Det amerikanske bandet inntok Skjærgårdsfestivalen, jeg fikk en stemningsrapport fra Kjell-Ivar Aarli. Takker mann!

Det ble ikke bilder, men en halvbra videoopptak som trommisen postet nylig.

«Jeg har vært ute og opplevd verden igjen! Denne gangen på kulturell ekskursjon til Skjærgårds Music and Mission Festival,
en festival som stort sett sikter seg inn på kristne tenåringer, så hva gjør en hedning på godt over 25 der spør du?

Vel, selveste Tourniquet fra den andre siden av Blåmyra stod på programmet, da møter man opp!  Jeg har hengt med disse siden jeg kjøpte Pathogenic Ocular Dissonance på tidlig 90-tall, men har aldri sett de live før nå. Da kan man godt våge seg utenfor komfortsonen og inn i ukjent landskap for en kveld.

Det var et band til på plakaten, Within Silence, men det var så krise både på lyd og levering at man nesten fikk litt vondt av dem. Det må være kjipt å dra hele veien fra Slovakia for å spille gitar, så er det ingen som kan høre deg. Vokalisten hadde en bra stemme og traff mange forskjellige toner, men sjelden rett note til rett tid. Skuddsikker vest hadde han også på seg. Kanskje ikke tilfeldig. Høydepunktet under spetakkelet var da Ted Kirkpatrick gikk forbi og Aaron Guerra stod rett bak meg en stund. Starstruck!

Rett over midnatt, etter en ganske smidig og kjapp changeover, var det klart for kveldens hovedattraksjon.  Ny/gammel vokalist Les Carlsen (Bloodgod) var hyret inn for anledningen. Han var innom bandet en snartur i 93 også, så han var ikke i helt ukjent farvann.  Grimmark fra Narnia tok seg av den andre gitaren, Andy Robbins basset.

Som gammel fan håpet jeg selvsagt at det skulle bli tid til en og annen gammel sviske i setlisten, men at det skulle dra på så til de grader hadde jeg ikke turt å håpe på. De åpnet like godt med trekløveret Acid Head, The Test For Leprosy og Pathogenic Ocular Dissonance. Lista var lagt! 

Les Carlsen er en veldig karismatisk frontfigur der han går rundt med sitt flagrende kritthvite hår og denimforkle (!). Han virker litt usikker på tekst her og der, men litt kjapp øyekommunikasjon med Superted bak trommene, og god støtte fra Aaron på gitar og ropevokal, er det nesten ingen som merker noe.

Trommene ja. For en lyd! For et trøkk! Ted leker jo ikke trommis, så han vet nok å si fra hvordan han vil ha det. Rart ikke den mannen har fått mer kred for trommespillet sitt gjennom 30 år. I min bok er han en av de aller beste i bransjen. 

Les er ganske opptatt av å fortelle om Jesus mellom slagene. Det er sikkert noen som synes det også er knall, selv ville jeg heller foretrukket at den tiden ble brukt på en låt fra Microscopic View of a Telescopic Realm.  Nok om det. 

Hitparaden seiler videre. Vi får tittellåta fra den seneste plata, Gazing At Meduza, som er en skikkelig røver av en låt. Utover det er det i all hovedsak en kveld i 90-tallets tegn.

Jeg var så heldig å stå midt på fremme på rekka, og jeg tenkte før start at her ble det sikkert muligheter for et par blinkskudd med mobilen når anledningen bød seg. Så feil kan man ta! Plutselig var det hele over og jeg hadde ikke fått fisket mobilen opp av lomma en eneste gang. Tida flyr i godt selskap! Det må jo være en bra attest for en strålende konsert!

Stor takk til Pål Dæhlen og Nordic Mission som fungerer som en oase for oss som får litt høye skuldre på slike steder :).

Tekst: Kjell-Ivar Aarli