Blatt Fattery har rangert bandets album, en durabelig innsats med lydklipp venter deg.

14: Mental Shakedown (1988)

«BSG`s debutplate har ikke tålt tidens tann. Med Arne Aarnes på vokal faller også kvaliteten på sangene endel. Mangelen på gode refreng og cachy sanglinjer er tydelig. 

Men det finnes perler her også, som hadde fortjent bedre vokal. Mental Shakedown, Backstreet Boogie og Rattlesnake Charlie er de beste låtene, og også de som har blitt med bandet videre on/off på repertoaret. Men dessverre lider denne plata under dårlig vokal og lydproduksjon og noen fillers som ikke er i nærheten av de beste. Altså er spranget mellom de beste og de dårligste altfor stort, noe som resulterer i en altfor sprikende utgivelse.»

13: Black Boogie Death Rock and Roll (2002)

«Petter Baarli troner ganske så alene på toppen som riffmaker i Norge. Det er ikke mange som når opp til knærne engang av konsekvente leveranser av solide rockeriff. Sioux er en instrumental som enkelt kunne vært mye lenger. Lydbildet er dessverre helt krise, dette låter som en demo. Det er for mange fillers også. Boogie My Life Away er et hint til at her har vi en skive som egner seg best som ølbrikke. Livetracks er ikke tatt hensyn til her.»

12:  Shake Your Stimulator (2007)

«Denne starter bra, men faller raskt sammen. En plate full av fillers? Ikke helt, men nesten. Turning Purple er BSG i god form. Lydbildet derimot er hinsides dårlig her. De har nok ønsket å eksprimere med lyden, men det har ikke slått bra ut. Hva Petter tenkte med den gitarlyden er for meg en gåte. Jeg skjønner hva han prøver på, men han fikk det IKKE til.

Han har åpenbart villet dra bandet i retning AC/DC på denne skiva, noe som er lov men litt farlig siden BSG allerede er så sterkt preget av AC/DC fra før. Det kan fort bli banalt.

Det er noen knallåter på denne skiva også, som Hell Will Pay og Of Course You Will popper ut av en ellers ganske rar utgivelse fra BSG. Med Beep Off Baby er de tett på 70s punkrock, noe BSG ofte gjør særdeles godt. Dessverre ødelegger et altfor eksperimentelt lydbilde for denne skiva, samt for mange fillers.»

11: Death Before Compromise (2014)

«Et kompakt lydbilde møter oss på denne skiva. Det er et par gode låter er det her; Walking Uptown og It Ain`t Easy er de beste og stikker seg veldig ut i en rekke låter som raskt går i glemmeboka.

Nedturen starter på Hello Lucy, som er fryktelig malplassert. En slags 80’s funkrock som spriker i alle retninger. Paranoid Blonde er et takras. Det samme gjelder på I`m Doing Awrite, selv om denne sitter betraktelig bedre i ryggmargen. Skiva avslutter med en ballade, noe Petter Baarli selv promoterer imot.

En slags Jokke-tribute på engelsk? Den skal ha ære for sin retro- og engelske pubfeel, men som med Hello Lucy er dette en temmelig malplassert låt på en BSG-skive. Petter Baarli soloalbum ja. BSG? Nei.»

10: Sick My Duck (2003)

«Det Petter prøvde på med gitarlyd på Shake Your Stimulator får han derimot til bedre til på skiva som kom ut før, nemlig denne. Dessverre låter trommene helt for jævlig. Det er rart med BSG, de treffer sjeldent bullseye med platene sine, det er alltid noe å sette fingeren på. Om det er slurv, fylla, latskap eller det motsatte, nemlig detaljstyring og overkjøring vites ikke, men noe forhindrer dem i å levere top notch på en skive. En fast produsent kunne vært en idè for et band som sjangermessig er i en smal gate, men kvalitetsmessig er all over the place i katalogen sin.

Boogie My Life Away er den beste låta på skiva. At samme tittel dukker opp på en senere skive er åpenbart fordi de to sangene er veldig like. Hizbollah Rock`n Rollah er også knakende god BSG i sløy form, en av mine personlige favoritter i hele BSG-katalogen. Denne skiva kunne vært veldig bra, men det hele faller sammen litt for raskt. Synd. Det føles som de 
prøver å gjenskape seg selv og det går igjen på de fleste låtene på denne skiva.

Pluss for et skarpt lydbilde som kler BSG, minus for ukreative låter og en Petter på autopilot som trekker ned en skive som hadde et bra potensiale. Behovet for en litt strengere produsent som løfter låtene er ganske tydelig.»

9: Tuff Tuff Tuff (2001)

«Her stemmer egentlig det meste, allikevel klarer de ikke å knuse glasstaket. Det rocker og swinger med over gjennomsnittlig gode låter frem til Magnum Maid, som høres ut som om den er spilt inn på øvingslokalet. Låta i seg selv er grei, men kan tyde på at den er bestemt å få være med i siste liten. 

Lydbildet ellers er innafor, og ligner på Sick My Duck, selv om det ikke er samme person bak spakene. 

Don`t Let Me Down er BSG i toppform. Men hvorfor plassere en så solid låt som nr 6? Etter dette faller det ganske raskt sammen i fillers og skaper en merkelig kurve ikke ulikt EQ-settings man hadde på stereoen på 80-tallet. Bjørns visse begrensninger som vokalist viser seg på denne skiva. Det høres ikke dubbet ut, noe som kan ha endel å si på resultatet. Tross dette er det noen gullkorn som Chainsaw Juggler, Porno Dancin` og I Can Tell fungerer som fot i hose og er de sterkeste på skiva, så hvorfor kommer de sist?»

8: Normal Is Dangerous (2019)

«BSG går i studio med en metalprodusent, og resultatet er tydelig, aldri har bandet hørtes tyngre ut. Det er en metaleim over hele denne skiva. Mye på grunn av produksjonen, men mest grunnet Bjørns vokal som denne gang er grovere og mer growlete enn noengang før. Den låter tight og mørk. Det er spennende at de går i denne retningen men er det best egnet for riffene til Petter? Nei. Jeg synes BSG kler et luftigere og lettere sound enn dette.

Det finnes allerede band i denne hardrockgata som f.eks The Carburators og Chrome Division. Her beveger BSG seg nesten farlig nære disse banda. BSG har alltid vært å anse som et rock and roll-band som har stått på sine egne bein. Her kan Bjørn Muller til forveksling høres ut som Eddie Guz. Det passer låtene, som er særdeles gode, men noe essensielt med BSG er borte på denne skiva. Dermed blir dette en litt uvanlig hybrid av tung hardrock og simpel glamrock. Spørsmålet er om de burde fortsette i denne retningen eller gå tilbake til den klassiske oppskriften de er kjente for. Jeg går for det siste. Hold det lett og lekent. BSG er partyrock. Enkelt og greit.»

7: Just When You Thought Things Couldn’t Get Any Worse… Here’s the Backstreet Girls (2009)

«Her er BSG i god gammel form. Enkel bluesrock med fengende allsangrefreng. På Primadonna får man også en punka feeling som kler BS særdeles godt da de har en tendens til å lande litt for ofte på boogie og bluespreget rock som gir et repeterende preg. Som AC/DC har de funnet en formel som funker og beveger seg sjeldent langt utenfor den. Denne utgivelsen er et godt eksempel på at man kan gjøre det og
allikevel levere good shit. Et par fillers er det også her men de er allikevel bedre enn noen av de beste på andre albums, så det er greit.

Lydbildet er mer åpent og gir plass for resten av bandet, selv om de kunne vært litt høyere, eller Petter litt lavere? Gitarene er lagt helt ut til hver sin side. Det kler BSG å ha et åpent og luftig lydbilde som her. Når det er 4-4 røff rock and roll med noen punka elementer i seg er BSG et band i verdensklasse.»

6: Lets Have It (1992)

«Med en ny vokalist i Olle Hillborg låt plutselig BSG som en polert USA-utgave av seg selv. Mange fans syntes det ble for polert. Mange andre, meg selv inkludert, syntes det låt bra på plate men at Olle ikke passet inn i bandet live. Kanskje vi tok feil? Kanskje hvis de hadde fortsatt med Olle ville de breaket i USA? Spørsmålet er om plata kom ut på verst tenkelige tidspunkt, midt i grunge-eraen som gravla mange
gode rock and roll band over natta. BSG var ett av de, noe den lange pausen frem til neste skive, hele 7 år senere.

Det er fint lite å utsette på vokalen til Olle. Han passer perfekt til denne sjangeren. Lydmessig er den noe overprodusert, som ikke var uvanlig på den tiden (92). Men er det for amerikanisert? Det er det store spørsmålet. Det kan være at Petter syntes det ble for kommersielt. Det er nok en grunn til at Olle bare er med på en skive. Visse sanger, som Circles, er tydelig inspirert av band som DAD og The Cult. Det ligger også en sky av Aerosmith her. Jeg liker hele denne plata- men den slår meg ikke som en BSG-plate. Mer som et prosjekt Petter er med på, kanskje noe som var tilfellet siden alle er oppført som låtskrivere?»

5: Coming Down Hard (1990)

«Man kan si mye godt om medlemmene som har kommet til etter denne skiva, men bandet låt aldri like tight som med denne besetningen. Her er det noen klassikere, noen midt-på-treet og noen fillers. En vanskelig skive å plassere. Selv om den ikke er stappfull med klassikere, er det allikevel en veldig bra utgivelse. Ekstra poeng for å ikke falle for grungen og kjøre sitt eget løp i en tid da denne sjangeren plutselig, nesten over natta, var foreldet å regne. Hvem glemmer vel hvor fort Mötley Crüe`s kanskje beste album til da (Dr. Feelgood) druknet rett etter den kom ut på grunn av Nirvana og grungebølgen? Et polskifte som nådeløst drepte de aller fleste glamrockband fra 80-tallet. Mye dårlige band forsvant heldigvis, men den dro også med seg alt annet.

Det er mye kvalitet her, men det svikter på lydproduksjon, og at den har enkelte låter som burde ha vært jobba mer med. Men selv de dårligste her er bedre enn mye av det beste på flere av skivene som kom etter, og er kvalitetsmessig ett av de bedre innspilte albumene deres – så i sum når den ganske høyt tross få klassikere.»

4: Party On Elm Street (1989)

«Skiva som breaket BSG og mange mener er den beste. Det er vanskelig å være uenig, men selv om det den gang var en gjenganger på alle fester og gikk på repeat på gutterommet, har den ikke tålt tidens tann like godt som senere utgivelser. Den oser 80-tall og en lydproduksjon som ikke holder mål i 2019.

Gimme Just A Second er i verdensklasse og vi var mange som lurte på hvorfor BSG ikke slo igjennom i USA med denne skiva. Året var 1989, så kanskje den kom AKKURAT litt for seint? Hadde denne skiva kommet ut i 87 ville kanskje ting vært litt annerledes? Hvem vet.»

3: Don`t Mess With My Rock and Roll (2017)

«Åpningslåta og Rolling With The Stones høres som det er spilt inn i to forskjellige studioer, og med BSG kan det også være tilfellet. Hvorfor de ikke startet med Rolling With The Stones er en gåte, da den gruser åpningslåta. Åpningslåta er strengt tatt en av de svakeste på albumet, så man kan jo bare lure på hva man har tenkt her. Blåseorkester på er et særdeles godt valg. Dette er en solid skive fra BSG langt ut i karrièren deres. Det er som om de har funnet en ungdomskilde og spruter av energi. Noen svake låter er det, men for det meste er dette BSG fra topp til tå og akkurat i den gata vi vil ha de i.»

2: Hellway To High (1999)

«Etter noen års opphold kommer BSG tilbake og det med et brak. Mange fans mener dette er BSG`s beste album. Det skal jeg ikke si meg for uenig i. Jeg er fan fra tilbake til starten og har et spesielt forhold til de to første. Men dette er BSG slik vi vil det skal låte. Tight komp og åpent lydbilde med knallåter på rekke  og rad fra start. Litt for komprimerte trommer, men ikke slik at det blir plagsomt. Det låter varmt og analogt hele veien. Gitaren til Petter får boltre seg fritt og vokalen kommer godt frem. Bjørn synger også bedre her enn på de fleste andre BSG-skiver før og etter. Når han synger et sted i mellom growl og clean er han best.

Her kommer klassikere på rekke og rad med, Monster in My Cadillac som kanskje den aller beste av de alle. Den kunne lett ha sklidd inn i en eldre Ramones-utgivelse. Men BSG setter allikevel sitt eget preg på den, slik bare BSG kan. Det er faktisk 3 coversanger på denne skiva, men de sklir lett inn som om de var BSGs egne.

Det er fint lite å utsette på denne plata. Selv coveret er tøft, muligens det beste coverdesignet til dags dato. Her er det full pakke fra A til Å. Dette er på en måte deres Love Gun slik Love Gun er for KISS. Helstøpt og gjennomført i alle ledd.»

1: Boogie `til You Puke (1988)

«Ingen bombe at denne topper lista kanskje. Selv om dette ikke er debutplata til BSG, var det den som fikk meg og mange andre interessert i bandet. Før denne var de et relativt ukjent Osloband få hadde hørt om utenfor Ring 3. Så bega de seg ut på turnè og resten er norsk rockehistorie.

Her er det klassikere på løpende bånd; Walkin Downtown, Bondage Boogie, Sexual, Boys Don`t Go og Hangover In Hamburg. Det eneste som trekker denne ned er lydproduksjonen og noe repeterende sangmelodier. Annet enn det er det fint lite å plukke på denne plata.»