Bilde: Féleth

Alle bilder er knipset av habile Jørgen Freim, du sjekker mer av det som havnet på minnekortet hans HER
.

Vel, dag 1 ble varm, litt kjølig på slutten, vi fikk sett mange band, vi tråkket rundt i noen kilometer, variasjonen var ok, og kroppen var delvis klar for en lignende dag igjen. Vi snakker headliner jeg ikke så mer enn en låt eller kanskje to av, flere band havna utenfor vår sfære, noe som bevisst ble utelatt, og mange gode konserter. 

Del to av denne anmeldelsen er stort sett korte oppsummeringer om musikken, siden jeg var innom mye rundt festivalen i første del. 

Greia på fredagen var at vi ikke hadde trodd at transport opp skulle bli enda verre enn dagen før, men vi snakker klokketimen i solsteika i sentrum, med tonene til danskene i DAD som selskap når vi hurtig gikk bortover sletta mot hovedinngangen. Og denne dagen hadde vi lagt inn ekstra tid, men havnet allikevel i samme groove som dagen før, haha, sånn er livet. 

Jeg hadde bestemt meg for å se Féleth, et teknisk og melodiøst deathmetalband fra Finnmark, som kler Heavymetal.no’s profil supert. Det er jo midt i vår hovedagenda. Danskene fikk stå og kose seg med ganske imponerende mange mennesker foran scenen, med sine flotte hits. Jeg liker DAD, men har sett de noe før, og var heller på plass i teltet når unguttene fra nord spreka seg med Bermudashortsene og musikalske krumspring. De leverte veldig bra, men lyden var nok litt hul, stor, uoversiktlig, så mye forsvant litt i teltklangen for meg. Jeg stod på et par forskjellige plasser, men føler man kanskje bare hadde litt uflaks. Men, trøkket og de halsbrekkende løpene fikk jeg med meg, og spillegleden, og nivået. Féleth stod helt klart ikke tilbake for større band, og hadde de vært et kjent navn og spilt på en stor scene med akkurat de samme låtene, ville de blitt sett av flere. Men det er slik verden er, litt urettferdig, men man skal jo jobbe seg oppover, det er da band blir best. Pluss til bassist som var veldig energisk. Sjekk de gjerne ut. 

Bilde: Jinjer

Mens man spiste nøtter og banan i presseteltet mens CC Cowboys gjorde sitt, ble det tur til Jinjers opptreden i teltet. Ukrainerne la igjen en naturlig svart eim av hat mot krigen, som er både bra og forventet, mens musikken durte på med den sedvanlige miksen mellom det harde og det fine. Jeg synes kanskje bandet er litt one trick pony, for effekten av å arrangere alt slik de gjør, med den bankebiffmetallen kontra det emoaktige, det går det litt inflasjon i. Men de er flinke, de skapte mye live, de var godt likt, etterlengtet, og de er superproffe på scenen. Instrumentene er de helt utrolige på, fruen i front fenget alle, og det var vel knapt noen som ble mer fotografert ;). En bra konsert, men mer fordi det var imponerende, ikke fordi jeg fant musikken veldig interessant gjennom hele konserten.

Katatonia avlyste dessverre, Gaahls Wyrd dro inn som erstatter, men det var overlapp, og jeg valgte å se hele Jinjers konsert heller enn å frese over til Gaahl og kompani. Men uten at jeg har hørt det, jeg VET han har en fantastisk trommeslager i Kristiansandsmannen Kevin. Det var nok folk der til at jeg vil tro bandet var happy, og uansett hva man mener om bandet, det var sporty å stille opp på så utrolig kort varsel. Jeg har sett Katatonia live et par, tre ganger før, og sist på Karmøygeddon leverte de en fenomenal konsert. Derfor tror jeg kanskje folk gikk glipp av noe. Men jeg hadde ikke ønsket å se de på scenen ute, der tror jeg de hadde kommet til kort med sola. 

Dark Funeral, det er like aktuelt for meg å se som å se sport å tv. Next.

Steel Panther? Fyttikatta. Samme kategori som Dark Funeral, men siden de ikke skriker om satan og dypper huet i malingbøtta, ga jeg de en sjanse. Strengt tatt er de litt like Dark Funeral, siden de også sminker seg en del. Du store all verden for en gjeng pubertale idioter. Spille kunne de, musikken imponerte ikke det grann, spiller coverlåter til den store gullmedalje, mer standup enn band, de sedvanlig sjokkerende tekstene som blir litt flau smak av når eldre karer kler seg opp som damer og disser handikappede trommeslager og andre – det er sikkert gøy for noen, og har vært gøy(ere), men over tid blir det bare patetisk. Jeg misliker Steel Panther, sånn er det bare. Dere som likte det, så fint for dere :). Jeg stusset over at de spilte på den store scenen, og at metallegendene i Accept ble plassert på en mindre. Livet er ikke rettferdig. 

Bilde: Accept

Accept var altså neste, og siden jeg ikke liker de siste par skivene spesielt bra, og ikke synes de var spesielt spreke live sist jeg så de, var det en glede å høre den tyske maskinen dundre Tons Of Rock flate. Et par greier med vokalen er som det er, det er stressende å synge slik, Mark er gammel, men Wolf og en av de andre gitaristene koret bra og dekket opp for en del. Det mangler litt sjel, det er fryktelig maskinelt, fryktelig tight, bortimot så kalkulert at jeg trodde de var roboter. Jeg savner Udo, Baltes og Kaufman, men slik er livet – dagens Accept var ihvertfall knakende bra på sletta, og jeg koste meg med Restless And Wild og Princess Of The Dawn. Veldig bra lyd var noe jeg noterte bak øret.

Backstreet Girls spilte ca. samtidig som Accept, og ble ofret. Jeg har sett de mange ganger, og tror de tåler det. Jeg møtte flere som hadde hatt en frekt fet opplevelse, det betyr at Oslobandet leverte som de pleier, solid. 

Dimmu Borgir er matpause, og hvor meg og Lars spurte oss ned på en benk med et par ledige plasser. Vi ble kjent med et trønderpar bosatt i Oslo, som hadde en datter i tenårene – der snakket vi musikk, diskuterte generasjonslikheter og – ulikheter, og hadde det så koselig at det var litt kjipt å skilles. De var The Hellacoptersfan, jeg var ikke, vi dro på Tribulation for å se om det var like bra som sist på Karmøygeddon. 

Og det var det. Eller, ikke så fett, men fortsatt et band som helt klart er verdt å få med seg. De er ikke så utagerende eller gjør så mye ut av seg, men låtene henger så fett i lufta, de knas og bearbeides, de er veldig bra selv om de ikke har spesielt mange kommersielle innslag. Det bare flyter framover og får lytteren til å sveve med. Jeg er ikke fan av bandet på skive, og liker ikke den gotiske tilnærmingen, men de skal ha for å fungerer bra på festivaler, som en herlig motpol til all solen, festingen, latteren og lyset :). 

Bilde: Bring Me The Horizon

Bring Me The Horizon fikk jeg ikke sett, bare hørt. Det var så fullt i siktet til å se hovedscenen at det stod mellom å gå inn i den syke mengden folk og få juling, eller sette seg og bare høre. Fra det hardeste til den verste synthpoppen ever, et merkelig band, jeg ble ikke kloke på de. De har sitt publikum, de yngre som har det som sitt generasjonsband, og de eldre som prøver å være hippe og henge med i svingene :). Og sikkert noe midt i mellom.

Jeg bemerket at det var en del diving og greier, og jeg så vaktene når de måtte manne opp mengden foran scenen, hvor det tidvis var ganske ustabilt. Det jeg mislikte var hvordan bandet oppfordret alle til å komme fram mot scenen, over sperringene, opp til ham, hvor de skulle ta ham i hånda, hilse på eller om de ville gi en blowjob, til et såpass ungt publikum er det kanskje litt i overkant. Men det verste er å oppfordre et press mot scenen, og det ramlet folk over etter hvert, som elsket det, men greia er at det har vært slike settinger før det det har gått galt. Veldig galt. Varmen, presset, mulig fall, klemming, pressing, du skjønner hvor jeg vil. En som elsker fansen sin vil ikke ta sjansen på å potensielt skade folk, her var det totalt uvøren oppførsel som helt klart ikke er akseptabel. Flere ganger kom det uttalelser om å overkjøre det trygge og trigge en mulig kjip situasjon. Det er ikke å være kjip voksen å påpeke dette, det er en kjip greie å stå der på scenen og late som om man elsker fansen og drite i hva som kunne ha skjedd. Musikken var popmøkk og ok metal, blandet i en suppe, det var mange elementer i låtene som var fengende, mesteparten var laget etter en popoppskrift som gjør at mye er lett å like.

Bilde: Sepultura

Sepultura var ok, jeg liker at de har klart å fornye seg, ikke leve i en suppe av nostalgi, men se framover og skape noe mer. Versjonene av de eldre låtene er annerledes, de har knadd de til å passe inn med det de gjør, og de nyere låtene var helt ok. Vokalen til Derek er litt endimensjonal, men han har en fin scenepersonlighet og krever autoritet. Mange vil nok sammenligne med eldre Sep, men da er det vel mer naturlig å heller sammenligne Cavalerabrødrene enn dette. Bra trommespill fra en fantastisk trommis, som visstnok var nyoperert og fikk lov til å spille av legen, men å ikke ta det helt ut. Der jeg stod i teltet var det knall lyd, mye trøkk, men mange hørte ikke vokalen, de som stod i midten for eksempel, foran lydborgen, der det burde være bra. 

Et aber i år var at de to mindre scenene stod vendt mot hverandre, og det ble en fryktelig blanding av lyd alt avhengig av hvor du var. Jeg hadde det dritgøy når jeg gikk litt bakover i teltet på Sep og beveget meg litt og litt bakover til The Darkness’ fistelvokal kokte sammen med Dereks hardhauseri. Helt utrolig gøy :). 

Bilde: Korn

The Darkness? Absolutt ikke. Jeg hadde forventet mye mer, de låt ikke veldig spennende, låtene var ikke all verdens, det svingte ikke som jeg hadde trodd med tanke på fartstid og at de burde takle denne stilen bedre. Helt klart et band mange likte, jeg så bare et par låter på slutten, men orket ikke å engasjere meg mer. Samme med Korn. Jeg var uansett så sliten at jeg ikke orket å menge meg med Korn, et band jeg mulig var for gammel til når de var aktuelle uansett. Stilen og låtene har aldri vært noe for meg. Men, jeg så et par låter før jeg tuslet rundt og til slutt hjem, at jeg lett skjønner hvorfor de ble Faith No Mores erstatter. Det er i mine ører mye likt med disse to banda, men Davis er i min bok ikke veldig mye dårligere frontfigur enn Patton, om i det hele tatt. 

Dagens? Accept og Tribulation, med Féleths nordnorske innsats som en positivt fotnote.