Tranqidiots er et hardtslående band fra Kristiansand, som blander punk og extrem metal, og hvor et ikke skorter på talent. Kanskje ser vi omrisset til et band som kan bli noe her i Norge? Eller kanskje er de feil og for farlige? Ikke bransjetilpasset? Jeg mente uansett at de fortjener spalteplass her på Heavymetal.no, og siden bandet var så spandable på svar, deler jeg opp intervjuet i to. Her handler det om vokalist Nils og trommeslager Fritz.

Alle bilder er knipset av Norunn Holmvik.

En gjeng med bedøvde idiotier, er det dere selv det handler om? Eller sikter dere til noen spesielle?

Nils: «Vi sikter til menneskeheten, oss sjøl inkludert. Det er lett å bli fanga av sosiale medier, narko, rikdom, porno, krig – you name it. Det er viktig for meg å huske på. Jeg må konstant stikke hull på den bobla for å kunne være her og nå. For meg er det lykke. Dette øyeblikket. Det er så lett å miste fokus,og da gjør man gjerne ting man ikke vil…»

Fritz: «Det er vel ment som en samfunnskommentar, for mennesker bryr seg med alt som aldri før, men vi har slutta å bry oss på riktig måte. Vi blir tildelt krig, fattigdom, sult og elendighet i beste sendetid hver dag. Det som er en brutal virkelighet, blir levert til oss, i et høytempo underholdningsformat for at det ikke skal bli kjedelig. Så bedøvet har vi blitt. Sosiale medier og jaget etter likes har gjort folk selvopptatte og så motbydelige at å rope høyt om at man føler seg krenket eller det å helt uten filter spre hat, har blitt den nye greia. Samtidig sitter det folk i et land 11 timer unna og sulter ihjel. Jeg snakker i timevis om at det ikke finnes håp for mennesker om vi fortsetter som vi gjør, så det er vel det jeg tenker på når vi snakker bandnavn …»

Jeg har hørt mye på skiva, og fra å tro det var et pønkband er det nå mer og mer klart at andelen metal er såpass kraftig at det er lett å anbefale til metalhuene. Hvor er beina deres plantet hardest? I pønken eller metallen?

Fritz: «Det kommer vel helt an på hvem av oss du spør, men for meg blir det vanskelig å svare, for pønk og metal er sjangermessig så vide begreper at de krysser hverandre. Sjøl har jeg alltid spilt i pønkband, og det mener jeg at jeg fortsatt gjør, selv om det er tyngre og sintere enn musikken jeg har spilt tidligere.»

Nils: «Personlig er beina mine plantet like mye i pønken som i metallen. Det har med å gjøre at jeg følte jeg fikk et snev av frihet og gjenkjenning av å høre på den type musikk i oppveksten.Og da brydde jeg meg ikke om det var pønk eller metal, så lenge det låt fett. Når vi lager låter føler jeg det har blitt en greie at vi skal blåse ut, som en egenterapi, og da er kombinasjonen av pønk og metal noe som funker bra.»

Dere er veldig forskjellige i bandet, tror dere dette er avgjørende for det som kommer ut av musikk?

Nils: «Definitivt! Alle bidrar, og ingen er redd for å tjene låta, uavhengig av type riff, stil osv. Vi tester ting alltid ut, og er det noe alle liker bruker vi det. Alle er også rimelig produktive, så vi har alltid noe på gang.»

Fritz: «Ja helt klart, alle er med når det lages låter, og vi prøver alle ideer, og det kommer tydelig frem på plata. De som kjenner oss veldig godt kan nok lett si hvem som har bidratt med hva, men samtidig er da også uttrykket vårt veldig ærlig, det er oss. Det kommer nok til å komme tydelig frem i fremtidige utgivelser også, ettersom det er helt naturlig når man jobber som oss.»

Nå vet jeg at mye av den energien dere trøkker ut er positiv, eller i hvert fall at det er positivt at den kommer ut gjennom å spille i band :). Er det outlet av energi som er viktigst? Å bruke musikken som terapi? Eller er det å spille musikk viktigere, og at aggresjonsventilen er en bonus?

Nils: «For meg er det en kombinasjon egentlig. Jeg trenger uansett å lage musikk, jeg blir deprimert hvis ikke. Jeg føler at jeg ikke kan noe annet. Når vi begynte med bandet ville jeg bare spille, og så ble det fort en form for terapi for meg. Senere forstod jeg at det da også kunne være terapi for andre, og da ble jeg enda mer sulten på å spille. Jeg tror det er sunt å få ut energi, enten den er positiv eller negativ. Utfallet for meg er uansett alltid positivt, i form av bedre søvn og generell ro.»

Fritz: «For meg er det en aggresjonsventil, men det er viktig at det er musikk. Hissig musikk har alltid roa meg ned, og så er det deilig å slå løs all frustrasjon på et uskyldig trommesett.»

Dere har fortid i flere band i Kristiansandscenen, mye av dette er ukjent for de fleste utenfor byens rockere – men det dere driver på med noe er jo det hardeste så langt. Hva får dere til å omfavne dette råskapet? Og spesielt med tanke på at dere nå er eldre, vanligvis går det jo andre veien, at folk roer ned etter hvert :).

Fritz: «Alle gamle sinte gubber starta som unge, lykkelige, og fulle av håp….»

Nils: «Det ble bare sånn når vi begynte sammen. Jeg hadde for min del ikke lyst til å spille gitar og synge, men kun gjøre en av delene. Og når jeg fikk prøve meg på kun vokal gikk jeg inn for å lære meg mer enn en teknikk. Jeg ønsket å kunne synge på flere måter. Så har du Roger på gitar liksom, som er gammel programgitarist, da blir det mye greier, ha-ha. Og Fritz har jo alltid spilt fort, he-he. Josh kan liksom plutselig komme med et doom-aktig tema, og da blir det så gøy å spille at vi nesten utfordrer hverandre litt. Jeg er jo vant til tre-greps, men har spiller vi på de strengene vi har, og litt til :).»

Dere har sluppet et album som er variert, som balanserer mellom både metal, pønk og noe som har en kommersiell edge – er dere opptatt av rammer, å bli satt i bås? Eller redde for å ikke falle i smak, få cred hos enkelte grupperinger?

Fritz: «Jeg spiller musikk først og fremst for min egen del, og om folk liker det er jo det moro. Men om folk ikke liker det har de ihvertfall gitt det en sjanse, så jeg er fornøyd med det også. Jeg synes det er ganske artig at noen av låtene våre har falt i smak hos metalfolket, for det hadde jeg faktisk ikke forventet, for jeg spiller jo pønk.»

Nils: «Nei, huff, heldigvis ikke. Kult om folk liker det, men man må gjøre det for seg selv, om ikke blir det ikke ekte tror jeg.

Jeg var opptatt av å bli likt før, og er jo selvfølgelig i perioder opptatt av det enda, men mest av alt er det viktig at vi føler vi har lagd noe som vi liker sjøl. Det er veldig bonus om andre liker det, selvfølgelig, men det å hele tida jage etter å bli likt er slitsomt, så det prøver jeg helst å unngå. Men det å lage en låt, og å være fornøyd med det, ikke hvem eller hvor mange som skal høre den, det er lykke.»

Les anmeldelsen HER
.

Skiva ble spilt inn lokalt i Kristiansand, får vi en liten omvisning på hvordan dette skjedde? Fyren som spilte inn var ikke vant til å tape så harde band?

Nils: «Vi var hos John Ronny Bøe i Krutt Studio, og han visste vel forsåvidt hva han gikk til, for jeg har endel utgivelser hos han på samvittigheten. Og jeg vet at jeg er vanskelig å jobbe med, så hver gang jeg spør er jeg redd for å få et: Jeg tror jeg må si nei jeg Nils, det blir for slitsomt. Ha-ha. Jeg er ekstremt opptatt av at det skal låte riktig, og jeg går ikke av veien for å doble vokal hele veien, legge på 20 stemmer hvis jeg skal ha et kor osv. I tillegg føler jeg at ADHD-en blir dobbelt så heavy i studio – jeg får mange ideer på en gang og kan ikke jobbe fort nok. Men Ronny tar alltid ting med knusende ro, og har alltid fungert som en slags psykolog i tillegg. Han er helt rå!»

Fritz: «Ronny var tålmodig med oss når det gjaldt å skru lyd. Han er ordentlig flink, og det resulterte at førsteutkastet ble alt for reint i forhold til hva vi var ute etter. Og han satt nok mange flere timer enn hva han hadde forventet før vi endte på noe vi var fornøyd med stakkars. 

Resultatet er jeg veldig fornøyd med. Alt kommer godt frem, samtidig som det er pynta på minst mulig. Og det er samtidig bånn og topp nok i bøtter og spann. Ronny gjorde en knalljobb.»

Dere er relativt åpne på at bakgrunnen deres, som i noen tilfeller er litt mer frynsete enn min og andres, er med på å farge bandet og musikken. Hvor viktig tror dere erfaring og oppvekst har? Ser dere for dere at dere hadde vært her i dag, men slik musikk og et så fingeren-i-trynet-attityde om dere hadde hatt det annerledes?

Fritz: «Med andre bakgrunner hadde kanskje aggresjonen vært et image fremfor en grunn til å spille, så det hadde nok vært annerledes.»

Nils: «For meg er den jeg er noe jeg er stolt av, det har formet meg til den jeg er, og det gidder jeg ikke skamme meg over. Det har vært på godt og vondt, og idag er det mest godt, men i tida med mye rus og psykoser følte jeg meg liten og svak og syntes utrolig synd på meg sjøl.

Nå bruker jeg det til noe positivt, og i musikken vår kan jeg få utløp for galskapen i form av skriking, eller å skrive tekster. Jeg hadde det ikke noe ok i oppveksten, jeg ble mye mobba og følte de andre ikke hadde det sånn som meg. Det er også ting jeg kan bruke i bandet. Jeg kom så styrket ut av det at å brøle i Tranqidiots er ren skjær glede for meg. Det har ingenting med destruktivitet å gjøre. Tvert imot, det gjør at jeg slipper å bli destruktiv. Jeg tror det har mye å si hvor man kommer fra når man skal komme med et budskap. For meg er det viktig å si at folk må få utløp for det de sitter inne med. Vi sitter alle inne med et eller annet, så få det ut!!»

Jeg har bare filer, når kommer fysisk format?

Nils: «Vi jobber med saken!»

Fritz: »Det jobbes iherdig med det, men vi har foreløpig ikke en dato, men du blir vel en av de første som hører om det tenker jeg.»

Og siden jeg bare har filer har jeg ikke tekster, og det er vanskelig å følge med på innhold der, på tekstene, selv om det er mye som er helt kurant å følge med på. Kunne dere tenke dere å dele litt om låtene? Kort om den enkelte?

Nils: «Jeg liker best at folk maler sitt eget bilde når de hører en tekst. Men jeg skal gi noen hint!

• Violent State
  : 
  Denne handler om mye, men at vi alle gjør feil, og må rette dem opp selv, ikke legge skylda på andre.
• Disgrace
  : «…om kontroll. Ikke la folk kontrollere deg!
• Happy Go Lucky
  : Handler om å fri seg fra kontroll, en typisk
  tenke-sjæl-låt
  .
• Fake It
  : Om rusavhengighet, om å bare utsette og utslette.
• I Am Christ
  : Vi har alle noe i oss,vi må bruke det på vår måte, ikke føle oss tvunget til noe.
• Cluster B
  : Den handler om ei sprø dame!
• Jesus Television
  : Den handler om en sprø mann!
• Cyanide And Chloroform
  : Galskap!
• Borderline
  : Galskap!
• Leave Me Alone
  : Isolasjon
• Hippies And Hipsters
  : Vær deg sjøl for svingende!
• Straight Up, The Lesson
  : Walk the talk! Det er hva man gjør, ikke hva man sier.

Hvor ser dere for dere Tranqidiots om ett og/eller to år? Er dere et band med en plan? Eller tar dere det som det kommer?

Nils: «Vi vil spille så mye vi kan, og gå i studio igjen asap. Vi har hatt møte ikveld faktisk, der vi har lagd en grundig plan. Vi ser at vi liker å holde på med dette, og vil selvfølgelig prøve å bli bedre på det vi gjør!»

Har dere andre norske band som dere vil promotere? Som fortjener å nevnes?

Nils: «Jeg fikk kick på Hold Fast rett før de la opp. Kom igjen gutta, begynn å spill igjen! Jeg digger greia. Liker også skiva til Korrupt -positiv overraskelse. The Good The Bad And The Zugly syns jeg også sparker. Og Leafy, Underwing og Vorbid.»

Jeg vet at dere er hyppe på å konsertere litt, er det band dere kunne tenkt dere å hooke opp for en tur, en konsert, gjøre noe sammen?

Nils: «De over!»

Fritz: «Om noen vil gjøre gigs med oss, så er vi med. Vi er ikke så kresne.»

Jeg setter utrolig stor pris på at dere finnes, at noen er som dere, i en metalscene hvor mange velger seg ganske ferdiglagte stiler, spytter dere litt på alt dette og gjør deres greie. Fantastisk. Har dere noen avsluttende ord, her er en perfekt anledning til å sparke rundt, dele ut ros, fyre av kritikk etc. :). Alt er lov, så lenge det er innenfor rammene av norsk lov :).

Nils: «Håper folk sjekker oss ut. Og om du har mulighet til å se oss live: FÅ DET UT! Terapi og konsert i en og samme billett!!!! Håper vi sees!»

Fritz: »Sees på gig, og husk det Yngve nettopp sa; Alt er lov, så lenge det er innenfor rammene av norsk lov. Kom og få det ut !»