Hvorfor jeg triksa på plass den overskriften? Det var fordi vi bare fikk med oss In Vain på torsdagen, som var en dag som i utgangspunktet kun var ment som reisedag. Kristiansandbandet er ute med et friskt album, ‘Currents’, som byr på nesten en time med Kristiansandsbandets særegne metal.

Bilder er knipset av Jørgen Freim, som vel fortjener tittelen ringrev her på Heavymetal.no etter flere år som bidragsyter på fotofronten 😉 Sjekk ut fyren på Facebook
, der ligger det flere bilder fra årets festival.

Etter å ha fått min reisemakker og co-anmelder Espen ned fra Skien, og hvor han måtte overnatte på Heavymetal.no-«kontoret», bar det til Kopervik ved hjelp av svenskprodusert kjøretøy – med en god porsjon regn og vind. Underveis diskuterte vi så mye musikk, og jeg fikk mulighet til å lytte meg opp på nye Priest, at det var like geit at det kun var oss to. Makan, nerderi på noe høyt plan.

Siden vi ikke fikk fatt i hotellrom i fjor, ble det gjestgiver på oss dette året. Og det fungerte fint. Etter litt sjekking av madrasser og puter etter en lang kjøretur, fant vi ut at det var totalt rocka å gå glipp av In Vain når vi først var her, og fant veien nedover til Kopervik. Og der var alt som det pleier, metalfolk overalt og en hyggelig atmosfære. Dette var første året jeg (Yngve) hadde muligheten til å dra opp på torsdagen, men i fjor ble det rett og slett opplagt at vi missa litt for mye av de tidlige banda på fredagen, som ofte er mindre band som Heavymetal.no har som satsingsområde. Noen band glippa uansett, det er nær umulig å orke å se alt, mat må vi ha, litt søvn i forkant eller litt tidlig kveld/natt, det tar på å stå og se band så mye som vi gjør. Eller, korreksjon, sitte. For i år fant jeg ut at pressepasset funka på galleriet, ha-ha, og det er veldig ok å sitte og se band. Ikke le.

Scandic-Stage, den lille scenen på Karmøygeddon, har alltid vært litt ujevn på lyd og hvor det ofte er vanskelig å se noe om man ikke finner seg plass helt framme. Det er frekk lyd om man er så heldig å inneha frontspot, eller på de tre-fire første radene, men bakover svekkes lyden og i de fleste tilfellene ender man opp med å ikke se annet enn ryggen på andre og tidvis et hode til et bandmedlem eller to. Men In Vain hadde det greit, for selv om jeg ikke så all verden, var lyden utover i lokalet mer enn godkjent. Jeg fikk også kranglet meg litt framover, og hadde en svett søyle som sidemann, og en grusom følelse av å sitte fast i det ølfylte gulvet. Ha-ha, stod man lenge nok måtte man ikke finne på å tenke på en kjapp bevegelse :).

Fra tiden gitarist Johnar gikk rundt her jeg bor for å spille inn bandets første demo, vi snakker vel tidlig 2004 (?), og fram til konserten de leverte her har det skjedd så utrolig mye med gjengen. De var innovative allerede på Will The Sun…-demoen, og har levert på alle utgivelser fram til den den ferske Currents. 

In Vain@Facebook

Ny trommis, Tobias, var en ungfole som virkelig viser at det vokser talenter her til lands. Stig måtte dessverre legge ned stikkene for litt siden, men Tobias hadde jammen meg et durabelig par selv, og viste til gangs hvordan man skal sikre grunnmuren til et band som dette. Med hjelp av gitarene til Kjetil og Johnar, hvor flere av soloene til Kjetil var utrolig bra, og ikke minst den superfete og dansende bassisten Alexander, styrte Tobias skuta for vokalistene. Sindre (som også synger i Funeral) og growler Andreas jobber bra sammen, selv om jeg kanskje hadde ønsket litt mer innspill fra Alex. Foruten bittelitt teknisk trøbbel for Sindre, var det fint lite å utsette på konserten, og uten å ha setlisten notert har jeg en feit pluss i margen på In Vain. 

For Espen, som er stor fan av bandet, var dette debuten i å se In Vain live. «Dette var noe jeg gledet meg stort til. Bandet låt tight og har en avsindig groove, og fra det melodiøse til det brutale er dette en vinnercombo for meg. Vokalistene fungerte utmerket sammen. 

Vi fikk servert en mix av gamle og nye låter, og selv om bandet hadde litt lydproblemer underveis, var dette en meget god konsert.»

Folk så ut til å ha det kjempekoselig, og jeg så også noen som virket som om gikk fra avventende til overbevist i løpet av den tilmålte tiden bandet hadde. Og da er målet nådd spør du meg. 

Espen og meg prøvde oss på sistebandet, Omnium Gatherum, men der var det fullt foran scenen, og litt ullen lyd, så valget falt på å traske ut og mingle litt før vi fant senga (hver for oss!!!), og gjorde oss klare til fredagen. Du kan garantert lese litt om Omnium hos en av de andre mediene som var representert på festivalen.