Tekst: Christoffer Dreyer

Foto: Boris Danielsen, sjekk flere bilder HER
. Alle bilder foruten madamen i Iconic Eye er Magnum.

På lørdag tok vi turen innom Rockefeller for å få med oss de britiske rockelegendene Magnum som spilte for en ganske fullstappa sal. Med seg hadde de et annet Britisk rockeband ved navn Iconic Eye.

Uten noen som helst intro går Iconic Eye på scenen og starter, og det første vi hører er en utrolig dårlig mix av lyd. Vokalen er lav og hul, gitarene hørtes møkkete ut og var så lav i miksen at de nesten ikke kommer frem i det hele tatt. Vokalen ble heldigvis bedre ganske fort, men var alt for høy i forhold til resten av bandet. 

Bandet spiller et sett på 10 sanger, hvor vokalisten ikke holder ut mer enn fire sanger før hun sliter med å gå opp til notene hun skal til. De holder et godt humør og ser ut til å kose seg på scenen til tross for at det starter med veldig lite folk, ikke er de noe engasjerte heller. 

Iconic Eye spiller albumbasert rock, og prøver ikke å være noe mer enn de er. Dessverre er denne musikken veldig generell og personlig klarte jeg ikke å la meg fenge. De så derimot ut til å ha en bra kveld og gikk til og med så langt som å kalle tilskuerne et varmt publikum, noe de ikke var i det hele tatt. Bandet kom ikke med noe spennende musikk, men det som virkelig ødela for bandet var lydmiksen som var helt utilgivelig dårlig.

Stemningen ble noe helt annet da hovedakten Magnum inntar scenen etter en kort introlåt som går rett inn i ‘When we Where Younger’. Tilskuerne som nå har fylt salen er med fra første strofe, hender går i været og folk synger med. Magnum får også åpningslåten til å passe bra med tanke på at kjernen Tony Clarkin og Bob Catley begge er over 70 år gamle, og det blir nesten en spøk å synge Now I’m Much Older, I Don’t Have to Try når de ennå høres så bra ut.

Jeg må også løfte hatten min for publikum under Magnum, for bedre publikum har jeg sett bare et fåtalls ganger. Aldri måtte bandet jobbe for å få hender i været eller synge med, Catley løfta hendene, og da gjorde tilskuerne det samme.

Magnum spilte et solid sett på 15 sanger, hvor fire av dem var fra deres nyeste skive Lost on the Road to Eternity, hvor en av sangene var tittelsangen. Noen minneverdige sanger å nevne fra showet var åpningsnummeret, Sacred Blood, Divine, Lies, How Far Jerusalem, Vigilante og The Spirit. Alle disse er de jeg føler at stemningen i salen var på absolutt topp, men absolutt alle låtene som ble spilt denne kvelden var fantastiske på hver sin måte. 

Lydmessig var dette et stort steg opp fra forrige band, jeg har ikke mye å utsette her, keyboard kunne kanskje vært litt lavere om jeg skulle pirke på noe. Lys var gjort på en passende og god måte som skapte en bra stemning på scenen. Man kan også høre at Catley spesielt ikke er hvor han var for 20 år siden, men han har funnet en måte som gjør at han fortsatt kan synge sangene uten problemer den dag i dag. Personlig hadde jeg hørt på Magnum i to dager før denne konserten, men har vært fan av Catleys stemme siden rundt 2010, og jeg vil påstå at Magnum skapte en fan av meg denne kvelden, for dette er et av de beste showene jeg noen gang har sett. Fan av klassisk rock? Da er Magnum et band du MÅ få med deg!