, noe som smitter over på publikum – dette var veldig bra.
Så var det klart for Arch Enemy, et band jeg har sett mange ganger. Arch Enemy har blitt en maskin på godt og vondt, avhengig av hvem man spør. Og jeg må jo si at jeg personlig har falt av den karusellen for en del år siden. Det er ikke tvil om at bandet er dønn solid og proffe, men kanskje litt for proffe? For her savner jeg sjel og nerve. Jeg får veldig følelsen av at man er på jobb, det er noe som ikke stemmer, alt virker kalkulert og alt har sin plass. Dette ble veldig tydelig når Michael Amott fikk teknisk trøbbel, og man blir stående og vente på han istedenfor å la Jeff Loomis tråkke til og skinne litt. Nei, her er det ikke plass for å improvisere.
Låtene vi fikk var blant annet Set Flame To The Night, The World Is Yours, Ravenous, The Race, War Eternal, My Apocalypse, You Will Know My Name, Bloodstained Cross, Dead Eyes See No Future og The Eagle Flies Alone.
Men fansen fikk sitt og var storfornøyd, så noe gjør de tydeligvis riktig, da får heller jeg børste støvet av de tre første platene og tenke på det som en gang var. For meg var kveldens beste Tribulation og Wintersun.
Bilder under, Wintersun til venstre, så Tribulation.