Det blir et gjenhør og et forsøk på å lytte objektivt på bandets album. Med meg har jeg en, som meg, eksiltrønder på Sørlandet, Svein Reinton. Svein har mange års fartstid som thrasher og metalhue, og får nok ikke beskjed fra fastlegen om lavt jerninnhold i blodet. Så, ingen tablettkur på oss, kun pur metal, og denne gangen fra Usa og Bay Area.

Fra Kiss og Judas Priest og pågående artikkelserie om Metallica, var det Testament som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg prøver å høre gjennom og se hva skivene gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av årene jeg har fulgt gjengen.

***

Svein Reinton

The Legacy (1987)

Debutalbumet som nesten tok utfordrerne helt til topps.

Det hele ble startet så tidlig som 83 av Eric Peterson, i to-spann med mer ukjente Derrick Ramirez, sterkt inspirert av miljøet rundt den lille scenen Ruthies Inn i Bay Area, San Fransisco.

Sammen med band som Death Angel, Forbidden og Vio-lence, hang Peterson, Steve Zetro Souza (vokal), Greg Christian (bass) og Louie Clemente i skjørtene på heltene i Exodus og Metallica, og til en viss grad Laaz Rockit og Blind Illusion. Senere dukket også LA-bandene Slayer og Megadeth opp, og det er helt opplagt hvor innflytelsesrike de også var. Likevel vil nok Testament forbindes mest med parallellene til Exodus og tidlig Metallica.

Tidlige endringer

Selv om Ramirez hadde en viktig rolle i oppstarten, skilte de tidlig veier, i noe som beskrives som et vennskapelig brudd. At et vidunderbarn sto klar i kulissene til å overta plassen ville snart vise seg. Med inntoget til virtuosen og Satriani-eleven, Alex Skolnick, skulle soloene og twinpartiene løftes til et helt annet nivå. At Gary Holt måtte erstatte legenden, fyllefransen og speedfreaken Paul Baloff, og dermed la øynene på Zetro, skulle vise seg å være et annet lykketreff. Inn kommer giganten Chuck Billy, med atskillig større rekkevidde og punch. Da hadde allerede Jon Zazula i Megaforce (Metallica, Anthrax, Overkill etc) lagt øynene på demoen Demo 1.

Etter et navneskifte fra Legacy til Testament, foreslått av ingen ringere enn Billy Milano, og med de to erstatterne på plass, var de klare for studio i januar 87.

Siden de var under Zazulas vinger, ble Alex Perials naturlig nok satt til å produsere. Med erfaring fra debutene til ovennevnte Megaforceband pluss S.O.D., var dette hans første innspilling som ansvarlig produsent. En ganske livlig diskutert sådan.

Innholdet

Når man albumdebuterer med en låt som Over the Wall, setter de ikke bare standarden, men leverer kanskje sitt beste kutt i karrieren. Snakk om å brenne krutt. Et fandenivolsk riff som går over i herlig ompa-thrash og videre i et av de bedre verse-partiene i historien. Chuck leverer vokal som ikke bare er in your face med dybde og trøkk, men også deilige melodilinjer. En magisk breakdown hvor Skolnik får introdusert seg følger opp. Tenk å fått oppleve denne som 15 åring, på et dårlig Vhs-opptak fra Mtv igjen.

The Haunted følger greit opp med sitt riff-bonaza, etterfulgt av gamle Burnt Offerings, i ny drakt og ny vokal, som på tross av en glitrende intro kanskje er den kjipeste låta, da et litt enerverende riff fungerer som vokalparti i versene. Resten er godkjent.

Raging Waters følger opp og bekrefter til en viss grad at de gamle låtene nok ikke holder det samme nivået. C.O.T.L.O.D. (Curse of the Legions of Death) sparker i vei og er ganske så befriende upretensiøs. Her måkes det nådeløst på, ikke noe mesterverk, men alltid gøy.

En annen hissig liten rakker er First Strike Is Deadly, kanskje den sinteste på Legacy. Chuck bruker hele spektret, en glitrende solo går over i twintema som myker litt opp og skaper dynamikk, før Clemente ramler i vei så godt han kan på doble basstrommer.

Det raser videre med Do or Die, en sammensatt sak med varierte tema, feiende vers og fint refreng. Alone In The Dark skiller seg litt ut, med Maiden-peaceofmind-ish refreng og generelt litt roligere tempo. Best av Zetro-låtene?

Hvis Over the Wall er en knallsterk åpning så er sannelig ikke salige Apocalyptic City en mye skralere slutt. Her går de Metallica, Maiden og Forbidden i næringa. Nydelig melodiøs intro, som gynger over i et drivende sinna vers og refreng. Det fyres på alle sylindre. Leadpartiet har alle påkrevde ingredienser og løfter låta enda et par knepp. Magisk!

Tekster

Tekstene er sjeldent det man trekker frem med Testament. Men her har de det gøy og er befriende lite selvhøytidelige. Det oser ungdommelig thrash. Fra fengselsflukten, gjennom småokkulte Haunting, slangebitt og brenning av byer.

Bøtte, kott og bøttekott

Produksjonen låter jo bøtte, kott og bøttekott. Men det låter riktig. Alle instrumenter er tydelige og riktig justert. At bandet selv i ettertid ikke er helt fornøyd, er noe som manifesterte seg i loudness-war-innfallet  First strike…still Deadly fra 2002. En helt ok greie, som mangler all den sjarm, aggressivitet, schwung og ungdommelig energi vi finner på originalen. Kanskje en ok inngangsport for brickwalled-Z-Y-gens?

Å gi denne lavere enn 6 stikker hardt, men er riktig. Satt opp i mot Puppets, South of Heaven, Peace Sells og andre samtidige den kan sammenlignes med, havner den på en knallsterk 5. Et must i absolutt alle metalsamlinger.

***

Yngve

Selv hadde jeg fulgt thrashscenen en tid før dette bandet dro på, og jeg minnes at jeg leste nyheter på ‘The Legacy’, navnet bandet gikk under fram til tidlig 1987. i 1987 var thrashen for meg både godt i gang og litt på hell, og om jeg hadde motvillig gått en runde med metalquiz, kunne jeg svart 1986 på denne. Men 1987 er året, og det gjør at bandet og skiva ikke inkluderes som pionerer eller førstebølgeband. Naturlig nok.

Men debuten, som bandet kalte opp etter bandnavnet pre 1987, The Legacy, står fjellstøtt i dag. Jeg likte utgivelsen svært godt når den kom, og siden jeg ofte liker nerven til debutskiver, er jeg ikke i stand til å finne så mange feil på denne. Ei heller i dag.

Jeg var så heldig å ha venner med parabolantenne tidlig, og fikk med meg stort sett alt på Super og Sky, og når Mtv gjorde sitt inntog med Headbangers Ball var jo videoen til Over The Wall eksepsjonelt viktig. Den mener jeg breaka banda i stor grad. Og det kule, etter litt research, var at Headbangers Ball ble lansert tre dager før skiva kom i handel.

Thrash!

I perioden denne kom ut, var jeg dypt inne i thrashbølgen, med Voivod, Kreator og andre herligheter som ledende favoritter, og rundt denne tiden kom jo Coroner ut med sitt flotte debutalbum etc. Jeg setter ikke Testament så høyt over favorittband, eller som thrashfavoritt, men det er et unektelig viktig band, og et som klarte å skaffe seg større avtaler og ble eksponert bredt. Turneer med Anthrax og Megadeth, samt flere festivaler, Clash Of The Titans, bandet bygget seg kjapt opp og fikk mange muligheter mange aldri fikk.  

Bygge band

Det som også gjorde sitt til at de kunne fokusere, og hadde midler, var at de på de fem eller seks første skivene var under vingene til Megaforce, med Atlantic Records som distributør. Før var band gjerne signert for flere album, og selskapene bygget over tid. Testament etablerte seg med sin innholdsrike cv i hva de fikk av turneer og jobber, og ble kjapt ansett som et solid band. I min verden er det ikke alltid rettferdig hvem som klarer å klatre over gjerdet og se den store verdenen, men når det gjelder Testament har jeg ingen problemer, selv om jeg ikke føler at de holdt den nerven i sjakk utover de første par skivene. De jobbet godt og mye med å holde sin posisjon.

Produksjon

Produksjonen synes jeg er bra! Kanskje ikke noe man slår i bordet med i dag, om man skal ha med seg en referanse til moderne studioer og dagens lydnerder, men den fanger bandets metal så voldsomt fett. Skarptrommen har denne litt hule, dype sounden, som var typisk for tiden, men hvor jeg i dag gjerne hadde hørt den litt tørrere. Riffingen underbygges av en tidsriktig og sterk edge, og miksen ligger veldig bra der den ligger. Og det er jo ikke et sjokk at The Legacy har en korrekt lydjobb, det er jo selveste Alex Perialas som var bak spakene. Han var involvert i de største mindre thrashbanda den gang, og før Legacy var han involvert i alt fra Kill’Em All til Sod, Nuclear Assault, Overkill og Raven. Og det var bare de jeg kom på i farta!

Det musikalske innholdet er nesten uten feilskjær for meg. De nær 40 minuttene, som er en perfekt dose med slik metal, teller følgende låter:

Over the Wall  

The Haunting

Burnt Offerings

Raging Waters

C.O.T.L.O.D.

First Strike Is Deadly

Do or Die

Alone in the Dark

Apocalyptic City

Jeg har hørt denne skiva mye, og den hives i/på spilleren med ujevne mellomrom ennå, nesten 40 år etter. Og hver gang slår det meg hvor avgjørende det er å ha en førstesingel, åpningslåter, som Over The Wall, som favner energien og angrepet. På skiva er det gjort plass til roligere saker, og tempovariasjoner, men Over The Wall er viktig, litt som Aces High på Powerslave, den slår deg ned slik at du bare må ligge og høre etter på det som kommer.

En av de virkelig sterke faktorene Testament har gående er riffene. De har noen monsterriff å fronte, og for meg er de litt i samme kategori som debuten til Heathen, der jeg føler en likhet med hvordan de pønsker ut fengende, drivende, groovy og feite riff.

Også Billys skrik er noe som kaster deg ut i galskapen, bare hør på Over The Wall. På denne er breaket over til soloen fantastisk, der hører man at de har hørt på klassisk metal ala Accept og Maiden. Og på en måte har jeg alltid sett på Testament som et ikke fullblods thrashband. Litt som Heathen, og kanadiske Sword kanskje? Mer power, men thrashen utgjør storparten av det som koker rundt i gryta.

Tha Haunting er for meg et anonymt spor. Det klemmes mellom Over The Wall og Burnt Offerings, og låter litt som en svak kopi på idesiden. Burnt Offerings har et herlig hook på riffet, og flere små detaljer og finesser som man husker. I seg selv imponerende, og her viser de at de ikke bare ville planke på og kjøre hardt. Det er MYE tøft i inngang til låten her, der stopp og start-virkemiddelet og stemninger er på plass.

Raging Waters er også litt plankekjøring, med de typiske virkemidlene og litt repetitiv tromming. Curse Of The Legions Of Death? Nå begynner skiva allerede å avsløre at de ikke har for mange variasjoner å spille på, selv om de vet å blande inn krydderier. Men denne er bra, refrenget husker jeg vi gikk og brøla på i yngre år. Men som låt er det bare ok, for den er litt for ensformig, og spesielt rytmikken er rett fram. Billy har et fett hyl på denne, og leker også med en mørkere vri på stemmen her og der. First Strike Is Deadly er i samme gate; idetørke, men samtidig fungerer det isolert sett. Her er soloen noe å framheve, der de halverer takter og legger seg ned i kjelleren.

Åpningen på Do Or Die er fet, der man kjører løpet på hihaten og tynger det ned. Man får smake dette litt ellers i låta også. Og på denne har man gjort god jobb i vokalmelodiene, samt at gitarmelodier og soloer farger. Og når Alone In The Dark kommer, forsterkes dette. Det er en grunn til at denne er en låt folk er glad i, den har en kommersiell appell, uten at det er listetopp, hehe, men vi slipper den evige kadaskakadaske-trommingen. Jeg tror litt av problemet med Testament på de tidlige skivene er at det var litt lite brainstorming fra Clemente. Ikke at de på død og liv skal tråkke ned alt med forskyvninger og progthrash, men det er flere steder på The Legacy jeg føler de burde ha tenkt annerledes. Men Louie Clemente gjør jobben han, uten at han ble en av de trommisene vi løftet opp den gang eller nå.

Og på avslutningslåten, Apocalyptic City, der våkner det melodiøse hos bandet. Det var jo ikke uvanlig at thrashband ble litt voksne og inkluderte litt akustisk spill eller melodiske virkemidler, og denne skiller seg ut slikt sett. En sterk låt, men ikke på pallplass hos meg:

1. Over the Wall
2. Alone In The Dark
3. Burnt OFferings

Coveret

I dag: krise. Den gang? Helt ok, verken fugl eller fisk. Nå som jeg sitter og myser litt på det, tenker jeg mer på effektene i Army Of Darkness-filmen, men som mange skiver og cover blir ting nostalgi og kultforklart. Også dette. Det er litt skremmende å se nøye etter på mye av det vi har likt og liker fra hin dager.