Bilde, fotograf: David Langbach

Hekken begynner å bli lang, det er en tid siden den har fått seg en trim, og hva er vel da mer naturlig enn å dra inn en Hexaks? Nytt album, som har en del å bevise basert på de par skivene før, vil Funeral Tango For Gods & Men tangere eller overgå Netherworld eller Astro Tongue? Er det i det hele tatt et poeng å tenke slik? Jeg synes ikke det, jeg nyter hver skive fra mange band, og selv om det er lett å måle noe opp mot tidligere slipp, er det viktig å prøve å isolere en skive. Henrik sitter over meg i digital drakt, og jeg håper han ikke blir for nerdete, det holder med en slik :).

Henrik, det er på tide å sjekke ståa, for ‘Funeral Tango’ er ute. Du har, sammen med de andre i Hex A.D. begynte å få et greit fotfeste. Hvor føler du bandet er kontra det du hadde håpet/sett for deg om vi graver oss tilbake noen år? Om vi leker med tanken på at du for noen år hadde en ønsket slagplan?

«Slagplanen har siden dag én vært å realisere min musikalske visjon, og sånn sett må jeg innrømme at jeg har oppnådd det jeg har hatt som mål. Når vi i tillegg har fått muligheten til å jobbe med våre lidenskapelige partnere i FreshTea i årevis og bygge bandets sound, look og renommé i fellesskap, kan jeg ikke annet enn å være utrolig takknemlig. 

Mål endrer seg hele tiden, og akkurat nå vil jeg si at øynene mine går i retning av supportslots på turneer utenfor Skandinavia. Jeg stresser ikke nå pga. det du vet, men på sikt er det helt klart vårt neste mål.»

Jeg har hørt mye å skiva, og faktisk følte jeg at den var vanskeligere å komme til bunns i enn de foregående. Også det at den ikke overgår de to førnevnte var et punkt på listen min. Hva er din opplevelse? Jeg vet jo at et band, en musiker, komponist, alltid er mest fornøyd med det siste, men om du skulle bruke litt energi på å sette denne objektivt opp mot forgjengerne? 

«Målet er ikke nødvendigvis å overgå seg selv på alle mulige vis hele tiden, men heller det å lage et album som finner sin egen plass i diskografien og som representerer vårt musikalske ståsted på en god måte. Funeral Tango og Astro Tongue er på mange måter tvillinger. Mange av ideene ble skrevet i samme periode, og jeg fordelte låtene helt bevisst på de to skivene. Astro Tongue var hele tiden ment at skulle ha en mer light at heart-tone og en lekenhet både i tematikk, rytmikk og harmonikk. De mer melankolske ideene ble spart til Funeral Tango, og jeg synes det høres godt. 

Min personlige favoritt i katalogen er Netherworld. Det er flere grunner til nettopp det, og det er ikke vanskelig å høre at jeg har tatt med noe av stemningen og oppbyggingen fra Netherworld inn på Funeral Tango. Positively Draconian og Ladders to Fire har definitivt sine likhetstrekk, – og i starten var faktisk Draconian såpass lik at jeg la hele greia vekk. Det som endret det var da jeg presenterte utkastet for Magnus over en frokost hvorpå han han sa Hæ? Det er jo et episk riff mann… Litt arrangering senere innså vi at vi hadde noe som var mer enn godt nok til å bli med videre… i våre øyne og ører da selvsagt, men jeg liker sluttresultatet veldig godt nå som jeg kan se tilbake på det!»

Bilde, fotograf: David Langbach

Albumet er kanskje litt mer helstøpt enn de andre, det er ikke like mange låter som stikker seg ut, det er mer et album. Stilen er litt annerledes, låtene mener jeg har en annen vri i å være litt mer subtile – ikke så umiddelbare som mye annet Hex A.D. har gitt ut. Eller sitter du med en helt annen oppfatning?

«I ettertid hører jeg at det er et stemningsfullt album som absolutt har en gjennomgående melankolsk atmosfære, men da vi spilte den inn så jeg på det som en tung og relativt rifforientert affære. Jeg kan ta feil, men det er nok mitt inntrykk fortsatt – et slags return to the more doomy stuff.

Hvis jeg ser på diskografien er det nok heller Astro Tongue som er den som skiller seg ut, med sine snirklete melodilinjer og lystige hardrock-riff. Men jeg hørte gjennom den her om dagen som en del av forberedelsene til våre tre kommende konserter, og den er muligens ikke så lystig og happy-snappy som jeg erindrer! Haha!»

Les anmeldelsen av skiva HER
.

Produksjonen er fortsatt umiskjennelig Hex A.D., og denne tunge feelen gjennomsyrer hele utgivelsen. Hvordan ble ‘Funeral Tango’ sydd sammen? Valgte man kanskje andre måter å kreere på? Nye ideer, angrepsvinkler i prosessen det er å spille inn?

«Alt er nytt med Funeral Tango hvis vi ser på innspilling og den tekniske biten. Vegard Liverød som mixet Netherworld og Astro Tongue kom inn som medprodusent, og han styrte det hele med trygg hånd fra første trommeslag til siste dB-justering i mix.

Som sagt ble låtene hovedsakelig skrevet i samme periode og i samme ånd som Astro Tongue, og jeg lagde demoer på min trofaste 4-track kassettspiller som jeg alltid gjør. Akkurat den prosessen ble grundigere enn tidligere ettersom Covid ga meg tid og mulighet til å virkelig dykke inn i arrangementer og tekster etc. 

Vegard og jeg ville ha en større trommelyd på Funeral enn tidligere, så vi leide et lokale som eies av et av byens voksenkorps. Det er stort nok til det vi ønsket oss og mer til. I tillegg til å være flere meter under taket, er det også akustisk behandlet for optimale lydmessige forhold. Trommer låter rått i det rommet enkelt og greit.

Mats spiller det meste av trommer på denne plata, Are spiller all bass og Magnus spiller selvsagt alt av tangenter, så på den måten er dette den første skiva der hele bandet har fått bidra med sine ferdigheter. 

I låta One Day of Wrath, Another Gesture of Faith er det et midtparti som henter inspirasjon fra Firth of Fifth, og jeg ønsket å dubbe trommesporet med et annet trommesett for å skape den store Chester/Phil-følelsen. Smilene var brede da vi jeg hadde lagt mitt take oppå Mats sitt skal vi si det sånn? Hehe! 

En annen ting som kan nevnes når vi snakker om innspillingen, er at vi var så utrolig heldige å få bruke flygelet og kirkeorgelet i Nanset Kirke rett ved der jeg bor. Stemningen som oppstår i et nydelig kirkerom når en kunstner som Magnus får lov til å gjøre det han er best på kan ikke beskrives med ord. Jeg får gåsehud av å tenke tilbake på de timene vi hadde i det rommet. Enestående greier!»

Coverkunsten ligner jo på ‘Last Nail, Astro Tongue’ og singelen ‘Wicked Serpent’. Du er ikke redd for at det blir for likt? At det bør varieres? Jeg synes stilen er kul, men likte godt den vrien som ble gjort med ‘Netherworld’, den mørkere. 

«Selvsagt likner det! Det er liksom poenget – skape en rød tråd gjennom katalogen. For ikke å snakke om at maleriene hans er totalt unike og er, i mine øyne, langt over det mye annen coverart jeg vet om.

Coveret til EPen du nevner er en detalj fra samme maleri som jeg brukte på Even the Savage will see Fair play, og ettersom Wicked Serpents er en remix med tangenter av to av låtene fra nevnte album var det helt naturlig å bruke det bildet på den EPen. Noe annet ville vært helt unaturlig.

Bildene er i og for seg veldig ulike, men ettersom hans stil er veldig gjenkjennelig kan mann ved første øyekast lures til å tro at de er likere enn de egentlig er. Jeg føler at hans kunst fanger noe av essensen i vårt sound og at det er med på å gi lytteren et riktig mentalt bilde av det vi gjør. Patchett sine malerier vil alltid være mitt førstevalg. Grunnen til at vi brukte MontDoom på Netherworld var egentlig bare den at Dave fortalte meg at han skulle slutte å male.»

Og hva ligger bak tittelen og coveret? Som vanlig er nok miiiinimalt overlatt til tilfeldighetene når det gjelder deg :).

«Som mange allerede har bemerket er det en rimelig sprø tittel, og det er det jo også. Tittelen på denne og forrige kom jeg på da jeg satt og mimret med to kompiser ved Tollerodden i Larvik (der Colin Archer bodde). De er begge store fans av bandet, og han ene har jeg spilt med i mange år, vi satt og nerdet prog og mellotron da jeg plutselig kom på begge titlene. Det ligger egentlig ikke mer bak titlene enn det, men at de på hver sin måte var med på å gi skivene en retning er det ingen tvil om. Astro skulle bli lett på tå og Funeral skulle bli tyngre.

Coveret på Funeral ble valgt ut fra noen bilder Dave sendte meg av malerier han hadde gjort for en del år siden. Jeg valgte det på grunn av den lille røde djevelen som danser i midten av motivet. Etter som Got the Devil by the Tail var en av de første låtene jeg hadde klare. Den låta er for øvrig inspirert av den langsomme thrilleren The Ninth Gate.»

Du har med deg Rowan på gitarsolo igjen, og selveste Tekrø. Rowan så jeg for meg at kom til å bli brukt igjen, men Ronnie? Hvilket forhold har du til Tnt og denne eminente gitarkongen?

«Jeg har fulgt TNT tett siden jeg var seks år gammel. Intuition blåste meg i bakken da jeg satt den i kassettspilleren en kveld i 1989. Elsker selvsagt skiva fortsatt, og TNT vil for alltid være et av de bandene jeg setter høyest. At Ronnie og jeg har funnet tonen når våre veier har krysses synes jeg er utrolig gøy. Litt spesielt var det å gjøre en slags gitarklinikk med ham for noen år tilbake der vi endte opp med å gå i sømmene på alt fra hans tanker rundt melodiføringer til hvordan han løser å spille liveversjoner som dekker opptil flere ulike gitaroverdubs i studio. Ronni er en ekte lydkunstner og det var en ubeskrivelig opplevelse å høre hans spill på en av mine egne låter. Stort!»

Bilde, fotograf: Kirsti Biseth/Østlandsposten

Og Rowan, vil det øke på med inntredener, at man kan se for seg at han blir med i bandet, live, større engasjement? Eller er avstand og engasjement på et annet sted der?

«Rowan er med når han kan rett og slett. Han har flere faste engasjement i Las Vegas, der han gjør det veldig bra. Hadde han bodd her hadde han nok vært fast med i bandet – i alle fall hvis jeg fikk ha noe å si! Haha! Når det er sagt har vi allerede snakket om en mer sentral rolle på et stort prosjekt vi planlegger for 2023.»

Du nevnte at du dro fram trommestikkene igjen, på sistesporet, Positively Draconian, låten Tekrø drar solo på. Det betyr at din bror faktisk spiller på nesten hele skiva?

«Ja! Mats spiller på alt utenom Naadegave, Draconian og den overdubben jeg fortalte om i stad. Mats og jeg har litt ulike spillestiler, så vi har rett og slett bare brukt våre ulike styrker til å skape et mer variert rytmisk uttrykk gjennom albumet. Dessuten var det litt vrient med Draconian. Den utviklet i hodet mitt over tid, selv inn i dagene da vi tracket trommet, og da det kun var den som sto igjen innså jeg at det ville bli en kaotisk oppgave å forklare hvordan det og det skulle være i kontrast til gitarrytmikken etc. Mats tok seg også helt ut på de sangene han skulle spille inn, så da det begynte å lakke og li på siste dag med trommer var det enkelt og greit enklere å holde styr på galskapen selv istedenfor å utsette ham for det etter den monsterjobben han allerede hadde lagt ned.»

Og hvordan har det vært for dere i pandemien? Skiva er jo et resultat av dette, ble den påvirket i noen grad av samfunnets tilstand?

«Vi hadde lagd skiva uavhengig av pandemien, men som tidligere nevnt gav den oss litt mer tid til å fokusere fullt. I tillegg var det naturligvis en befrielse å slippe å avbryte innspillingen for å øve til, og spille konserter.

Mitt liv ble i veldig liten grad påvirket av den store omveltningen i samfunnet, om noe var det deilig å oppleve at det ble oppfordret til å gire ned og holde seg for seg selv! Hehe!!»

Får man lov å spørre om hva du mener om dagens musikkscene? Hva er positivt, hva fungerer, fete band, nye band som er killer?

«Jeg synes det skjer utrolig mye spennende. Det er mange norske band jeg holder et øye med, og det er mye inspirasjon å finne overalt. Nye band må ha that special something for å fange meg, ofte liker jeg å gå bakover i pop-musikken fra ’20,’30 og ’40 tallet istedenfor nyere greier. Ikke for det, Ellen Andrea Wang og Hedvig Mollestad har virkelig masse å komme med. Jeg har spilt soloskivene til Bjørn Riis en del det siste året, og Ring Van Möbius og Wobbler er soleklare favoritter fortsatt.»

Favorittlåt på skiva er alltid en herlig floke å spørre om, men jeg håper du klarer å trekke ut en, to, låter som du kanskje ville ha brukt for å overbevise folk som ikke kjenner bandet.

«Ladders to Fire er favoritten aaakkurat nå for tiden, men jeg vil si at A Nocturnal Report nok er den låta som først og fremst fanger det Hex A.D. er, og bør være i mine ører. Tungt, mystisk, episk og lett proggete.»

Kjenner jeg deg rett har neste skive, neste prosjekt, allerede begynt å blomstre, hehe. Hva slags planer har dere med Hex A.D. nå framover, og eventuelt, hva slags planer har dere utover å slippe Tango og spille noen gigs?

«Vi jobber kontinuerlig med spillejobber gjennom 2022, og det er mange planer allerede.

På albumfronten er vi strax ferdige med et gigantisk prosjekt der vi samarbeider med flere eksterne (ikke-musikalske) aktører. Det har vært mitt hovedfokus gjennom hele 2021, og vi brukte store deler av sommeren på å spille inn backing-tracks live. Uten å gå i detalj kan jeg røpe at det er et helhetlig verk med en humanitær vinkel. At det er det mest grandiose prosjektet jeg har vært en del av, er det ingen tvil om. Jeg gleder meg vanvittig til å dele den opplevelsen med våre fans en gang i 2023.»