Mitt trettende år på festivalen på rad er over, og nok en gang er det ingen tvil om at når årshjulet på jobb skal planlegges for neste år, og feriedagene skal plottes, er Karmøygeddon første punkt på lista over det som prioriteres. Festivalen holder stand, mot en generell statistikk som ofte forteller at festivaler ikke skal vare så lenge. Vi har flere unntak på den regelen her til lands, Inferno var tidlig ute, Southern Discomfort likeså, men Karmøygeddon er nok det arrangementet som både holder ut og vokser seg større.

Bilde til venstre; Stein megabassist Sordal i Green Carnation.

Alle bilder er knipset av den knallflinke fotografen Jørgen Freim, du sjekker flere bilder fra festivalen fra FREDAGEN eller LØRDAGEN.

I år ble det dessverre litt forsinkelser oppover kysten, bilturen ble preget av omkjøringer, tidvis ræva skilting, feilskjær i Stavangerområdet hvor vi (meg og Espen, min reisemakker) havnet i tunnel med kø, etc. Timen på overtid gikk, og etter at hotellet var sjekket inn på, ankom vi festivalområdet og fikk med oss svenskene i Dark Tranquility som første band. Aspherium hadde spilt, et band som burde vært satt opp senere, om man legger musikalsk kraft og leveranse til grunn. Jeg krysser fingrene for at de får en sjanse senere, og kanskje til og med en spot på storescenen :). Skive er i komminga, og om det er noe rettferdighet vil vi høre mye til Moss-bandet neste år.

Torsdagen er ikke så lett å flette inn for meg, både med jobb og utgifter, og uten å mene noe om banda som spiller, er det litt kinkig å legge til en hel dag i planen for et knippe artister på lillescenen. Men slik er det, og denne dagen er uansett alltid utsolgt grunnet et lite antall billetter. Vi får se framover om det blir mulighet, men enn så lenge er Karmøygeddon for meg sentrert på fredagen og lørdagen.

Fredagen ble litt amputert, og det er ikke alle banda jeg får med meg eller ser når jeg er på festivaler. Dark Tranquility ble det første bandet som fikk meg litt ut av turmoduset som ennå satt litt i kroppen. Jeg er ikke fan av bandet, jeg kjeder meg når jeg spiller skivene, og har sett de før – og ikke blitt veldig betatt. Nå var det litt annerledes, for selv om ikke alle låtene klaffet, var bandet velsignet med god lyd og en vokalist som virket å være i slaget. Bassisten også, den karen gjorde en bra figur. Mye samplinger og plingplong-lyder blandet med en strømlinjeformet form for melodiøs deathmetal funker for mange, det var ikke tvil om at svenskene har norske følgere. Et par jeg snakket med poengterte at bandet kanskje så litt rutinepreget ut, og det var noe med det, men det var en overbevisende innsats og spilleglede som veier tyngre slik jeg oppfattet de. God respons fra salen også, og alt i alt en konsert jeg ikke trekker noe spesielt for, eller som gjør meg til blodfan. De ligger der de har vært for meg hele tiden, i midtsjiktet.

Bilde til høyre: Septic Flesh

Lillescenen og thrash, Sandnes og Art Of Deception. Dette bandet har jeg sett noen ganger, og jeg tror ikke jeg snubler når jeg sier at dette nok var den beste runden med extremthrash fra denne gjengen. De hadde valgt å fjerne denne krigsmalingen de pleide å ha, og mulig det virket befriende? De leverte ihvertfall en knallkonsert, og hadde ingen svake punkter underveis.  Jeg vet jeg har gjort det før, men jeg trekker fram trommeslager Einar som en av de sprekeste i de nyere banda her til lands. Nytt album er i komminga, låten Ocean Turns var tyngre og mer groovy enn mye av det de har gjort opp til nå, men ifølge bandet var det kun denne som var slik, det var ikke en indikasjon på stilskifte. 

Marduk hoppet jeg lett over, dette bandet faller ikke inn i mine rekker uansett om du snur de opp eller ned :). Primal Fear spilte rett før, som viser at festivalen ikke er redd for å sjokkere på stilene i rekkefølgen. Tyskerne har jeg sett før på Karmøygeddon, den gang bra og med altfor høy lyd husker jeg. I år var det et flere hakk kjedeligere band som presentere seg. Synes jeg. Det engasjerte lite, de manglet slik jeg så det ganske mye før de var på topp. Om du elsker bandet var nok dette ikke den tilbakemeldingen du kunne tenkt deg, men jeg slipper ikke den følelsen av at Primal Fear ble fort glemt av mange. Det var band her i år som leverte så mye bedre som garantert vil stå på topplistene til folket.

Neste ut var Septic Flesh, et band jeg ikke følger, men har sett før. Og vel, det var ikke så store forskjellen. Mulig det at de har så mye på tape, og har valgt seg en svulstig og pompøs extrem metal som stil, er med på å sikre at konsertene blir like, kvalitetssikret? Ikke vet jeg, men det blir for dramatisk og sterilt for meg. Men for all del, de er superflinke, er teatralske og bygger opp låter og lydbilde på en proff måte. Er du her at dette faller i smak, burde konserten absolutt være blant favorittene dine. Jeg liker bedre band som er litt mer down to earth i hvordan produksjon er. Musikken til Septic Flesh er heller ikke helt meg. Jeg liker band som blander soundtrack-feel med extrem metal, som leker seg med denne formelen, men balansen til grekerne blir ikke noen suksess her. Gjennomførte greier, det skal de ha, så jeg sitter ikke og slenger minuser, men fastslår at det er for mye special effect-band til at jeg finner det spesielt interessant.

Eluveitie skippet jeg, kroppen trenger søvn, og bandet har jeg sett to eller tre ganger før. De føyer seg inn i rekken av band som nok er mest myntet på folk med promille :). At de spiller helt på tampen er nok med baktanke, for det er ingen tvil om at både disse og Equilibrium som spilte (om jeg husker rett) på et tilsvarende tidspunkt for et par år siden, er for de som liker å hoie og skåle. Ikke tro at jeg generaliserer, jeg vet jo at det ikke er slik for alle ,).

Både Koldt, en irsk coverband, og Maidenheads, ble for drøye å få med seg – når man står rett opp og ned i timer og ser band, er det ikke så aktuelt å hive seg over slikt når klokka vipper over ett på natta. Beklager til Maidenheads, jeg vet at dette er et habilt orkester, men jeg som ikke fester og drikker er nok ikke helt i målgruppen til nachspiel med tribute- eller coverbands.

***

Bilde til venstre: Baard Kolstad/Rendezvous Point

Området fungerte bedre i år synes jeg, det var noen forandringer på uteområdene. Merchstand var det også i år, og dette er ett av elementene jeg elsker, selv om det fort blir dyrt å besøke disse :). Applaus for å omfavne slikt og tilby folk mulighet til å kjøpe skiver og skjorter, og kanskje kjøpe seg et skjeggprodukt? Maten i kinamat-vogna bak er så godt at det rett og slett har blitt en liten tradisjon. I tillegg til denne er det servering inne i festivalteltet, og i et par-tre nærliggende gatekjøkken. Og det som er så genialt her i Kopervik er jo at alt er så nært, det koster ikke noe å parkere (hurra!!!!) og avstand til hotellbåten er komfortabel.

***

Etter at festivalen flyttet tilbake til Kopervik, har tidspunktene blitt skjøvet godt tilbake, og det er vanskelig å få med seg alt – og å stå fra halv ett på dagen til ditto på natten er ikke noe jeg tror kroppen min bifaller. Når man legger seg sent på fredagen, og skal opp og kanskje sjekke byen litt, er det bortimot umulig å rekke alt. Jeg var svært interessert i å se Ainarikiar, bandet som oppstod i asken fra Gravemachine. Jeg liker 
skiva som kom for noen år siden godt, men når alarmen gikk i Haugesund By, og vi måtte tilbake, endte det med at jeg klarte å kjøre litt feil mellom Haugesund og Kopervik, og vi ankom ikke før bandet akkurat hadde gått av. Og til mitt forsvar, det ser jo relativt likt ut med alle disse rundkjøringene og den lange sletta der borte, er ikke rart man er sikker på at man er på rett vei og cruiser i feil retning :). Jeg var så sikker at jeg ved en anledning til og med mente at et skilt var feil :).

Bilde til høyre: Rendezvous Point

Backstreet Girls fikk være Backstreet Girls i år. I fjor leverte de en fet jobb, den beste jeg har sett. I år hadde så mange kommet på lillescenen så tidlig at man kom inn døra, og dett var dett. Lav takhøyde og med kun vokalistens hode tidvis synlig, gjorde at det var totalt idioti å stå der og ikke se noe. Fet for bandet og fansen, men for meg ble det en sofa rett utenfor salen, der vi hørte noen låter og hvor det til slutt ble bakgrunnsmusikk. Det er jo et stort kompliment for bandet at det ikke er mulig å se noe. Lillescenen synes jeg ikke fungerer optimalt, kun om man står så nær at man ser noe, der er også lyden bra.

Portugisiske Moonspell har jeg også sett her før, og da bedre. Det var en konsert hvor forventningene var store, og hvor jeg tolker de 
ble innfridd basert å publikumsreaksjonene.
Lyden var ok, bandet spilte ok, bassisten var spillekåt og gjorde en bra scenefigur, gitaristen ble veldig anonym og burde ha vist seg fram mye mer – vokalist og sjefen sjøl ble en blanding av teatralsk gull og en anelse overspill. Og jeg fikk i tillegg en litt flau smak når kappen og vampyrgreiene kom, og det skulle være veldig skummelt. Men faktisk var det veldig lite som skulle til før det hadde fungert bedre. Bandet har jeg alltid kjent til, helt fra jeg så en demo en gang, men aldri falt for. Men de skal ha for å være her og svinge 25-årsøksa, og på en svært proff måte. Jeg så hele konserten, og i likhet med overbevisningen i image var musikken i grenselandet i å engasjere og  å dytte meg ut i tankespinn hvor alt det som kom av musikk gled inn i bakgrunnen. Men et par låter hadde catchy nok refrenger til at de skar gjennom. For høy trommelyd, som også var tilfelle på flere band i år. 

Som det er med festivaler som har gått noen runder, og hvor publikumsønsker og reaksjoner legges til grunn, blir det en del bookinger som gjentar seg. Jeg personlig er ikke der at jeg synes det er ok, ikke når det kanskje går på bekosting av andre band som ikke har vært der. Men greia er jo at en festival skal jo lytte på folk, og folk liker å se band om igjen, så jeg skjønner den biten godt. Brainstorm har vært tre eller fire ganger i Haugesund/Kopervik siden de første gang stilte på festivalen, så noe er det som gjør at de kommer tilbake. Jeg vet at festivalgeneral Johnny er stor fan, og jeg må medgi at av alle banda i denne sjangeren er dette ett jeg liker … live. På skive gir det meg lite, men de par gangene jeg har sett de live har det vært et band som ligger og dytter opp mot thrashriffing, tunge og feite riff, energi, og driv. Et par låter blir nok litt for cheesy for meg, men jevnt over skjønner jeg godt at folk vil ha et band som Brainstorm på besøk. Konserten i år var ikke så bra som sist, men de er proffe og kjører på som en tysk tanks – dette er tydelig et band som turnerer mye og som liker seg på scenen. Flere ganger gjorde de et nummer av at de liker seg her på festivalen, så se ikke bort fra at de dukker opp igjen om et par-tre år :).

Green Carnation var blant vinnerne for meg i år. Jeg har fulgt dette bandet siden de ga ut demoen i 92, og jeg har sett de live flere ganger, sist i Kilden i Kristiansand. Konserten her på Karmøygeddon var nær plettfri, og jeg snakket med mange som var i lett sjokktilstand etterpå. Dette er flinke musikere, med fartstid i band som Trail Of Tears og In The Woods, og hvor for eksempel trommeslager Jonathan spiller i Sirenia nå, og vokalist Kjetil driver på med Tristania og har vært med i flere andre kjente grupper. Gitarist og originalmedlem Terje stod fjellstøtt på venstresiden og sikret bandets grunnmur og doompreg – mens de andre fyrte av soloer og bassganger få klarer å matche. Nå var det vel, som jeg kjenner til, siste gangen Light Of Day-skiva skulle være i fokus på denne måten, med denne besetningen, missa du denne gikk du altså glipp av både en kanonkonsert og en happening. Og jeg favoriserer ikke Green Carnation fordi de henger der jeg bor, på Sørlandet, jeg klarer å være objektiv, og utroper altså bandet til å være blant de fem beste på hele festivalen, av de jeg så selvsagt :).

Bilde til venstre: Borknagar

Jeg liker noe av de senere Borknagar, låter, ikke skiver, jeg har slitt noe med å like alt av vokal, og vil ikke kalle meg kjenner eller fan. Men jeg har hørt en hel del opp gjennom årene. Det var ingen tvil om at folk likte dette, og mange kom nok også fordi bandet har et ganske stort navn. Salen fyltes opp, og det kom en hel del som altså glippa Green Carnation. Fantastisk. Borknagar ble det sett noen sanger av, men det blir for likt, og i mangel av et bedre ord; for strømlinjeformet. Liker du oppskriften er det nok nirvana for deg, og er du som meg som liker å se flinke musikere er det mye å hente. Jeg synes ikke alle band skal ha en vokalist, men det blir etter min smak litt mye å forholde seg til når tre synger lead. Imponert over bassist/vokalist, fantastisk cleanvokal live. Baard bak trommene gjør en grei jobb, men det er ikke her han skinner, her gjør han som han skal. Litt senere på kvelden fjernet han alle sperrer og leverte på et forventet men fantastisk nivå. Få med deg et sykt fett intervju med trommisen HER

.

Insomnium var bedre enn jeg husket, litt hardere, lydbildet denne lørdagen var kraftig bra, og de valgte å åpne med en ganske hard linje. Men utover konserten åpenbarte det jeg synes er litt kjedelig med bandet, at de lever opp til navnet. De er litt søvndyssende, selv om det er growl og mye harde tak. Produksjonen var enormt bra, bandet leverte til gullmedalje på det de gjør, men grusomt spennende er det ikke. På slutten gikk jeg bak i merchavdelingen og så en del, man ser det som skjer på lang avstand og har fortsatt mer enn nok lyd til å høre. Og jeg holder en knapp på det jeg skrev, de leverer, men blir for repeterende. Hvorfor lysmannen valgte å så og si ikke vise fram medlemmene i de første sangene, og ikke så mye utover konserten generelt, vet jeg ikke, kanskje ville de skjules i det blå lyset :).

Jeg er ikke en som ser band bare fordi alle andre gjør det, og jeg tar valg på hva jeg vil fylle huet med. Satyricon har nok følgere, nok fans og klarer seg bra selv. Ingen merket at jeg ikke var der uansett :).

Det som derimot er en tragedie er at oppe på lillescenen rett før, der spilte Rendezvous Point, et magisk bra progband med Baard Kolstad på trommer. Dette er bandet hans, ikke i den forstand at han er sjefen, men dette er bandet han har i hjerterota. Her tar det helt av, og sammen med de andre leverer bandet en av de bedre konserten jeg har sett fra de. Vokalisten har hevet nivået frekt mye siden jeg så de sist, en bra scenefigur og leder. Og det er ikke til å legge skjul på at det bassist Gunn-Hilde er et blikkfang for gøtta – hun er i tillegg, eller først og fremst (man vil jo ikke framstå som mannsjåvinist :)), en fantastisk bassist. Å følge, henge med og å lede rytmeseksjonen sammen med Baard er en bragd i seg selv. Tragedien jeg var innom var at så mange stimer sammen når de kjente og store kommer på hovedscenen, mens et slikt praktband harver over alle for en liten forsamling. Det var godt med folk, og godt liv, men det var et flaut stykke til Backstreet Girls-oppmøte på samme plass. Baards trommeinnsats gidder jeg ikke skrive noe om en gang, for noen partier var så hinsides at det ikke er ord som kan forklare. Gitarist og synthist/tangenttrykker er også avgjørende for soundet, sammen er medlemmene rett og slett dynamitt. 

Bilde til høyre: Saxon

Ross the Boss og Saxon var to band jeg virkelig hadde gledet meg til, begge er band jeg har fulgt snart en mannsalder. 

Saxon er utrolige, de har fartstid, om vi tar med perioden før de skiftet navn til Saxon, tilbake til 1975. Biff har ikke alltid sunget like spennende, det har vært lite variasjon – og skiver som ikke vil huskes som perler i rekken. Men det som er sykt, basert på denne konserten, er at man kan fastslå at Saxon anno 2017 slår like hardt som de fleste andre banda innen metallen. Klart det er ørlite begrensinger på å hamre trommer og fyre av når man nærmer seg 70 år, men jobben som på Karmøygeddon går inn i rekken av svært positive opplevelser. At de i det hele tatt står i lille Kopervik og trøkker ut klassiker etter klassiker er i seg selv totalt uvirkelig. 

Lydproduksjonen var enormt bra, lysshowet spektakulært, tracklisten ok, jeg savnet noen fra de tidligere skivene (selvsagt :)), men alt i alt var britenes inntog på Karmøy vellykket som fy. Saxon er et band jeg alltid har likt, ikke alltid har likt alt av, men som har vært et ikonisk band og som aldri har hatt behov for comeback eller reunioner.

Mange liker Crusader, for meg er det en litt kjedelig skive, men tittelkuttet var visstnok en sang som trigget mange. Selv liker jeg best Strong Arm– og Denim-skivene, altså det litt mer røffe og tøffe :).

Ross og resten av gøtta i Ross The Boss maktet å få meg helt til barrikadene, og hytte med nevene og avsløre at jeg husker skremmende mange tekster og visste om de fleste trommeslagene før de kom. Men nå ha jeg hørt på Manowar siden jeg var guttungen ;). De fleste tror jeg ikke visste eller fikk med seg at det var tidligere Manowartrommis Rhino som satt bak settet, men det var det altså. Vi snakker 50% genuin Manowar, som er helt utrolig. Og når de svetter metal på denne måten, og velger låter som Each Dawn I Die, Kill With Power, Thor, The Oath, Hail And Kill, Metal Daze etc., da skal man være temmelig innesnødd for å ikke smile og rocke.

Bilde til venstre: Ross/Ross The Boss

Bassist Mike Lepond var jeg innom i en anmeldelse
for litt siden, han er tett opp til Maios stil, samtidig som det er mye som skiller disse to. Mike spilte fett, og var en herlig sprudlende personlighet, han hadde nok et par sleivspark, men fungerte bra. Vokalist Marc gjorde at hele opplevelsen ble knallbra, og ikke en småflau affære. For vokalen i slike band som spiller låter av Manowar er avgjørende. Det er ingen som kan gjenskape gamle Manowar, ikke Manowar selv en gang, men her har vi en besetning som jeg mener er ganske så nær i å lykkes. Dette er Manowar for meg, ikke de endeløse talene og soloene. Jeg er og blir størst fan av skivene til og med Kings Of Metal, og også Triumph Of Steel.

Når Each Dawn I Die dominerte teltet i Kopervik ble jeg tatt tilbake til oppveksten, og øyeblikket vi så Hail To England i vinduet på en platesjappe. Jeg satte stor pris på denne bookingen Johnny, og dette er en konsert jeg mer enn gjerne hadde tatt turen ene og alene for. 

Det jeg likte best var at Ross og kompani klarte å formidle metallen så ekte, som om de nettopp hadde vært i øvingslokalet og gikk rett på scenen. Produksjonen var ikke stor, lysene var ikke så sinnsyke som på alle de andre større banda, her var det skjært til beinet, og hvor LÅTENE bar showet. Ross selv gjorde en knall gitarjobb, og når han i tillegg er en legende er det bare å bøye seg i støvet. 63 år og fortsatt en metalsjef ;). Vi sporer hans musikkarrière tilbake til 1973 og bandet Dictators, som faktisk delte scenen med Kiss tidlig på 70-tallet :).

Jeg sitter ennå og småskjelver litt, og er nok i overkant fanboy. Dette var nok en opptreden der mange kan peke på smågreier som kunne ha fungert bedre, men få om noen hadde denne ektheten som Ross The Boss denne kvelden.

***

Neste år blir det ikke bomtur på fredagen, da skal jeg sørge for å kjøre tidligere, senere kvelden før, whatever. Det er også jubileum neste år, hvem vet hva som kommer? Følg med på billettsalg, og vær kjapp – det er til info ikke lett å finne overnattingsplasser. båthotellet kommer vel, bobilcampen er et alternativ, men kom deg til Karmøygeddon, det stemmer det folk sier; dette ER en kanonfet plass å være. Lite bråk, bare enkelte som ble i overkant ivrige måtte følges ut, det er jo en kjent sak at metalfolket er de som steller i stand minst  bråk :).

På vegne av Heavymetal.no, tusen takk for meg, takk til alle som kom, til de som arrangerer, og banda. Det eneste dumme er at det blir for lite tid til å snakke med alle, det blir korte hilsener eller kjappe samtaler, men slik er det. 

Toppliste for Yngve:

1. Ross The Boss
2. Green Carnation
3. Rendezvous Point
4. Saxon
5. Art Of Deception