Tributebandet Painkiller har det som trengs for å levere varene, og skal man hive seg inn i Priest-universet trenger man først og fremst en vokalist som takler brasene. Og vet dere hva? Painkiller har sakene på stell i den avdelingen. Nå er det klart for sommer og festivaler (Rjukan Rockfestival, Norway Rock og Rock The Boat blant annet), og da er det ofte ryddet plass for tributebands for å lette stemningen, avslutte kalaset eller rett og slett for å hylle sine helter – og der stiller Painkiller med sterke kort. Jeg fikk bandet i talen for en tid tilbake, her er resultatet, som rett og slett ble veldig kult :).

Hvor lenge har dere drevet med dette? Å gjenskape Halford og hans menns metal?

Yngve: «Det startet som jam med meg Lars, og forrige gitaristen tidlig i 2008. Så hentet vi inn Nils etter et par måneder når vi fant ut at det var gøy å spille Priest, men fortsatt var det ikke planer om annet en jamming.»

Lars: «Painkiller har nå holdt på i en 10-årsperiode, med et par års pause underveis. Bandet het først Stained Class
(beste skiva sammen med Defenders da!!! – Yj) og hadde da en annen vokalist. I forbindelse med at Mathias ble med som vokalist, skiftet vi også navn til Painkiller som vi alle mente var et mye bedre navn med stor tyngde og slagkraft. Også av betydning er at Painkiller er flere i bandet sin favorittskive.»

Painkiller@Facebook

Og hvorfor akkurat Priest? Jeg vet dere liker bandet, er alle medlemmene like naglebefengt? Menn som liker lær og pisker?

Yngve: «Alle liker Priest!»

Tom: «Jeg har jo vært blodfan av Priest i veldig mange år, så når jeg kom over en annonse som sa KK Downing søkes til Priest tributeband
, var det midt i blinken for meg.»

Mathias: «For min del er Priest et av verdens beste band, og jeg tror alle i Painkiller kan si seg enige i det. Det blir ikke så mye pisking kanskje, men lær og nagler hører med når publikum skal få en pakke som representerer Priest.»

Nils: «Min historie med Judas Priest begynte tidlig på 80-tallet. Jeg og noen skolekompiser på ungdomsskolen hadde startet et band, og vi skulle selvfølgelig spille tungrock. Under en lokal rockekonkurranse kom vi i kontakt med en amerikaner som hadde forvillet seg ut på bondelandet i Ski. Denne amerikaneren, som var en godt voksen mann på denne tiden, og som visstnok hadde vært kokk i den amerikanske hæren i Vietnam, synes vi unggutter hadde talent, men at vi nok ikke helt hadde forstått grunnprinsippene i tungrock. Han inviterte bandet vårt hjem til seg, og til sitt øvingslokale, for å lære oss tungrockens grunnprinsipper. 

Vi hadde 2 gitarister i vårt band, og amerikaneren lurte på om vi hadde hørt om et band som het Judas Priest, for der spilte de beste tungrockgitaristene fikk vi beskjed om. Ikke bare var de gode hver for seg, men det var måten de spilte sammen på som gjorde de så veldig spesielle. Så leksen til neste øving på amerikanerens øvingslokale var å høre masse på Judas Priest. Så det var bare å dra ned på den lokale platesjappa og handle Priest-skiver. For min del ble det Sin after Sin og Unleashed in the East.

Det ble mange timer hver dag etter skoletid med meg, bassen og Halford & Co platespilleren, og en Peavey TNT 100 bassamp på full styrke på gutterommet. Året etter vant bandet jeg var med i på den tiden den lokale rockekonkurransen, mye takket være Judas Priest og en amerikaner, som ikke bare var fan av Judas Priest, han kjente jo til og med gutta i Priest fordi han og bandet hans hadde vært supportband for de når de spilte i Drøbak.

Det har blitt mye Judas Priest på meg opp gjennom årene, fra de første skivene jeg kjøpte, og helt fram til i dag. De albumene som har satt dypest spor er nok Sin After Sin, Unleashed In the East, Stainded Class, British Steel og ikke minst Screaming For Vengeance. Så jeg er nok en av de som er mest glad den litt mer progressive tungrocken som Priest var eksponenter for på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. 

Victim Of Changes, Sinner, Exiter, Beyond The Realms Of Death og Thunder Road er låter jeg digger i tillegg til de andre stor hitene som Living After Midnight, You`ve Got Another Thing Coming, Turbolover, Breaking The Law etc. 

Det hører jo også med til min historie med bandet at jeg tirsdag 14.06.11 plutselig sto på samme scene og spilte gamle Judas Priest-klassikere sammen med mine idoler på Rockefeller i Oslo. Lite ante jeg om det, den gangen for over 30 år siden der jeg satt og øvde Priest-låter på gutterommet. Større kunne det ikke bli.»

Jeg har ikke sett dere live, men sett klipp på nett, og det er et fenomenalt skue. Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?

Lars: «Painkiller er i første omgang et tributeband, men høster nå stor oppmerksomhet rundt omkring.. Den siste brikken falt litt på plass da gitarist Tom Grana ble med i fjor.»

Mathias: «Tilbakemeldingene er alltid veldig positive. Jeg tror egentlig det nærmeste jeg har hørt negativ tilbakemelding er bare forslag til forbedringer eller låter som ble savnet.»

Sjekk ut en fenomenal versjon av ‘Beyond The Realms’ HER
.

Dere går så langt som å kalle dere selv Norges, og kanskje Europas, beste Priest-tributeband. Ballene er store? Er det fordi det ikke er så mange der ute? Eller rett og slett fordi Painkiller sitter på toppen og regjerer?

Mathias: «Når man skal promotere seg selv må man ha baller nok til å gå litt hardt ut. Rent musikalsk ser jeg ikke bort i fra at vi er blant de beste i Europa på det vi gjør, og det ville jeg aldri sagt med mindre jeg har troen på at vi kan gå på en scene å bevise det hver gang. Det er mange band som tar det lenger i å visuelt kopiere Priest, men jeg mener at å få musikken rett er langt viktigere.»

Lars: «Låtene spilles nå så bra i forhold til vokalprestasjon, gitarene er på plass og en tordnende rytmeseksjon. Ved sammenlikning mot andre Priest-tributeband ser vi endel mangler i forhold til den pakken vi har idag… derav Europas beste.»

Yngve: «Vi har sjekket det som er å sjekke på nett, og det er mange bra band på image, men de fleste holder ikke kvalitet nok musikalsk mener vi. Vi vil også fokusere på musikken og kvaliteten før imaget, men vi kommer sakte men sikkert med det også. Vi har big balls og mener faktisk musikalsk sett at vi er ett av de bedre.»

Jeg er størst fan av ‘Stained Class’ og ‘Defenders’ selv, det kan ha litt å gjøre med alderen, men den diskusjonen orker vi ikke ta her :). Jeg lurte litt på navnevalget, er det koblet til du/deres favorittskive med Priest? Eller var det bare en grei låt/skive å rappe som bandnavn? Hadde ikke funka like bra med Island Of Domination for eksempel ??.

Yngve: «Painkiller er et navn som ikke var oppbrukt da vi prøvde å finne nytt navn , og så er det ei skive alle i bandet liker selv om den ikke er alles favoritt. Smaken er varierende innad i bandet, og det kan være en utfordring å bli enige om en del sanger, så vi har måttet stemme om enkelte låter. Vi startet som nevnt opp som Stained Class, men fant ut at Painkiller høres fetere ut, også er det ei jævlig bra skive (min favoritt).»

Får vi en presentasjon på medlemmene? Og gjerne hva dere har gjort/gjør:

Yngve: «Yngve Nilsen, trommer. Var thrashmann, men gikk tilbake til røttene og rock da jeg joina Suicide Bombers i februar 2016 hvor jeg fortsatt nyter tilværelsen.»

Lars: «Jeg har spilt i ulike band opp igjennom årene, blant annet en oppsving med bandet Crystal Rain med 2. plass i NM i rock. Jeg har også spilt i Maktfaktor og noen bluesprosjekter. Jeg ble hektet på Judas Priest høsten 1981 på leirskole som 12 åring – og har vært frelst siden.»

Mathias: «Mathias Molund Indergård, vokal. Jobber som musiker med eventbandet Riptide, er vokalist i Mindtech og tributebandet Maiden Norway.»

Nils: «Spiller bass og er således Ian Hill
i Painkiller. Jeg har spilt i Excalibur og Crystal Rain, nå spiller jeg i Maktfaktor og Painkiller. Jeg driver også litt som låtskriver og produsent i mitt eget studio, og er lydteknikker og produsent på Kontra Kulturskole i Ski når det er behov for det.»

Tom: «Jeg ble som sagt med på vårparten ifjor og er den eneste i bandet som ikke har andre band. Jeg bor noen timers biltur fra de andre, men hele opplegget rundt bandet passer meget bra for min del» (Tom var jo også godt kjent her på Heavymetal.no som del av bandet Wild Side 😉 – Yj).

Hvordan ser låtbasen ut? Er den sentrert i en periode? Eller plukker dere fra første til siste album?

Mathias: «Låtene er fra den klassiske perioden til Priest, fra Sad Wings til Painkiller.»

Lars: «Låtene spenner seg bra over karrièren til Priest; Victim Of Changes fra 70-tallets Sad Wings Of Destiny, British Steel er selvfølgelig representert med Breaking The Law og Living After Midnight. Vi har også låter fra Screaming og Defenders, og selvfølgelig fra Painkiller og Angel of Retribution.»

Og plukker dere låter som fungerer live, som er livevennlige? Eller er dere gutsy nok til å kanskje trekke inn favoritter som ikke er de typiske sviskene?

Lars: «Vi tar frem låter som sjeldent har blitt fremført live tidligere som gode overraskelser underveis, noe som vi finner stor glede og inspirasjon i å gjøre.»

Tom: «Når det gjelder setliste til de enkelte giggene blir jo utfordringen større når vi får utdelt kortere spilletid. Priest har jo en kjerne på 7 – 8 låter som folk forventer å høre i en sånn setting. Spiller vi headlinegig, og kan kjøre på i bortimot to timer, er jo det noe sånt som 21 – 22 låter. Men spiller vi 50 minutter på en festival må setlista plukkes ut med omhu. Det er jo greit å få med noen av de ikke aller vanligste låtene der og. Det er jo veldig fett og spille Hell Patrol, Desert Plains og den type låter.»

Mathias: «Det er mange obligatoriske hits man nesten må ta, som Breaking The Law, Living After Midnight og You`ve Got Another Thing Coming. Men vi prøver å få inn låter som er mer for blodfansen, slik som Metal Meltdown og Beyond The Realms Of Death, og låter som er kjent for andre som Priests beste materiale, som The Sentinel og Victim Of Changes.»

Dere er aktuelle til Rock The Boat, Norway Rock og Rjukan Rock Festival her hjemme, hvor hektisk er det å spille i Painkiller?

Lars: «Det er på ingen måte noe krevende og stressende å spille i Painkiller, det er bare veldig moro å hylle våre gamle helter.»

Yngve: «Vi har lagt oss på 5 -7 giger i året, da alle i bandet har andre ting å drive med. Og så vil vi ikke bruke oss opp heller, vi smeller heller til med de få gigene vi har i året.»

Mathias: «Det er ikke spesielt hektisk å være i Painkiller, vi setter en maksgrense på hvor mye vi spiller i løpet av et år. Vi har alle forskjellige jobb- og hjemmesituasjoner som tas i betraktning når vi legger opp spillejobber.»

Er det vanskelig å få spille spillejobber? Det er jo en del om beinet, men samtidig er jo for eksempel Norway Rock ganske fokusert på tribute- og coverband.

Tom: «Nei, det har ikke vist seg vanskelig for oss å skaffe gigger. Nå har vi jo Cato Crueland som tar seg av den biten for oss, og han har gjort en kjempejobb med å fylle kvota vår på rundt 6 -7 gigger i året.»

Mathias: «Våre spillejobber har blitt booket av Cato, som har gjort en fantastisk jobb for oss de siste to årene, så hvor vanskelig de har vært å få i havn vet jeg helt ærlig ikke.»

Hvor langt tar dere dette? Er det kun hobby med festivalsesongen og litt til? Eller vurderer dere å trappe opp og turnere? Det er jo band der ute som lever av slikt, og besøker mange land med tributekonsepter.

Mathias: «Å være tribute for et band som selv er på turné for tiden er ikke noe å leve av. Vi gjør de jobbene som passer oss. Med tanke på hvor forskjellige steder hvert medlem er med tanke på jobb og familie er ikke turnering noe vi har snakket noe særlig om.»

Yngve: «Vi vil jo spille i utlandet også, og det kommer nok, Vi driver å bygger opp bandet og navnet nå, som sagt flere har andre band som tar mye tid, så noen store turneer tenker vi ikke å gjøre. Vi gjør jo ikke dette for penger heller, det viktigste er at når vi har kommet hjem fra en helg med spilling er alt dekket uten å måtte ta noe fra egen lomme. Går det rundt er vi fornøyde, dette handler om å dra ut å spille musikken vi digger å få på en fest samtidig.»

Og nytt album fra Priest, er dere like oppe i skyene som de fleste? Eller er dere sunt skeptiske og gjør som meg, fordøyer et album i en tid før man blir for bastant? 

Lars: «Firepower er godt tatt imot av oss og at det vil komme en låt eller to fra den skiva er høyst sannsynlig…. keep the faith ????»

Tom: «Firepower har jo blitt voldsomt hypet på nettet. Men det er veldig bra at Priest får den oppmerksomheten, og at folk får med seg at de har ei ny skive ute. Sjøl syns jeg skiva er veldig bra. Rob låter betydelig bedre på denne enn på de to forrige. Pluss at det virker som et smart trekk å dra inn Andy Sneap som produsent. Moro at også Allom er tilbake. Syns det er en hel del skikkelig fete låter på skiva, men også et par som jeg ikke faller pladask for.»

Mathias: «Jeg er alltid skeptisk når band jeg liker gir ut ny plate, og jeg var ikke verdens største fan av verken Nostradamus eller Redeemer. Når det er sagt er jeg veldig fornøyd med Firepower, kanskje deres beste siden Painkiller.»

Tusen takk for at dere hadde tid å avse til Heavymetal.no, setter umåtelig stor pris på det! Og noe dere vil avslutte med, virtuell juling til noen idioter, ros til folk som er i kulissene til Painkiller og som trenger å få spotlight på seg? Her er en fantastisk flott plass å frese og smile ut alt:

Yngve: «Manageren vår, vil takke Cato Crueland som har gjort en helvetes god jobb med promo, booking uten han hadde dette vært vanskelig.»