Matt eller blankt, mange tok et valg i 1991.

• Kill’em All og Ride The Lightning HER.
• Master Of Puppets HER.
• The $5.98 E.P.  HER.
• …And Justice For All HER.

Bakgrunn

Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss- og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

Episoder med Tordentale, også med Metallica, finner du HER.

***

Yngve:

Så er det duket for skiva som splittet Metallicaleiren, eller mer korrekt, fikk noen til å hoppe av og maaaaange til å hoppe på. Det gikk svart for gjengen, og med ett av de kjedeligste platecoverene ever som frontkjempe i hyllene, viste de at det ikke betød en dritt.

Drahjelpen fra Mtv

Selvsagt kjøpte man lpen når den kom, man visste jo ikke hvordan det ble, og skulle bli, og for meg den gang var det kun et nytt album fra et band jeg hadde fulgt lenge. Men allerede ved første singelslipp og video, Enter Sandman, begynte man å ane konturene av at MTV kom til å rompefrese denne skiva opp til et nivå der flere og flere vanlige folk ble obs på bandet. Og den mengden der løftet bandet opp fra å leve greit, som de nok gjorde, til å aldri trenge å bekymre seg for penger igjen. Jeg husker et intervju med sjefen for MTV, som en gang sa at de kunne ta hvilken som helst låt og lage en suksess, det var bare å rotere nok og lenge. Mulig var Metallica et band som hadde gått under radaren til de fleste, men hjernevasken vi ble utsatt for 24/7 gjorde jobben. Jeg husker jeg skjønte det når en vaskedame på en jobb jeg hadde den gang sa at datteren på seks år hadde fått den i gave, og «…det var vel noe sånn som jeg likte». Hipp hurra!

Vårt ble alles …

Jeg vil dog prøve å ta for meg skiva litt slik jeg opplevde den, og opplever den i dag, ikke dvele så mye med at bandet sviktet fansen som hadde fått de opp der de havnet. Det er uansett en ganske barnslig holdning, men som jeg fortsatt føler på i flere sammenhenger innerst inne. Vårt ble alles, mitt ble allemannseie, det er vel bare en naturlig ting å kjenne på når man gjerne er med fra små kår og at man har noe litt for seg selv.

Coveret

Helt grusomt kjedelig. Jeg er sikker på at de hadde et lykkelig øyeblikk når de fant ut at de kunne slippe unna med å gjøre det enkelt. Eller de var lykkelige når de hadde skjønt hvor genialt det var. Vi har album som er bra med enkle cover i andre sammenhenger også, og Metallica ville nok bare være litt sære, framstå som litt alternative. Ikke gjøre som alle andre.

Men på samme måte var det også noe som gjorde det hele til en buzz, og bandet har flere ganger fått mye oppmerksomhet grunnet slikt stunts, dårlig og ikke. Spinal Tap, jeg sier ikke mer. Rip off. Men helt svart er det jo dog ikke, så black album with a hard to see logo and grey snake kunne vært en bedre titulering. Eller 5, Five, som de lekte med.

Slangen minner om den på flagget som ble brukt under den amerikanske borgerkrigen, og som i nyere tid har blitt brukt av høyrevridde krefter, og med låttittelen Don’t Tread On Me, sikter bandet på den historiske betydningen, ikke den politiske. James uttaler: «Don’t Tread on Me, I love the song, but it shocked a lot of people, because everyone thought it was pro-war when they thought we were anti-war, and all we’re doing is writing songs, we’re not standing politically on any side. Don’t Tread on Me was just one of those ‘don’t fuck with us’ songs, and obviously referencing the flag and the snake and what it meant, that all tied into the black album and the snake icon on the album cover.”

The Rock

Når man første gang fikk vite at Bob Rock var om bord ble man jo litt uggen, men skulle man vokse og hevde seg, måtte man ta de ekstra skrittene vil jeg tro. For meg hadde det vært kulere om de hadde valgt en thrashprodusent eller noen mer inne i metallen, men da hadde nok ikke Metallica vært der de er i dag. Så Rock har nok en stor del av æren for at bandet har ranch, kunst, gitarsamlinger og mer. Og på en måte synes jeg det var bra at de beveget seg, for ellers hadde de nok mulig gått litt i samme tralten og blitt et midsizeband som Testament. Kanskje. Nei, litt større, men du skjønner. Hypoteser er gøy.

Jeg har stor respekt for dette albumet, for prosessen de var i før det ble en suksess var spennende, og noe de hadde bestemt seg for. Uavhengig av om det gikk til fjells eller rett vest. Men jeg er sikker på at de underveis tidlig begynte å ane konturene av at de satt på en bombe.

Jason fikk endelig greit med lyd, jeg tror aldri Bob Rock hadde godtatt det stuntet som skjedde sist. Og mye ble forandret. Lydbildet gikk fra den ene siden av spekteret til den andre. Her var det tyngde, dybde og en større helhet. Tenk Justice med Black-lyd.

Innholdet

Siden vi nå tar for oss denne, og man skal prøve å sjekke vannet litt, om skiva har endret seg; dette er et album jeg hører en del på, og som jeg egentlig ikke har hatt så mye avstand til som man skulle tro. Jeg hører jo mye på de tre første, jeg hadde trodd at jeg hadde hørt mer på Justice enn jeg har gjort i de senere år, og denne svarte mener jeg jeg ikke har besøkt så ofte. Men det er en sannhet med modifikasjoner.

Leve uten til jeg dør …

Det som er et faktum er at de par låtene jeg aldri har likt, Enter Sandman og Nothing Else Matters, fortsatt er låter jeg kan leve uten til jeg dør. Men jeg er ikke en som pleier å skippe låter jeg ikke liker, så de henger med, på godt og vondt. Jeg har blitt voksen nok til å skjønne at Nothing Else Matters er en bra låt, og at mange lar seg bevege av den. Enter Sandman sliter jeg mer med, den er rett og slett ikke veldig spennende. Den har hooks og disse små Lars-ideene som gjør en del, men jeg sliter med hele greia.

På balladefronten er Unforgiven mye bedre enn Nothing. Det hender av og til at en av de begynner, ellers spilles i en sammenheng, og jeg tenker at jeg hører på den ene når det er den andre. De er like og ulike om du skjønner.

Som alltid er det disse litt deepcutsa som trigger meg, og det er ikke med vilje.

Man skal uansett ikke lengre enn spor nummer to før man får tyngde og en feit en. Sad But True er kanskje basert på litt tynt innhold, litt lite kjøtt, men det som er der synes jeg er saftig. Oppfølgere, Holier Than Thou, den er også en låt jeg liker. Men jeg er generelt ikke helt happy med der de ligger i tempoet. Men det er en tøff sak.

Wherever I May Roam? Hm, vet ikke, jeg elsker starten med de markerte lydene og cleangitaren, og skarpen inn, og det tunge riffet, og doblingen av takten… Men generelt synes jeg denne er kjedelig. Den er litt som Sad But True. Helt grei, men ikke blant toppene. Der er Don’t Tread On Me bedre. Den er mer på drivet enn for ex Houlier Than Thou, tyngre selvsagt, men en låt jeg liker å sammenligne den med. Men heller ikke denne er der oppe, og siste halvdel, der går jeg litt lei.

The Struggle Within, sistesporet, den har jeg aldri skjønt ligger der. Jeg elsker inngangen, den episke, men så fort de drar på mister de litt og jeg får en smak av der jeg ikke helt liker Metallica beveget seg. Fett riff, for all del, og litt til, men det er ganske tynt.

Pluss i margen

The Unforgiven, de gangene denne gikk i denne runden med artikkelen, slår det meg at den er veldig bra. Det er noe ved den, en tristesse, en nerve. Og denne dynamikken som ligger og jobber.

Through The Never slår fett fra seg. Der er de mer i slaget, og jeg savner mer slikt på svartalbumet. Der vokalen kommer og de halverer, flott! Denne og Of Wolf And Man, der begynner vi å nærme seg. Of Wolf And Man har et snev av Justice over seg, ikke bare inngangen med skapren (som er en slowmo av Blackened, he-he).

The God That Failed legger seg tungt utover, og her er de så mye bedre enn på Wherever I May Roam og Sad But True. Det er mer subtans her, men kanskje ikke nok hooks til å klare singelfølelsen.

Favoritten er nok blant de siste jeg har nevnt her, og på pallplass er My Friend In Misery. En perle, veldig følsom, tung, og med hele lapskausen, ikke bare kjøttet.

Sum

Skiva er over timen, og da ble det dobbel-lp. Som ikke var veldig vanlig den gang. Og jeg var så dritlei av å snu lpene for å gjennomføre en runde! I dag spiller jeg kun cd av slike skiver, når man må forholde seg til en og to låter på hver side kan noen ta seg sakte i ræva og skli bortover inn i solnedgangen.  Men de måtte det fordi spilletiden var såpass, for å få god lyd, så slikt sett skjønner jeg det. Men.

Et helt ok album i dag, 50/50-følelsen siger innpå nå som jeg er i moduset jeg er i med artikkelen her, men det betyr ikke at det er en 5/10-skive. Neida, den er sterk, jeg skjønner at den solgte mye, den hadde låter som appellerte til de som liker tilgjengelige låter.

Jeg skjønner også at de måtte gjøre noe, som musikere som hele tiden utvikler seg er det ikke lett å gå på kompromiss med slikt. Man trenger av og til å pushes, se på nye løsninger, om man vil vokse. Og det ville de. Det skjedde i hvert fall, og de klaget jo ikke på det. Vi sitter igjen med et album som finnes i utallige hjem, der fjortisene på russekro synger med når Enter Sandman spilles (basert på kvalifisert gjetting), der gamle folk nynner etter Nothing Else Matters, siden den ble spilt mye på dagtid på radio (også kvalifisert gjetting), og vi sitter igjen med et album som var et så heavy veiskille for et band som noe annet.

Og nå se vi mot neste skive, og de etter det, og nå begynner jeg å svette i barten. Det blir gøy og spennende å se hva de skivene gjør med meg. Jeg har hørt alt, men veldig mye av det nyere veldig lite. Men allikevel mer enn mange. Punktum.

***

Per Ståle:

Vi snur ryggen til det glade åttitall og vender nesegrevet mot det slitsomme nittitall. «Slitsomt?» spør du sikkert, irriterende som du er. «Ja» svarer jeg, i håp om at det skal tilfredsstille nysgjerrigheten. «Hvordan det?» spør du igjen, og jeg trekker luft langt ned i de altfor lite kolsbefengte lungene mine (hadde jeg hatt kols kunne jeg brukt det som unnskyldning til å ikke svare mer) før jeg gir meg i kast med elementene.

Nei da, jeg liker egentlig nittitallet ganske godt, men det er ikke til å komme unna at det er en strevsom epoke å snakke høyt om i menigheter med forkjærlighet for hvite high-tops, skinnjakker, patronbelter og dunbart. Vi kan bruke juksekoder og nevne ordet grunge for å oppsummere mye uten å gå i detaljene, men mange vil fremdeles si at dagens tiltalte var kanarifuglen i kullgruven for det som skulle komme. Plata som ble levert – til ellevill jubel og enorme salgstall – var glatt, radiovennlig, nedstrippet for teknikaliteter og var produsert av Dr. Feelgood-knottedytteren Bob Rock. Metallica hadde med andre ord SOLGT SEG og burde derfor henges til pynt under nærmeste lyktestolpe. På toppen av det hele solgte skiva bedre enn hakka hvetebrød, som selvfølgelig er det mest utilgivelige av alt.

Men det var ikke bare ulyder. Uansett hvor du landet angående Metallica – eller The Black Album – kunne du sikkert glede deg over Live Shit: Binge & Purge som kom noen år senere. Vi dekker ikke liveplatene i denne serien, men de som er interessert kan høre Tordentale-episoden jeg gjorde om den her: Metallica – Live Shit: Binge & Purge | Tordentale. De som ikke er interessert kan ringe meg på søndager mellom 15.00 og 15.07 for et kort sammendrag og en under middels vaffeloppskrift.

The Black Album var den første bautaen i Metallicahistorien for min del. Det var den første plata man fikk med seg at det var noe spesielt med. Hva som var spesielt var ikke så lett å få tak i, litt som det abstrakte konseptet jenter også kunne være på den alderen. Men vi visste at det var noe stort. Plata kom i hus skvist mellom flere andre juveler, og siden den inneholdt mange bangere vi kjente til fra før, falt den ganske naturlig inn i platerotasjonen. Jeg har aldri holdt den høyere enn åttitallsplatene, men jeg har nok også vært i overkant defensiv overfor svakhetene, mest sannsynlig av svært sentimentale og lite gjennomtenkte grunner.

Så, hvordan måler dette Godzilla-kreaturet seg mot tandre barndomsminner? Det er noen år siden sist jeg dundret gjennom denne, og pilen har pekt slakt nedover under de siste besøkene, så det er vel bare å sette i gang og bli ferdig med obduksjonen.

Låtene

Nå gjør vi litt om på strukturen. Tidligere har jeg gått gjennom hver enkelt låt med varierende volum av skvalder, men fra og med 1991 blir materialet og stridseplene såpass innbakt hos både meg og publikum at den fremgangsmåten kan bli slitsom. Derfor slår jeg nå sammen flere låter i samme avsnitt og ser om det får kontroll på stresshormonene.

Singlene

Det mest naturlige stedet å starte er låtene alle kan, og nå mener jeg absolutt alle. Deg, meg, mora di, mora til naboen, onkelen til naboens elskerinne, statsministeren (Willoch til dags dato), biskopen i Bjørgvin, Dave Mustaine, you name it. Disse har blitt spredd utover eteren i en mannsalder, og vil uansett påvirke enhver flyt dette albumet har å by på. Enkelte låter ble referert til i Tordentales MetalliMania-serie, så noe overlapp i innhold kan forekomme for de som liker å utsette ørene sine for den slags slibrigheter.

Enter Sandman åpner kalaset, og det er ikke til å komme fra at man umiddelbart forstår hvorfor dette ble Metallica-signaturlåten for all fremtid. Det enkle, fengende, hjernemarkete åpningsspillet setter seg fast fordi det er catchy som fy, men også fordi plata har beint ut sexy produksjon, med en miks som kan fremprovosere gåsehud på ørkenrotter med soleksem. Hovedriffet, bassen og trommene kicker dette opp i et behagelig midt på treet-gir, teksten er lettfattelig og banal, og når du har hørt Sandman ferdig vet du akkurat hva du har i vente på resten av plata.

Låta er veldig lett å like, som gjør at den blir stadig mer irriterende over tid, og som nå har ført til at jeg nesten ikke klarer å høre den lengre. Overeksponering er en ting, men låta har begrenset stayerevne når du gjennomskuer den. Det er den simpleste og kjedeligste låta på hele albumet. Kompromiss er dagens ord, og det blir uttalt tidlig. Sad but True er på sin side litt hissigere og minner om en bolledeigete sønn av Harvester of Sorrow. Alt som gjør Sandman sterk på sitt vis er også til stede her, og objektivt sett er Sad en mye bedre låt. Jeg er bare så heidundrandes drittlei denne låta at jeg har tipset opptil flere lugubre interesseorganisasjoner om den i håp om at de vil bruke den i demonstrasjonstog og dermed besudle sangen i offentlighetens øyne for all fremtid.

Wherever I May Roam letter litt på trykket og åpner opp landskapet. Vi får luftige midtøsteninspirerte toner før den slår om til å bli enda en midtemporocker. Heldigvis tar den seg litt opp etter hvert. En mer fordøyelig variant av Sandman, med mer trøkk i kantene og spissere albuer rett og slett. Når plata ankommer Nothing Else Matters skjønner jeg at mange old schoolere regnet kista som ferdig spikra og så seg om etter gravferdsagenten. Nothing er bandets mest pusete og fløyelsmyke notering noensinne, noe som gjør at publikum ofte splittes mellom True-garden og Jeg liker at det er damepupper i salen-bataljonen.

Men låta er jo forbaska fin, det er det bare å konstatere med gravalvorlig mine, selv om feigingene begravde Michael Kamen-strykerne lovlig lavt i miksen. Den er også noe så inni granskauen modig, for dette kunne gått galt i mange retninger, galakser og dimensjoner. I tillegg er platas gitartone- og produksjon såpass i hovedsetet at man kan koste på seg å bare nyte susen av dette, for det er stor kunst på gang her som kan verdsettes helt separat fra kommersialitet, kredjag og gamle, ferdigpiskede kjepphester.

Vi kan runde av singleseksjonen med den beste av de beste – The Unforgiven – en låt som gjør seg skyldig i mange av de samme forbrytelsene nevnt tidligere, men som rettferdiggjør seg selv så grundig og står så forankret i integritet at det er verdt å understreke det med minst to strøk. De akustiske gitarene fanger umiddelbart etter Morricone-trompeten på introen, og skiftet til det harde verset griper et alvor som man ikke forventer på en plate som dette. Tekstmessig er det en av platas mest ektefølte og fungerer som et bindeledd mellom James’ utvikling fra forrige tiår og årene fremover. Hovedpersonen er noen som aldri har vært seg selv, og kanskje hater seg selv for det. En som tvinges inn i konformitet mot sin vilje, uten å leve for sin egen del. Dette er muligens hvordan Hetfield ser for seg sin opprinnelige skjebne dersom den ikke ble avsporet av Metallica. At låta kjører harde vers og softe refreng visualiserer sorgen, nostalgien, frykten og sinnet som ligger rett under overflaten, og personlig synes jeg det terrenget vi beveger oss i både billed- og lydmessig er noen av de mest interessante James og gjengen har gjort hele i karrieren. Klassiker.

Obskurica og bakoverpek

Nå som vi har lagt bak oss de største synderne kan vi ta på snorkelen, dykke litt dypere, og leite etter hva som skjuler seg bland tangen, bildekkene og åreknutelårene i badevika. Jeg jobber fortsatt med metaforene mine folkens, vær litt tålmodige plis.

Holier than Thou er platas tredje låt etter Sandman og Sad, og her ser jeg for meg at noen gamle Justice-fans fikk kritisk nødvendig blodtilførsel til vitale lemmer i ‘91. Vi er endelig over midttempo, James bjeffer råere og riffet er farligere enn pryl. Vi er fremdeles godt plantet i arenalyden, men her hører vi åssen en hakket kvassere totaltilnærming kunne ført oss. Don’t Tread on Me er ikke riktig så åttitalls som Holier, men den kan by på Sad-stilen med langt mer fiendtlige toner og kroppsholdning som minner mer om den gamle James enn den vi har hørt mest av så langt. Med tanke på at tittelen kommer fra Gadsen-flagget, som også pryder coveret, så er dette det nærmeste vi kommer et tittelspor på denne ikke tittelsporete plata. Through the Never ligner på sin side mer på Holier than Thou og er det aller nærmeste vi kommer thrash på hele spetakkelet. Den finner ikke opp noen redskaper på nytt, men den river og røsker godt opp i verktøykassa vi helst har lyst til at bandet skal rote i.

Særegenheter og snurrepiperier

Denne mikrokategorien dedikeres til låtene som stikker seg positivt ut og flekser på muskler som ellers savnes på plata. The God That Failed er et sårt, beinhardt og sint oppgjør med James’ fortid med Christian Science-bevegelsen. I dette tilfellet, og som vi skal høre senere i karrieren på for eksempel Until it Sleeps, handler det om kreftforløpet som tok livet av Hetfields mor. Troen lot henne ikke ta imot medisinsk hjelp, og James måtte i en alder av 15-16 år stå og se på at hun lidde seg sakte mot en sannsynligvis unødvendig død. Sånt setter spor og låta holder ikke tilbake. Helt uavhengig av religiøst ståsted, så skal det mye til å avfeie smerten i linjer som dette:

De hjemsøkende vokallinjene og det regelrett urovekkende, nærmest atonale riffet røsker denne godt inn i Metallicas særpregkatalog på best mulig vis.

I denne kategorien har vi også My Friend of Misery, som er Jason Newsteds andre komposisjon med bandet så langt, etter Blackened i 1988. Den eneste liveopptredenen den fikk med Newsted i bandet var som del av bassoloene, og det er synd, for det er en vakker og sart liten brølape som virkelig fortjener mer eksponering. Den følsomme bassmelodien som forankrer hele låta er håndverk av ypperste klasse, og de smått lekre akustiske anslagene senere minner om at det fortsatt finnes spor av den Metallica-en en del savner på denne plata. Trikset er å lete litt nøyere enn bare å kikke under dynetrekket, kanskje du finner dem i klesskapet eller under senga for eksempel.

(De som føler at de har manglet en 40 minutters verbal håndjager til Jason i livet sitt kan for øvrig trykke på episodelenken lengre oppe i teksten).

Helt til slutt har vi Lille Ulfen Minstemann, eller Of Wolf and Man som den også kalles. Jeg kunne sverget på at Wolf var en singel, siden jeg har katalogisert den sammen med Wherever og Sandman, men jommen sa jeg snørr: det er bare en låt som har fått ok plass live de siste tiårene. Låta har tilbragt litt mer tid på pausebenken enn søsknene sine, som gjør at jeg er litt mer positiv enn jeg kanskje ellers ville vært. Dette er en galopperende liten tøffing med rå hooks, men den er dessverre litt for passiv og platt til å nå helt opp. Sterke powerakkorder og tøffe refrenger hjelper ikke veldig når sangen handler om varulver på samme måte som Enter Sandman handler om en litt sinna Jon Blund.

Produksjonen

For å koste på meg litt sørlandsbanning for anledningen: fy fasan fadderullan for en produksjon vi har her! Stor vokal? Oh yes. Tolv vokalister oppå, under, ved siden av og inni hverandre (på heterofilt vis)? Jepp! Megasvær bromlebass? Javisst! Trommer som er så gigantiske at den mikroskopiske dansken som slår på dem har bodd der gratis i snart 35 år? Å jadda! Gitarsoloer som okei greit da de er helt fine men litt slappere enn de kanskje kunne vært men samtidig kan vi se mellom rollerburgerfingrene på det når de høres så pene ut liksom du skjønner hva jeg mener ikke sant? Selvfølgelig!

Den største og deiligste produksjonen bandet noensinne har hatt, på godt og vondt. Mest godt, og vondt på måter vi kanskje ikke skal snakke så høyt om mens folk følger nøye med.

Coveret

Det slappeste og kjedeligste hittil. Alle vet om linken til AC/DCs Back in Black, for ikke å snakke om Spinal Taps banebrytende omslag til Smell the Glove. Det har blitt gjort før, og gjort bedre, om jeg skal være smertefullt ærlig. Her er de visuelle innslagene så diffuse at det virker som om bandet er like pinlig berørt av dem som strykerne på Nothing Else Matters. Gadsen-slangen er bortgjemt som en gummihuggorm i mormors blomsterbed, og logoen er så vidt skimtbar der oppe i det fjerne. Digitale utgaver gir ikke godt nok inntrykk av hvor vagt det faktisk er, spesielt ikke når flere tiår med skraping og Grandiosa-fettede pailabber har gjort sitt med plasten på CD-omslaget.

Dom

Her merker jeg konsekvensene av dette artikkelprosjektet. Det er mange år siden jeg var The Black Albums ivrigste hvite ridder, men jeg har alltid stått på at det er en respektabel plate til tross for sine mange kommersielle grep. Nå som jeg de siste fem månedene har studert egne tanker om åttitallsplatene og målt dem mot tidligere magefølelse, blir den sintere og surere old school-responsen mer forståelig, selv om jeg ikke er helt over på den siden av gjerdet ennå.

For det er mye å reagere på her. Selv om Metallica på mange måter signaliserte en del av intensjonene sine på forrige album, var det ikke mulig å se at det var her de skulle ende opp. Det er åpenbare kommersielle og kalkulerte innslag her: valg som er gjort for å gjøre musikken mer spiselig for folk som ikke verdsetter de subtile nyansene i trommeskinnkvaliteten på Dyers Eve. Det er forståelig at dette ble en litt for lodden kamel å svelge for enkelte.

Når det er sagt er mye av materialet fortsatt knallsterkt, om enn i en annen del av metalsjangeren enn thrashen. Det er thrashvibber til stede, og plata er langt hardere enn noe sammenlignbart som herjet på hitlistene på denne tiden. Og når man først går kommers finnes det langt pinligere eksempler å dra frem, selv om vi ikke orker å sparke i akkurat den overmodne kuruka i dag. Summa Sumeria, så er The Black Album fortsatt en bauta i sin sjanger, selv om den er litt porøs etter for mange romerkast, og sjangeren ikke er den samme som hos de fire storebrødrene.

Det er mye å like på dette albumet, dersom du klarer å ignorere ansiktsvortene. Eller for å si det på godt norsk: det finnes ikke noe her som ikke kan fikses med et par solide ølbriller.

Total poengsum

Her må jeg nesten forklare poengskalaen jeg har operert med frem til nå. De forrige platene ligger rundt 9,98 til 10 blank, og det skyldes at jeg bruker min egenkonstruerte Metallica-måler. Favoritten Justice er en glinsende 10-er, ettersom den er på toppen av det jeg kaller MetallicA med stor M og A. Noen dager er Kill’em All en tier, andre dager er det Master, men det er disse fire som har nubbesjans til å nå helt opp, for det er her vi finner nøklene til å dekode de seinere utgivelsene med. 

Dagens sum blir derfor kanskje for høy for noen, og kanskje for lav for andre. Det er fordi dette er et svinbra arenametalalbum. Det oser av attitude, leverer så saftig produksjon at Lerum i sin tid ble fristet til å investere i musikkbransjen, ekstremt catchy riff i alle retninger og for én gangs skyld relativt korte og konsise låter. De sikter på blinken og treffer riktignok pittelitt på kanten av det jeg synes er ok når jeg kommer fra den andre siden av åttitallet enn jeg har pleid å gjøre, men som helhet står denne plata seg godt.

Etter lange debatter og drapsforsøk i dommerpanelet, samt omkalibrering av laboratorieutstyret etter ny EU-standard, blir den endelige dommen:

8/10 ulver i fåreklær