(Man sier ikke nei nå man får tilgang til en anmeldelse fra en slik konsert, og slik det framstår her vil jeg tror at dere som har billett til Tons Of Rock kan begynne å glede dere – tusen takk! Yj)

Tekst: Kjell-Ivar Aarli

Foto: Eddie Risdal

«Endelig var dagen kommet! En av mine store favoritter skulle nok en gang oppleves men denne gangen var vi lovet noe helt spesielt. Selveste Michael Kiske og Kai Hansen er tilbake i varmen uten at noen av de andre måtte vike plassen men det er jo noe alle vet nå. Da jeg så Helloween første gangen i ’94, var de to tidligere nevnte ute av bandet så derfor  var det ekstra stas å skulle få oppleve de der de hører hjemme. 

Vi ankom Partille Arena noen minutter før innslipp, og kunne konstatere at her vil det bli folksomt. Køene var lange, og med regnvær i desember lå det an til å bli en prøvelse. Heldigvis gikk køen fort unna da den først begynte å bevege seg, så det ble ikke så ille som fryktet.

Inne på lokalet ble det etterhvert ganske tydelig at dette var en ny arena som ikke har hatt så mange arrangement enda (taxisjåføren fortalte på veien dit at arenaen bare var noen måneder gammel). Logistikken var krise, og lagt opp slik at alle de som skulle inn på parketten, kjøpe merch eller henge av seg jakka, ble stående og stampe i samme kø. Da man omsider kom seg gjennom den ene(!) slusen inn der det skulle skje, var det på tide med forfriskninger. Her hadde arrangøren klint til med hele TO tappetårn for øl, som skulle betjene flere tusen tørste hårdrockere. Jeg fikk etterhvert kloret til meg en i hver hånd, og begynte ferden for å finne en plass med god utsikt og lyd. Desperate mennesker forsøkte å kjøpe ølen ut av hendene mine for store summer på veien, men jeg holdt stand vel vitende at dette blir alt kroppen får av næring de neste tre timene. 

Forventningen og spenningen i lokalet mens vi ventet kunne vært skåret i skiver med kniv.

Og så! 

Nå har ikke jeg tenkt å spoile setlisten her for de som har planer om å se de andre konsertene på turneen, men når de åpner ballet med mektige Halloween, og smeller rett over i Dr. Stein, da blir det vanskelig å holde kjeft. Trøkket fra publikum truet med å lette taket på arenaen. For en stemning! Og vi var bare kommet til kveldens andre låt!

Man kunne jo kanskje tro at det skulle oppleves som en vanlig Helloween-konsert med gjester som kom og gikk mellom låtene, men dette føltes så til de grader ut som et reelt band. Kjemien dem i mellom virket fantastisk, og det strålte spilleglede av samtlige. Samspillet Deris/Kiske må også trekkes fram. Ingen egofakter i sikte der de løftet hverandre frem. Og Kai Hansen! En blind mann kunne jo se at Kai har kommet hjem. For en spilleglede og utstråling fra den kanten. Han ser forresten yngre ut nå enn for 20 år siden også, så det kan se ut som å dra på tur med gamle venner har den effekten på ham. 

For første gang i min karriere som ivrig konsertgjenger opplevde jeg en trommesolo som ga mening. Det var selveste Ingo Schwichtenberg som skulle hedres, og vi fikk en duell mellom ham og Löble ved hjelp fra storskjerm og arkivopptak. Et rørende øyeblikk som jeg tror flere enn meg kjente fukt i øyekroken av. 

Kvelden ble en eneste stor hitparade med en fin blanding av gammelt og nyere materiale. Flyten mellom de forskjellige vokalene var veldig bra virket naturlig. Kiske sang også på Deris-låter og omvendt. Det var også rom for noen skikkelige old school-godbiter fra Hansen. 

Det vil alltid være låter man savner når et band med en så omfattende diskografi står på scenen, men jeg ville ikke byttet ut en eneste låt fra settet – og tre timer er jo tross alt temmelig lenge selv om det gikk så altfor fort.

Så om du fortsatt ikke har kjøpt billett til Tons Of Rock,  synes jeg du skal unne deg det i julegave så du også kan være med å oppleve denne festen på Fredriksten Festning til sommeren. Det skal i alle fall jeg!»