Tekst: Christoffer Dreyer

Bilder: Øivind Svendsen@Studioscape. Se flere på Facebook
.

Mandags kveld spilte det australske hardrock bandet Airbourne for en nær fullstappet og livlig Rockefeller. Med seg hadde de et annet australsk band, Desecrator.

Først ut er Desecrator, som kjører på med knallharde riff og trommer i god heavy metal-stil. Alt høres både klart og fint ut, til vokalen bryter inn, da den ikke står i stil til resten av musikken. Men til tross for et dødt publikum så ser bandet ut til å kose seg på scenen, vokalisten beveger seg mye frem og tilbake på den lille plassen han har, og prøver forgjeves å appellere til tilskuerne. Ikke hjelper det at lysene var dødskjedelige.

Mot slutten gjør bandet en kul og litt hardere cover av Born to be Wild, hvor de får med seg publikum på å synge. Mot slutten oppfordrer bandet til moshpit – og får det slik de ønsker. 

Desecrator imponerer ikke akkurat salen, men musikken låt klar og solid gjennom hele settet, deres svakeste punkt var uten tvil vokalen som sjeldent sto i stil til musikken de spilte.

Etter en kort intro sparker Airbourne i gang med ‘Ready to Rock’, og med både mye lyd og mye rødt og hvitt lys, slår ikke dette feil hos publikum, som synger med fra første stund. Lyden virker klar og fin bortsett fra en litt grumsete og drukna vokal.

Bandet pøste på sang etter sang uten noe spesielle opphold, og det så ut til å være akkurat det tilskuerne ville ha da det var både sang, tramping og hopping slik at hele salen rista. De ble ikke noe mindre ivrige når vokalist midt i settet dukker opp midt i salen på noens skuldre, knuser en ølboks mot hodet i folkemengden, før han trår opp på scenen igjen.

Airbourne var ikke redd for å trå på med nesten like mange sanger fra debutalbumet som fra deres nyeste skive. En låt som fortjener å bli nevnt er Breaking out of Hell, hvor det blir oppfordret til moshpit. Tilskuerne har ingen problemer med å lage livet bandet ønsker da det både blir moshpit og crowdsurfing i aller høyeste grad.

 It’s All for Rock N’ Roll dedikeres til Lemmy Kilmister med både ord, musikk og en skål.

Det er rimelig klar og hard lyd i gjennom hele settet om man ser vekk fra vokalen som inn i mellom druknet, og det til tross for mange utskiftinger av mikrofoner. Bandet leverte et kort men fantastisk show, hvor både bandet og publikum koste seg hvert eneste minutt. Det ble en helaften med god rock i gammeldags stil, med høy lyd og gode lys. Om man føler man gikk glipp av rocken på 80-tallet, eller bare ønsker et godt show med mye liv, er Airbourne noe man absolutt må få med seg.