Tekst og foto: Anniken Oline G. Brandal. Du finner flere bilder knipset av henne HER
.

Bilde til venstre: Soen

Vinteren treffer for fult igjen og snøen legger seg på bakken. Dette gir ikke noe hinder for en fullpakket kveld midt i Oslos kjerne. Kvelden er ung, og inne på John Dee på Rockefeller, samler det seg et variabelt publikum og stemningen kan føles på. I køen inn hører man samtaler på hvilke konserter de har vært på, skal på og om noen andre har sett disse bandene live. 

Denne konserten er kick off for Soens Europa- og UK-turné, der de har fått med seg det finsk/britiske bandet Wheel og danskene i Ghost Iris. Dette er starten på turneen Lotus, som også er navnet på Soens nyeste album som ble lansert i år. 

Dette er første gang jeg ser bandene live, men jeg har hørt noen sanger av de. Jeg har ingen forventninger annet en rocka aften, og kjenner hodet nikker i takt med bakgrunnsmusikken. 

Når man ankommer scenen og konserthallen, samles folk rundt den lille baren og spanderer på seg et glass med kaldt, flytende gull. Det er en god samling av mennesker, og man merker hvor man er mer komfortabel med å stå. De mer voksne sjelene står gjerne litt lenger bak og nyter utsikten over hele rommet, de som trenger å flytte på rockefoten stiller seg på midten, mens den yngre garden står staute og stolte i front med et lite håp om å få det lille smilet, hilsen eller high five av bandene når de ankommer scenen. 

Første band ut er Wheel, de kommer rolig ut på scenen mens de gjør seg klar for start. Og for en pangstart! Trommisen smeller til og starter showet som gjør at folk trekker seg enda nærmere scenen, alt for å få en smakebit av de heftige riffene, den vibrerende bassen som rister i skjorten. Trommene får veggene til å dirre, og vokalen bryter igjennom alt dette. En vakker stemme smelter sammen med en growl, som gjør at man står igjen med litt angst, men også en befrielse på samme tid. 

Bandets harmoniserte samarbeid på scenen merkes, og en ekstra cred til trommisen, som lever seg inn i musikken deres og jobber så svetten spres rundt. 

Den instrumentale delen gjør at man lar nakken dingle i takt med musikken mens man venter på den etterlengtede whiplashen. Dette progmetalbandet har mange skjulte skatter som man gleder seg til å høre mer av. Vokalist og bassisten har et spesielt øyeblikk hvor de spiller sammen, og hvor de har blikkontakt med hverandre som gjør at man vil se mer. Man blir dratt inn i deres øyeblikk. 

Bandet takker for seg og ber folk om å vente i spenning på neste gjeng ut, som er danske Ghost Iris. 

Ghost Iris  blir godt tatt imot av fansen. Stor applaus, god tone, og de holder et godt øye til fotografene som knipser vilt. Disse karene er litt mer livlige og utnytter bedre plassen på den lille scenen John Dee har å tilby. Musikken treffer hardt og midt i ansiktet, og man er hektet. De hopper, de headbanger og de lager et skikkelig show. De har en vokal så rå at den trenger seg inn i sjelens tomrom, og man ønsker seg mer og mer. En tilstedeværelse som dette gir et voldsomt liv blant fansen. Deres rytmiske gitarer, harde og heftige trommer og en svimlende bass, får sjelen til å løfte seg opp og sveve igjennom lokalet. Vokalisten har god tone med publikum, med direkte samtaler med enkelte som står på første rad, og han klarer å få en liten moshpit med ca. 5-8 personer løpende rundt i sirkler. Denne gjengen vet å lage liv, og få folk til å våkne opp litt og bevege seg til musikken. Dette er en intensitet som kvelden trengte. 

Lysene slukkes og en intro sang som får forventningene til å øke i takt med musikken. Soen entrer scenen i stil, en varm velkomst og de hopper rett på. Fra publikum kan man høre noen svenske strofer som får bandet til å smile og le litt for seg selv. Det er en klokkeklar stemme på vokalisten, som hypnotiserer lytteren inn i en magisk verden av lysshow, flotte mennesker og en sceneopptreden som drar deg videre, låt for låt. Trommene treffer rytmer som får folk til å bli ekstra varme i trøyen, mens gitarene og bassen øker pulsen på første rad – og man kan se hår flagre rundt. 

Måten Soen har laget musikken på gjør at man kan lett drømme seg bort fra virkeligheten. Kombinasjonen av flere gitarer som øker spensten deres, en bass som får ting til å vibrere, trommer som øker pulsen, og med en melodisk stemme som bryter litt av det harde instrumentene skaper. En stemning man kan ta og kjenne på. Når man ser rundt seg ser man kjærestepar som holder rundt hverandre, og kompiser som henger på skuldrene til hverandre.

John Dee er spekket med allsang, hodenikking og miksen av mennesker som nyter konserten er fascinerende; til de vanlig kledde via de hardbarka med skinnjakkene med patcher på. 

På et tidspunkt takker bandet for seg og forlater scenen, men nesten ingen i publikum rikker seg. Håpet du så hos de med ønske om flere sanger, og den ville jubelen som kom når bandet kommer tilbake med litt ekstra show, det var kult. De aller fleste band gir publikum en sang til, så er konserten ferdig, men Soen valgte å overraske skikkelig denne gangen, og dro til med 3 ekstra sanger. Den siste var av det roligere slaget, så man fikk en myk avslutning på det som ellers har vært en opplevelsesrik og stemningsfylt aften på John Dee, Rockefeller. Midt i Oslos navle.

Bilder: til venstre Ghost Iris, så Wheel