Med ny skive ute, som bærer navnet ‘Leaves Of Yesteryear’, som mulig sikter til fortid, minner, nostalgi, gjenskapelse? Jeg tok en prat med Kjetil, og samtalen dreier seg i hovedsak om skiva, nedetiden som er nå, og hvem som ofte kommer for sent til øvinger.

Green Carnation@Facebook

Før man forflytter seg litt ned i materien, er det fryktelig viktig å hilse og ønske velkommen, og da på avstand. Jeg vet at det bugner av feedback nå, så litt overflødig; hvordan er det med Green Carnation i disse dager?

«Heisann Yngve, alltid moro å treffe deg og Heavymetal.no, selv om det er på usedvanlig trygg avstand denne gangen. Jeg tror nok vi i Green Carnation har det litt som de fleste andre, med både utfordringer og gleder på privaten. Situasjonen gjør vel ikke akkurat noe band noen tjenester, men vi har klart å lansere Leaves of Yesteryear på en god måte, så får vi heller ta igjen det andre vi taper på et senere tidspunkt.»

Jeg vil tro at du/dere svarer på stort sett mye av det samme rundt utgivelsen, så jeg skal prøve å være litt Yngve, litt andre vinklinger. Først: hvordan er kjemien i bandet nå? Dere har jo hengt sammen en del, selv om lineup-en har vært endret noe siden sist dere slapp skive. 

«Jo, kjemien er bra den. Alder og privatliv tatt i betraktning er vi avhengige av å være flinke til å planlegge godt, for å få satt av tid til hverandre på samme tid (til øving og andre kreative prosesser). Men jeg mener ting funker godt når vi bare får kommet sammen, både på et personlig og kreativt nivå.»

Så, det ble ikke så tungt som jeg trodde, som jeg mener ble nevnt i forkant . Selv om Sentinels har gode blylodd om beina. Og at nyversjonen av My Dark Reflections har denne litt oldschoolvibben. Det er generelt en snill doom dette, er det her dere er mest komfortable nå? 

«De lærde strides litt om hvor vi hører hjemme, men de fleste er innom både doom og prog når de skal beskrive hvordan vi høres ut. Vi er absolutt komfortable der. Jeg mener selv at dette nok er det tyngste og mest progressive GC-albumet som er utgitt etter Light of Day, Day of Darkness.»

Bandet kjørte som kjent livestream forleden, sjekk anmeldelsen fra meg HER
.

Og hva var grunnen til at dere valgte å spille inn ‘My Dark Reflections of Life and Death’ i ny versjon? Og hvorfor er den kutte et par minutter? Tempo? Eller er det biter som er fjernet? Jeg har hørt begge litt om enn annen her, og det er jo vanskelig å plukke ut eksakt hva som er forskjell.

«Vi ønsket med denne plata å knytte sammen hele bandets historie, fra første album og opp til nå. I tillegg ønsket vi å jobbe med essensen i bandet, og diskuterte dette en del før vi gikk i studio.

My Dark Reflections of Life and Death ble valgt fordi dette er en ekstremt viktig sang i GCs karriere. Den er grunnlaget for Light of Day, Day of Darkness, som jo igjen dannet grunnlaget for bandets videre karrière. Men vi ville gjøre den som om vi skulle skrevet den i dag. Så denne låta er viktig for oss på mange måter i denne utgivelsen.

Hvis du hører litt mer på begge versjonene, vil du nok høre at vi har tatt oss en del kunstneriske friheter, men det var så klart viktig å beholde essensen i låta.»

Og Dub fikk celebert besøk, hvordan var det å jobbe med Endre nå kontra haugevis av år siden når Light Of Day kom? Hva har endret (!) seg?

«Endre kjenner jo Green Carnation bedre enn de fleste, og var også med på keyboards i comeback-året i 2016. Han skjønte fort hva vi ønsket å gjøre med plata, og jeg tror ikke vi kunne funnet så mange som ville passet bedre til denne jobben enn Endre. Han er seg selv lik, med mye humør og mange idéer. Og så er han så klart, som alle andre, blitt nesten 20 år eldre enn forrige gang GC var hos ham, så det ligger mye erfaring og tyngde i hans bidrag på plata.»

Det har vært en solid promotering opp mot slippet av skiva, hvor mye fikk dere drahjelp med? Og hvor mye gjorde dere selv? Jeg får jo for eksempel alt om dere fra bandet.

«Det er jo Season of Mist som har kjørt promoskuta, i alle fall i å generere interesse. Og jeg kan ærlig talt si at det er ganske annerledes å jobbe med SoM nå. De har blitt ganske store, og har virkelig vist muskler i arbeidet de har gjort med oss til nå. Men vi har så klart lagt ned utallige timer i dette vi også, svart på intervjuet, og holdt oppe trøkket på sosiale medier.

At du får det meste fra oss har sikkert litt å gjøre med at vi har en historie sammen, og jeg synes iallfall det er meningsfylt å pleie personlige kontakter så ikke alt skal gå gjennom et promomaskineri.»

Les anmeldelsen av skiva fra Arni HER
.

Min (Yngve) favoritt fra skiva: 

Og ‘Solitude’, en merkverdig Sabbathlåt, som dere drar inn litt folkrockvibber i. Jeg synes ikke versjonene er så forskjellige. Hvorfor valgte dere denne? Og kanskje ikke en tyngre sak som hadde vært en større forandring på? Tenk deg en nedstrippet og folkish versjon av ‘Falling Off The Edge Of The World’.

«Det er flere grunner til at Solitude endte opp på plata. Den viktigste er at vi synes den passer helt perfekt til å runde av albumet. Både atmosfæren og hva låta handler om, går rett inn i essensen av det vi ville gjøre. Solitude har også vært i Green Carnation-universet siden 2016 eller 2017, da vi lekte med idéen om å gjøre en slags live-in-studio greie på Youtube. Nå ble aldri den ideen noe av, men da vi så hvordan plata var i ferd med å utvikle seg, ble det veldig tydelig for oss at den måtte inn. Så du kan vel si heller si at det var albumet som bestemte at Solitude skulle inn, ikke at vi var på jakt etter den kuleste låta å gjøre coverversjon av, hvis det er mulig å forstå.»

Jeg ser rundt meg når jeg er online, og ser at dette nye slippet er velkomment, mange har savnet dere. Hva er de typiske tilbakemeldingene dere får? Ikke bare anmeldelser, men av folk generelt?

«Ja, det har blitt veldig tydelig for oss også. Vi merket jo dette veldig godt allerede i comeback-året, og det er klart at det har vært en stor motivasjon for oss til å gjøre det vi nå har gjort. Jeg tror faktisk at kjærlighetsforholdet mellom Green Carnation og fansene rundt forbi var hovedgrunnen til at vi bestemte oss for å komme sammen igjen. Vi bygget opp noe veldig sterkt mellom 2000 og 2006, og etter noen år tror jeg at samtlige av oss savnet akkurat det ganske mye.

Tilbakemeldingene går jo først og fremst i at folk er glade for å få ny musikk fra oss igjen. En del påpeker også at det nok ikke bør bli 14 år til neste gang vi kommer ut med noe, men det blir det nok heller ikke.»

Hva ser man for seg framover? Dette og litt konserter, så nedetid? Eller full pupp og det er dette som gjelder-holdning på GC?

«Altså, hvis du hadde spurt meg før koronaperioden, kunne jeg fortalt at vi har planlagt akkurat hva vi skal gjøre frem til høsten 2023. Men nå kan det hende vi må endre litt på planene, selv om ingrediensene stort sett vil bli de samme. Så det blir en kombinasjon av full pupp og nedetid, sånn sett, der vi definerer perioder vi skal være aktive, men også perioder der vi skal holde på med andre ting.»

Første skive på 14 år messes det i promoteringen. Føles det også slik? Dere har jo faktisk allerede vært ute og spilt av og på en del i fire år, men det er også et god sprik mellom første stopp og reunionen i 2016.

«14 år høres jo utrolig lenge ut, men det er jo fordi det ér lenge. Og at det til neste år er 20 år siden Light of Day, Day of Darkness gjør jo at noen og enhver kan føle seg gammel. Det at vi har vært aktive i fem-seks år (inkludert øving og planlegging før comeback-året) gjør nok at oppholdet på ti år virker mer fjernt enn om dette var det aller første vi gjorde etter første stopp.»

Hva er den verste uvanen til de andre i bandet? På personnivå, i studio, på øving, er det noe tabloidnerver som kan rykkes i?

«Neeeei, her har jeg ikke så sykt mye spennende å komme med. Men tipper alle som spiller eller har spilt i band har hatt noen frustrasjonsrunder på forsentkomming. Hos oss er det keyboardist Kenneth Silden som er den ukronede mesteren, og det har han så klart ettertrykkelig fått høre, og lovt å prøve å endre på. Så – når han endelig klarer det, og kommer stolt som en hane på tiden, kan du jo så klart banne på at det er noen andre som kommer alt for sent, som aldri før har kommet for sent. Sånne ting. Ikke så spennende, men akk så irriterende.»

Nå har Green Carnation holdt det gående i tjue år, om vi holder oss til albumslipp, er det noe man ville ha gjort annerledes? Folk man savner, ting som burde, kunne, skulle ha blitt gjort? Eller ser dere bare framover og lar fortiden være?

«Jeg synes det er en bra ting å lære av fortiden, både av ting man gjorde riktig og feil. Og jeg er heller ingen fan av å angre seg så veldig. Så klart kunne vi jo gjort stort sett alt på en annen måte, uten å vite helt hva slags resultater det ville gitt. Men generelt sett er vi veldig komfortable med posisjonen bandet er i nå, og tar med oss erfaringer som band-musikere og personer i å stake ut kursen for de kommende årene på en best mulig måte.»

Dere begynner å dra på årene, familier er stiftet, jobber man er avhengige av, hvordan løser dere det hele om det skulle bli sjefsturne og maks fres med bandet?

«Vi har en felles forståelse av hva vi er i stand til å ikke i årene fremover, og vi kommer neppe til å dra ut på de lange turnéene igjen. Til det har vi rett og slett for mye ansvar på hjemmebane. Og det er vi alle helt komfortable med. Men når det er sagt, er vi utrolig ambisiøse på det vi KAN bruke tiden på, og er villige til å gå den ekstra mila når det gjelder det kunstneriske så vi en dag kan se tilbake på denne perioden med stolthet.»

Bilde, fotograf: Jacob Sandell

Det er fortsatt en melankolsk aura over det dere gjør, og jeg kjenner dere såpass at jeg vet at det også peiler noe av personlighetene. Men har dette endret seg i årenes løp? Har man blir mer voksent anlagt i forhold til det å takle livet, melankolien? Er det også et utløp tror dere, det å lage musikk som farges av det indre?

«Jeg ser på melankoli først og fremst som noe vakkert, men som ofte kommer fra erfaringer og minner som der og da ikke oppleves som positivt. Og livet består jo av hele spekteret av erfaringer, både positive og vanskelige. De som kjenner oss i Green Carnation vet jo at melankolien i bandet stammer fra slike opplevelser, både for lenge siden og i nyere tid. Og det er ingen poeng for oss i å gjemme den bort på noe vis. Den er en del av oss.»

Jeg vet dere er superopptatte og har mange intervjuer, og jeg kjører jo ut alt jeg kan på dere hele året, så vi setter sluttstrek her, og ønsker dere alt godt i smittetiden vi er inne i. Avslutt gjerne med noen ord, om det er merch man kan kjøpe, noen som fortjener en virtuell kilevink, noen rundt bandet som ikke får cred nok, mange tenker jo ikke på alle skyggepersonene som må til for at en skive og et band skal kunne fungerer:

«Dette var jo et veldig hyggelig intervju å svare på, Yngve. Du spør om merch, og vi har for første gang i bandets historie en velfungerende webshop

. At folk i Norge kjøper merch direkte fra oss, er en potensielt veldig viktig ekstrakilde for oss, så det vil jeg så klart oppfordre til.

Så tenkte jeg å bruke de siste linjene på å løfte frem Ruben Lervåg (lyd) og Bjørnar Skutlaberg (lys). Disse har jo vært med oss i alle år, men får sjeldent cred’en de fortjener. Nå har de til og med blitt medlemmer i bandet på lik linje med oss. Vi startet et AS for et drøyt år siden, med åtte eiere, der vi går inn med det samme, jobber for det samme, og tar ut det samme om det noensinne skulle være aktuelt. Dedikasjonen til Ruben og Bjørnar fortjener mange og høye hurrarop.»