Bilde, Soulgrinder fra Tyskland. Alle bilder er knipset av Arve Oset.

Teksten er levert av Anna Maria Gentili, tusen takk for at du tar deg tid til å dokumentere og levere inn slikt til Heavymetal.no!! (Yngve).

***

Slagordet til festivalen er ikke bare et motto, den gjenspeiler fullt sjela til Garasjefestivalen. Målet er ikke å bli fullest, men å ha det koselig. Mange rockeelskere møtes, gamle vennskap forsterkes, nye blir født. 
Musikken skaper bånd.

Hele fem år har gått siden det hele startet, fem år preget av både tårer og glede. Men i år var det ikke plass for annet enn den siste. Når dørene åpnet til oppvarmingskvelden på torsdagen, hadde allerede mange funnet veien dit, og stemningen var på topp. De første teltene hadde begynt å fylle campingen. Da bandene gikk på scena og musikken begynte å gi gjenklang over hele området, var det avklart: den fjerde utgaven av Garasjefestivalen var i gang! 

Bilde: Midnight Tribe

Still Crazy og Midnight Tribe er ganske ferske formasjoner, men de funket live, kjemien mellom musikerne var bra og gjestene koset seg, med et glass i hånda og litt allsang til coverlåtene.

Fredagen var dagen Bömbers skulle komme fra Bergen, spenningen var høy. 

En far som var på bobilferie med sine to barn stoppet av nysgjerrighet, og bestemte seg for å bli. Barna var euforiske, fikk festival-t-shirt og ørepropper, og så begynte de å vanke på området med store øyne. 

Det lokale bandet Kvikksand åpnet det hele på Wrench Stage: her synges det om angst, frykt og misantropi, ting som vi alle overlever på en eller en annen tidspunkt i livet. Mange syntes det var godt å få det ut på denne måten, og lot vonde følelser slippe taket ved å skrike høyt.

Maktkamp var neste band ut på Kaos Stage, med en vokalist som fanget oppmerksomhet av de fleste med sin eksplosive opptreden og med sin nakne, veltrent overkropp. 

Bilde: Tenebris Army

Så var det Tenebris Army sin tur å spille for gjestene. Tenebris Army er festivalens resident band, og de har også skrevet festivallåta. Garasjefestivallåta ble egentlig skrevet i 2020, men da det ikke ble festival ble det lansert som singel i år. Tekstene var printet, og de ble delt rundt omkring, slik at det ble allsang for full hals i teltet der Wrench Stage befinner seg. 

…det er Garasjefestival! sang alle i kor! 

Omnia Moritur ristet siste støvet som hadde lagt seg i covidårene av gjestene, og det ble liv foran Kaos Stage. Nesten alle i publikum var kledd i svart, eller hadde band-t-shirt på seg. Det er en slags uniform som gjør det lett å kjenne hverandre igjen som en del av flokken. Å føle seg trygge og blant venner. 

Mange sto foran scena, så på artistene, en øl i hånda, lyttet oppmerksomme. Det var noen som headbanget, som er metalheads egen måte å kommunisere med musikerne. Flere dager med nakkesmerter, det er det metallfolket ofrer til musikere, for å fortelle at de setter pris på dem, på deres musikk. Samt litt tinnitus, men det var ikke problemet til Inger (82) som med rullator’n sin og dattera Marianne hadde kommet seg en tur til festivalen, og var imponert over hvor morsomt alle hadde det.
«Jeg går vanligvis med høreapparat, men her trenger ikke jeg å bruke den!»
sa hun med et stort smil. 

Bilde: Withered Branch

Withered Branch var neste band på plakaten, en litt hardere type musikk med en growl som kan skremme bort de som ikke tør å se gjennom lyden, de som ikke forstår at den bassen som rister og den trommen som slår i høy hastighet er som en hjerte massasje for metallfolket. Men her på Garasjefestivalen, elsker folk deathmetal, og det var tydelig interesse for disse guttene fra Totenområdet. Etter showet pakket Kent Ivan, vokalist i Withered Branch, gitaren sin vekk i full fart, svevende i en blanding av fornøyelsen for de gode tilbakemeldingene bandet hadde fått av publikum, og glede for alt han skulle få oppleve, for nå var det Bömbers på storscene, og de skulle han få med seg!

…og Bömbers leverte! Bombers en virkelig den ultimate Motörhead-coverband, stemmen til Olve er skarp av whiskyen akkurat som Lemmys stemmen var, og det føltes som om avstanden mellom himmel (eller helvete) og jord ikke var så lang lenger, mens konserten foregikk. Eldre metallfolk og yngre generasjoner er jo alle tilknyttet gjennom kjærligheten for Lemmy, og hans ærlige måte å ta livet på, «that’s the way I like it baby, I don’t want to live forever». 

Bilde: Bömbers

Kvelden avsluttet, bålpanna ble tent for de som hadde lyst å spille litt kassegitar og snakke litt mer sammen utover natta. Det er ikke noe åpningstider for camping på Garasjefestival, så man kan sitte oppe hele natta.

På lørdag morgen sto festivalsjef Stian opp tidlig og stekte vafler i baren, der mange valgte å reparere med den noe ukonvensjonelle frokost kombinasjonen vaffel & øl. 

Været var mildt, mange satt på de koselige hjørnene rundt området og gradvis våknet opp. På grunn av en avlysning var programmet noe forsinket, men uforutsette utfordringer er noe man må alltid regne med, så stemningen var uansett god.

Da Haunted by Silhouette klatret på scena smalt Tor med mjøllniren sin og det begynte å regne tungt. Heldigvis varte det ikke lenge, og etter litt var sola tilbake. Soul Grinder, neste band på scena hadde kommet kjørende hele veien fra Tyskland for å ha mulighet til å spille på festivalen, og var overveldet med publikums respons. Deres death metal er ganske brutal, men det er noe som de fleste har sansen for, her på Reinsvoll. 

Bilde: Haunted By Silhouettes

Nabojenta Mari (2) hadde hørt musikken fra kjøkkenet, og hadde begynt å danse. Da tok mammaen hennes på de rosa små øreklokkene og bar henne inne på området, der hun fikk hennes første møte med heavy metal. Hun syns også det var gøy! 

Når klokken nærmet seg 20 ble det tid for Ulvehyrdes blackmetal rituale. Kledd i svarte kapper, med store halskjeder og bærende på ansiktet den typiske facepaintingen, fanget de publikum men sine mørke toner og invektiver mot samfunnets mørke heksejakt. 

Bilde: Ulvehyrde

Lille Olivia (7) syntes de var litt skumle, men også litt morsomme, og det ble bare gøy når Victor, vokalisten i Tenebris Army, lærte henne å rokke, med hendene i horns up posisjonen og det lange, svarte håret som ble ristet fram og tilbake. 

En av høydepunktene av festivalen var snart nådd: bandet Arallu fra Israel klatret endelig opp på Kaos Stage, etter å ha vært i kontakt med festivalledelsen siden 2019. To år med pandemi og kansellering av hele 2022 turneen hadde ikke svekket deres ønske om å opptre på Garasjefestivalscena. Publikum var i ekstase, bandet klarte å bygge et fantastisk bånd gjennom de 45 minuttene de var på scena, og det kunne tydelig føles ut av all energien som ble utløst. 

Party-progbandet Mosti Sonus var neste ut, og til tross for noen små problemer klarte de med glans å holde publikumet varmt. Bandet har kun spilt noen få konserter, men funket bra sammen, med fengende riff og en vokalduo som harmoniseres fint. 

Bilde: Mosti Sonus

Kvelden gled nå mot slutten, og alle de som elsker metall musikk av den svarteste typen hadde gledet seg sterkt til denne stunden. Da Mork kom på var alle øynene der. Mork er en relativt nytt blackmetalband, som har funnet seg en plass blant klassikere i kort tid, takk den unike stemningen skapt i musikken deres. Showet var mektig, raskt og hardslående, folk minds var blown away. 

Da Mork klatret ned av scena var det fortsatt mye liv i folk. Mange kjøpte seg mat i den hjemmelagde matboden, baren var full av yrende liv og flere satt igjen rundt bålpanna og koste seg. 

Om man ser gjennom alle de svarte trøyene metallfolket alltid har på seg, finnes det et hav av inkluderende kjærlighet for både musikk og menneskeheten. Det finnes ingen diskriminering i denne gjengen, alle blir sett og alle fortjener en klem eller to, spesielt da musikken slår hardt og det er godt å holde i hverandre for å ikke miste balansen når moshpit’n herjer.

Bilde over: Arallu

Bilde over: Mork

***

Stemningsbilder: