Knallkveld på Vaktbua, byens minste livescene. Det regnet hugg og banan, men det stoppet ikke en gammel traver fra å ofre lørdagskvelden i sofaen med godteri og tv-spill.

Faktisk er det så bra å være på konsert og oppleve livemusikk, at om banda er de rette, er det bedre enn hvilken som helst film og bok man kan bruke tiden på. Og det er koselig å treffe folk, og oppdatere seg på hvordan banda er fra sist man så de. 

Vorbid er som vanlig on fire, og jeg har ikke noe å utsette på de. Det vanker smil, applaus, hakeslepp og generelt stor stemning når de briljerer seg gjennom låter som Invention Intervention, Zombie og Garden Of Departure. Og den første låten jeg hørte fra bandet på høstparten i 2015, Violation Of A Human Mind. For en låt! Og også denne gangen har de dratt opp tempoet.

Greia er at de på disse fem årene har blitt veldig trygge, bedre musikere, og noen ganger ser man at gjengen leker seg, legger inn andre små vrier i låtene, og spesielt trommeslager Marcus ser ut til å kose seg. Han smiler og kjører på, og er en gjøglemaker med stort talent. Humoren innad i bandet er som noen vet relativt internt og rar, og det preger samholdet, og noe av dette ser man glimte til når de deler scene.

Vaktbua er en liten scene, det var fullt, det var varmt, og det var kun basstrommen som var mikket opp. Som jeg fikk med meg. Det betyr at lyden var rå, ærlig, høy og viser fram bandene ganske tett opp til slik man låter i et øvingslokale med bra lyd. Alle medlemmene hadde greit nivå på volumet, og selv om det var relativt bråkjekt trøkk, var detaljene absolutt hørbare. 

King Crimson og Rush fikk kjørt seg også, et par coverlåter vi har hørt før, men som fortsatt fungerer bra. Det er jo progressiv rock gjengen setter høyest tror jeg, og den kombinasjonen med thrash og prog synes jeg løfter Vorbid ut av strømmen av stereotyper. 

Jeg krysser fingrene for en ny skive snart, og at de blir å se live om ikke så altfor lenge. Jeg har noen Vorbidkonserter bak med, men så langt er det ingenting som tyder på at jeg blir mindre oppstemt og imponert enn tidligere møter med arendalittene.

Damnation hadde faktisk, som jeg fikk beskjed om etterpå, sin siste konsert denne kvelden. Og det må jeg si var leit. De hadde noe spesielt over seg den gangen jeg besøkte de på øvingslokalet for en tid tilbake, og selv om de har endret stil siden den gang, er det jo kjipt at de legger det på hylla. Tre av medlemmene er jo uansett innleid, og vokalist Henrik har jo fått engasjement i Son Of A Shotgun. Bassist Aksel vet jeg ikke hva gjør nå som Damnation er over, men jeg får vel vite det snart om noe skjer :).

Musikken har blitt mørkere, mer strømlinjeformet enn de første låtene jeg hørte, og det oser en blanding av dødsmetal og tung thrash av dette. En vegg av galskap på Vaktbua, du verden som det bråkte og ballerte der inne ;). Ikke så tekniske som Vorbid, men de takler flott å levere livegigs som engasjerer. Med kjappe rytmer så vel som groovy gull styrer de inn til mål med en altfor kort konsert denne regnfulle kvelden i Kristiansand.

Takk for at jeg fikk komme, det er alltid kult å gå på konsert, og spesielt når man smiler stort sett hele kvelden ;).

Bilder, Vorbid øverst, Damnation nederst.