Bilde, fotograf: Vegard Fimland

Bismarck er tungt, Bismarck er gjennomført. Bergensbandet kom i havn med sitt nye slipp via lokale Apollon Records, og skiva, ‘Oneiromancer’, vippet over åtteren her hos meg. Med det albumet har de klart å formidle bandets intensjoner via en kløktig produksjon og låter som maler og kverner lytteren rett ned i dypet.

Du leser anmeldelsen av albumet HER
.

Hei, og takk for sist, har dere det tungsinnet? 🙂

«Takk det samme. Det som er tyngst av alt er utstyret, denne sjangeren er bokstavelig talt veldig tung å turnere med. Mulig vi blir tung til sinns også når ryggene våre er ødelagt for alltid.»

Jeg var jo innom debuten, ‘Urkraft’, i form av anmeldelse, intervju og nyhetsdrypp, og slikt sett har jo Bismarck etablert seg bra i norsk undergrunn. Men samtidig er det lite jeg plukker opp rundt dere, at folk sprer navnet, er det rett og slett lite selvpromotering? Eller har Bismarck sitt virke i utlandet over Norge?

«Vel, de som liker det vi gjør liker det veldig godt, men det betyr ikke nødvendig at vi er lett å selge. Det selger i hvert fall ikke seg selv, for vi lager ikke musikk som fenger umiddelbart. En må faktisk sette seg ned og lytte, investere mer en 30 sekunder i det, og det har de fleste ikke tid til når de har en million ting de skal høre gjennom. Rent geografisk har vi lytterne spredt litt utover, flest i USA faktisk.»

 Og som sist er det Bergensselskapet Apollon som står bak. Hva gjorde de for dere sist? Og hva kan de gjøre for dere denne gangen? 

«Apollon gir oss stor frihet, er imøtekommende, samtidig som de produserer fysiske utgivelser av veldig høy kvalitet og har et godt distribusjonsnettverk. De er genuint opptatt av å få musikken vår ut fordi de synes det er bra, og det kommer foran de økonomiske interessene. Denne gangen får vi en helt fantastisk fin vinylutgivelse også.»

Og litt relatert til spørsmålet over, ser dere dere om etter større selskaper, eller er dere happy der dere er? (Nei, jeg fikk ikke bonus for bruken av ordet dere :)).

«Da må det være en stor gevinst for oss, og det får en gjerne ikke før det er snakk om type Relapse og den størrelsen der. Vi hører nok av klager fra andre band på mellomstore selskaper som knapt gidder å gjøre noen ting for dem, stikker av med alle pengene og eier rettighetene til innspillingene for evig og alltid. Da har vi det langt bedre der vi er.»

Jeg klaget sist over at dosen var litt liten, og også nå synes jeg det er ganske så moderate mengder musikk som kommer. Hadde det ikke vært bedre å slippe flere låter, lengre utgivelse, når dere først var i studio, hadde tilgang på selskap, trenger bare ett platecover etc.?

«Vi har alltid hatt filosofien at vi skal lage gode plater hvor vi kan stå 100% inne for alle sporene. Altså ikke plater hvor du alltid skipper noen spor, eller bare sitter og irriterer deg gjennom dem, og du vet de bare er der for å fylle opp. Skulle vi laget en lengre plate hadde vi trengt lengre tid, da hadde den ikke vært ute nå og det ville frustrert både oss og fansen vår som var utålmodige etter mer musikk.»

Jeg stusser over, men liker, den østeninspirerte snerten vi hører på ‘Tahaghghogh Resalat’, hva ligger bak det valget? 

«Vi har lenge hatt en greie for Midtøstenmusikk, og gikk veldig inn i det da vi spilte inn The Usher, avslutningssporet på Urkraft. Derfor tenkte vi at det kunne vært kult å plukke opp der vi slapp og ta det et skritt lenger. Vi fikk med oss noen flinke folk fra Iran som kicket på ideen, og bidro både til denne låten, det lyriske innholdet på platen og coveret, som i stor grad er inspirert av gammelpersisk religion. Det blir ofte kleint med sånne kulturutvekslingsprosjekter, men i dette tilfellet var det bare veldig kreativt og fett!»

Og jeg har bare filer, og noen ganger leser mediespilleren min låter i en annen rekkefølge, og jeg trodde lenge at Khthon var åpningssporet. Ha-ha. Men så skjønte jeg at det var ‘Tahaghghogh Resalat’ (takk ctrl c, ctrl p :)), og da er det jo et spørsmål om hvorfor dere valgte å åpne slik? Jeg synes jo det var genialt, og spesielt når tittelkuttet dundrer inn.

«Det var kanskje den første ideen vi hadde for denne platen, at den skulle begynne slik og så dundre inn i auditiv grisebank før vi styrte skuten inn i mer kjente farvann, om du skjønner. Og det understreker dette med at vi lager plater heller enn singler – sporene henger sammen med hverandre.»

Er det korrekt observasjon å påstå at musikken er dratt enda lengre ned siden sist? Mulig jeg blir lurt av en større og mer monstrøs produksjon, kraftigere gitarvegg…?

«Det er en korrekt observasjon, vi stemmer dypere jevnt over, helt ned i G#-standard på Hara. Lydbildet er i all hovedsak produsent Chris Fielding sin fortjeneste. Han gikk grundig til verks helt fra starten, og han har noen triks kan du si. Gitarveggen er bokstavelig talt en vegg av de mest høytspillende rørampene som er laget, trommene er på størrelse med oljefat og i det hele tatt.»

Hvordan har dere klart å etablere dere i miljøet i tiden mellom debuten og denne nye? Det å debutere er en ting, men å etablere seg og klare å skape forventninger, etterspørsel, skape et navn, det krever jo at man jobber ganske bevisst.

«For å være ærlig har vi egentlig ikke etablert oss i miljøet, slik vi opplever det, vi er litt outsidere. Det har nok med å gjøre at vi er litt utenfor boksen og faller mellom stoler. Vi blir kanskje for sjangereklektiske for stoner-folk og for stoner-doom for mer tradisjonelle metalfolk? Nå har vel heller ikke bandet drevet med veldig aggressiv markedsføring, vi har gjort det vi kan – lage musikk – og håpet at folk skal plukke det opp, men dette har endret seg nå i det siste. Business-delen er jo nødvendig, og tiden hvor en bare kunne overlate slikt til plateselskap og management er forbi. Så det blir mer bevisst jobbing fremover.»

Har dere endret inspirasjonskilder siden sist? På en måte er jo musikken i samme gate nå, men det er som om Bismarck har oppnådd et mer målrettet fokus nå. Derfor lurte jeg på om man har trukket inn andre kilder. Eller skapes musikken av introverte musikere og gjødsles med egne erfaringer, følelser?

«Debuten vår var egentlig ment som en demo, og inneholder låter som ble til fra vi knapt hadde entret øvingslokalet, så selv om vi er stolte over resultatet, hadde vi ikke peiling på hva vi drev på med. Innholdet på Oneiromancer er blitt til under litt mer ordnede forhold kan en vel si.

Når det gjelder inspirasjon har jeg alt nevnt litt om det midtøstlige, men vi hadde også et klart ønske om å lage en mørkere og tyngre plate, gjerne mer inspirert av tung doom, sludge og post-metal enn klassisk stoner. Når det er sagt er det ikke sånn at vi setter oss ned med noteblokken, vi jammer frem så godt som alt vi lager og overrasker oss selv ofte over hvordan ting helt spontant oppstår underveis.»

Tilbakemeldingene kommer tidlig, og jeg ser jo allerede at det treffer. Men hvordan treffer det hos de som ikke nødvendigvis er i målgruppen? 
Promotering er jo et tveegget sverd, man kan sikte seg inn på nisjemiljøet og oppnå en best mulig uttelling, eller sende bredt og høste ujevnt. 

«Tror litt av begge deler må til i vårt tilfelle. Selv om det er nisjemusikk på én måte, er det ikke nødvendigvis hos
Sabbathpuristene
at vi finner vår største fangruppe, til det er musikken alt for eklektisk. Med debuten opplevde vi at vi fikk best respons hos de som digger stonerdoom, men har en bred musikksmak. Taktikken til plateselskapet er å sikte bredt, samtidig som vi kjører på mot nisjemiljøene også, så får vi se hvem som liker det. Det er alltid fett å få god respons fra uventet hold!»

Er lineup-en den samme? 

«Oneiromancer er spilt inn med samme line-up som på Urkraft. Vi er samme gjengen som har spilt sammen nå en stund og alle bidrar til å sette sitt unike preg på musikken.»

Og coveret, vi må jo innom det. Story?

«Coveret er laget av de enormt dyktige gutta i Vaderetro Studio. Vi ga de noen nøkkelelementer fra oldpersisk mytologi, og ba de finne en måte å knytte det opp mot bandnavnet og den germanske skriften i logoen vår. Resultatet ser ut som det er tatt fra et 1800-talls orientalsk bokverk, og vi kunne ikke vært mer fornøyde!»

Her hos meg tar det tid, jeg lytter mye, og er liten fan av å slippe anmeldelser lenge før release. Mange har utviklet en kort hukommelse, derfor er det for meg viktig at skiver er ute når folk leser anmeldelser. Da skal jeg bruke litt mer tid på skiva, og så ønsker jeg dere alt godt rundt slipptiden, og at Bismarck skyter gullfuglen med denne utgivelsen. Har dere noen avsluttende ord, oppfordringer, merch, linker….? Her er stedet å legge igjen alt slikt på:

«Takker så mye for det, og for intervjuet! Vi vil jo absolutt anbefale folk til å kjøpe den fysiske utgivelsen, spesielt sikre seg et eksemplar av limited edition-vinylen før de forsvinner. Man kan forhåndsbestille her på Bandcamp.

Den er også tilgjengelig direkte fra Apollon Records sin webshop
, og hvis du vil støtte den lokale platesjappen kan de enkelt ta den inn også.
Vi har også ny merch på vei som også vil bli tilgjengelig å kjøpe fra Bandcamp. Vi annonserer alt på Facebook
og Instagram, så følg oss der for oppdateringer!»

Oneiromancer by Bismarck