Bilder lånt av Svein Frydnes/Festivalguiden, tusen takk!!! Til høyre ser du Dark Delirium.

Så var man tilbake på Vaktbua, et flott sted å ha konserter, og om man tror man vet hva intimt er, må man tro om igjen. Ute var det kaldt, og inne så varmt, at brillene mine dogget på ved adkomst ;). Kveldens meny bestod av to band, et nytt bekjentskap for meg, lokale Arctic Heart, og vestlendingene i Dark Delirium, som jeg har fulgt greit med på siden jeg første gang kom over de, i fjor sommer mener jeg å huske. 

To skiver er ute, hvor den siste virkelig løftet bandet opp. 

Men vi drar i gang med det arktiske hjertet først. Bandet spiller en klassisk metal som drar tunge inspirasjoner fra Maiden, men også vibber av andre lignende band fra mid-80’s poppet opp. De hadde sin første konsert, noe som ble understreket av ujevnheter i rytmikken, og litt skeive toner her og der, men de hadde en spilleglede jeg virkelig applauderer. 

Vokalisten var svært flink, han la seg godt opp med en kraftig og god Maidenish stemme, og med litt flere konserter under beltet vil jeg gjette på at han får et bra fundament å jobbe med framover. Bassisten hadde, bortsett fra en noe drøy lyd helt i starten, en god kveld. Dominerende basslyd og -spilling, og med litt samspilløving med trommisen framover, vil dette bare gå oppover. Jeg følger mer enn gjerne med, og liker godt å se band som virkelig elsker det de gjør. 

De hadde egne låter, men avsluttet med en tidvis kaotisk versjon av Wasted Years. Men som sagt, det er mye som ligger foran de, og mye kommer på plass etter hvert. Låten om Odin var virkelig kul, der hadde de en jevn og fet beat med en herlig galopp som fikk publikum med seg. Det jobbes med singel, skive, eller noe, og jeg følger med og melder inn når og om det skjer noe.

Dark Delirium leverte veldig bra, der har man et band å se opp for. Lyden var bra, på lille Vaktbua er det ikke mye plass, så det å få såpass bra trøkk, god fordeling i miksen og samtidig fikse å gjenskape det de leverer på skive, det står det respekt av. 

De hadde ikke store plassen å boltre seg på, men kvintetten fikset det bra, selv om vokalist David gjerne kunne fått en meter fram – men da hadde det blir vel intimt ;). Han er forresten er fabelaktig vokalist, bra på scenen, og spesielt der de instrumentale partiene jobber, da er han i sin egen verden ser det ut som, og der mange ikke helt takler slike stunder, er David til stede og ikke på samme tid. 

Rytmeseksjonen er en viktig del av bandet, som jo ofte er tilfelle, hehe, men det er et trøkk som virkelig banker her. Gitarene er ofte i et lyst sjikt, og jobber med melodier, da er det gøy å høre hvordan bass og trommer ligger og bygger grunnmur. Jeg merket meg spesielt bassgangene som lå bak soloer, og i rolige partier. 

Og gitaristene, der er et element som jeg tror definerer Dark Delirium best. Sammen med vokalen. De tyngste riffene med den lyden, makan. Og soloene, når for eksempel Halvar ruser på med lange solopartier, hallo liksom! 

Et par låter var litt anonyme live, uten at jeg husker titler, men bare det å høre den stykt fengende avslutningslåten Slave Of Darkness, for en låt! Der løser de det med et tungt mainriff, og toner som repeteres. Ikke ulikt slik Amon Amarth skinner så på i Pursuits Of Vikings. 

En trivelig kveld, og gamle Yngve fikk luftet vettet, og forhåpentligvis ikke pådratt seg Covid, DET hadde vært kjipt. Men spillegleden til Arctic smittet, og riffene til Dark Deliruim likeså. 

Bilde: Arctic Heart