Alle bilder: Boris Danielsen

Tekst: Christoffer Dreyer

Det er kanskje søndag, men det hindrer ikke det svenske death metal-bandet Arch Enemy og det polske ekstremmetalbandet Behemoth som co-headliner denne turneen å fylle Sentrum Scene til randen. For denne kvelden er utsolgt og byr på hele fire band. Dessverre rakk vi ikke å dekke supportaktene Carcass og Unto Others.

Scenen dekkes til med et hvitt lerret, hvor vokalist Nergal blir vist på video mens introen Post-God Nirvana kjøres over høyttalerne. Vi ser silhuetten av Nergal dukker opp etter hvert, før lerretet dropper og Behemoth bades i oransje lys, og vi blir møtt av den harde starten til Ora Pro Nobis Lucifer. Vi blir servert pyro fra starten, og det er helt klart at salen digger det de hører. 

Vi får servert The Deathless Sun fra bandets nyeste skive Opvs Contra Natvram, med røyk og flammer om hverandre som kule effekter. Ov Fire and the Void fortsetter å drive publikum, hvor hele salen er med og kaster hender i været. Thy Becoming Eternal blander noen store episke elementer inn i det ekstreme, til stor suksess.

Bandet storkoser seg på scenen og hyller til og med det norske publikum for en utsolgt konsert, men på tross av at publikum er med å synge og hoier med, tar det aldri helt av. Lyden er noe varierende med litt lave gitarer her og der, og trommene kicker ikke riktig så hardt som de burde. Men det stopper ikke band eller publikum fra å kose deg.

Når Bartzabel starter, kommer Nergal ut i en bispehue. Dette tas godt imot med tanke på hvor mange mobiler som flyr i været. Det er mye stemning under denne, og med koringen i bakgrunnen skiller den seg veldig ut fra resten av settet. Off To War! er første sang i settet hvor jeg kan observere en liten moshpit, og bandet fortsetter med brutale No Sympathy for Fools og Blow Your Trumpets Gabriel, før alt går i mørkt og bandet dukker opp med fakler i bakgrunnen. Vi får dermed fremført stemningsfulle Versvs Christvs, og her viser bandet en fantastisk bruk av alle elementer, musikalsk og sceneshow med røyk og pyro brukt om hverandre. I en overgang fra denne til siste sang, ringer kirkeklokker før Chant For Eschaton 2000 bryter ut i brutale trommer og gitarer. Scenen settes i flammende farger, og avsluttes i et flammehav av pyro. Behemoth er et aktivt band, og har en god dynamikk på scenen. Det er tydelig at de trives med å levere show, for dette var fra start til slutt! Arch Enemy har noe å leve opp til etter dette.

Mellom bandene kommer et nytt lerret opp, denne gangen rødt og hvitt med store bokstaver som utgjorde Pure fucking metal, og vi får en stor introlåt. Silhuetter av bandet dukker opp før de første strofene av Deceiver, Deceiver sprer seg utover lokalet, og lerretet går ned, Arch Enemy er i gang allerede fra første låt. Bandet letter ikke på trøkket og kjører på med War Eternal, horna spretter opp fra alle kanter, og pyroen kommer til syns. Vokalen treffer ikke helt til tider, men det er tross alt siste konsert på turneen. 

Det norske publikum får nok en gang skryt for å ha sørget for et utsolgt avslutningsshow, før de dundrer på med fanfavoritt Ravenous, etterfulgt av In the Eye of the Storm og House of Mirrors fra nyeste skiva Deceivers. Det ristes også litt liv i salen med litt crowdsurfing, dessverre faller det litt kort når vokalist Alissa White-Gluz prøver å få gulvet til å hoppe da bare litt av salen faktisk kaster seg på. Men publikum er raske på å hente frem telefoner for å slå på lys i midtpartiet i My Apocalypse, for så å ta opp crowdsurfinga enda mer under The Watcher.

Bandet trøkker så på med The Eagle Flies Alone, etterfulgt av to nyere sanger hvor White-Gluz overasker med cleanvokal, som passer overaskende bra i kontrast med growlsa. As the Pages Burn skaper nok en liten mosh, og lager god stemning med trøkket det gir før Michael Amott gjør et lite soloshow med Snow Bound, hvor resten av bandet backer mot slutten.

Siste ordentlige sang ut er raske og brutale Nemesis, som skaper god stemning i salen. Vi blir også servert Fields of Desolation som en outro med et løfte om at bandet kommer tilbake.

Arch Enemy hadde mye å leve opp til etter Behemoth, og sistnevnte burde nok vært mainheadliner etter det showet de leverte. Arch Enemy var harde, det var kule riff og det er ikke tvil om at bandet er scenevant. Men selv om bandet er teknisk godt, føles showet litt for koreografert. Behemoth leverer derimot et mer dynamisk og teatralsk show som føles mer genuint. Det er uansett ingen tvil om at det var fornøyde ansikt som forlot salen søndag kveld.