Selskap: Mighty Music

Release: 22.03.24 

Dødsmetal og thrash i skjønn forening, pakket i orkestral drakt. 

Deception@Facebook

Det slår meg at mye jeg anmelder fra norske band er høyt på skalaen. Jeg er ikke nødvendigvis blodfan av alt, alle stiler, men det er høy kvalitet. Litt jantelov kanskje, for hvorfor skal ikke det være tilfelle? Er det fordi man hører og opplever band fra hjemlige kår litt annerledes? At vi lytter på de annerledes? Deception kunne vært hvilket som helst stort band fra hvilket som helst annet land, men vi snakker kvartett fra vår forblåste vestkyst. Og selv om jeg fant albumet litt tungt å lytte på i mange runder på kort tid, er det et brutalt, symfonisk og vel arrangert slipp. 

For fans av Wintersun, Septicflesh og Blood Red Throne står det å lese på bandets danske selskaps webside. Mighty Music har tatt bandet under sine vinger, og siden jeg alltid har vært imponert over effektiviteten og nettverket der, håper jeg nå Deception kommer seg litt mer opp og fram, og kanskje til og med blir interessante for større selskaper? Men som i min anmeldelse av Blood Red Throne nylig, mulig et band som dette er mer tjent på å ikke være på et altfor stort selskap, der man forsvinner i mengden og hvor alle midler og inntekter pumpes inn i de virkelig store aktørene?

Death metal er vel det meste korrekte å kalle dette, med et tett slør av orkestrale og symfoniske innslag som styrer de litt inn mot nettopp Wintersun og kanskje litt Fleshgod? Deception låter litt annerledes enn Fleshgod, men det er absolutt ikke feil å anbefale opp mot fans av italienerne. 

Jeg savner kanskje litt av den thrasha edgen de hadde på noe av de tidligere utgivelsene, også under navnet Art Of Deception, men kvaliteten og nivået her på Daenacteh står på egne bein i 2024. Produksjonen ligger der den skal, som en forsterking av den metallen de spiller, der man vil at det skal låte som metal på anabole steroider, med store og voldsomme vegger av lyd, og lite plass til å slappe av. For selv om det er enkelte partier som er melodiske og, i mangel av et bedre ord her, roligere, er det en skive som vrir om tenningsnøkkelen og ikke slipper voldsomt mye opp på gassen. Det er ikke blastbeats-fort (dog i enkelte innslag), men mye trøkk og energi. De tyngre låtene ble mine favoritter, fordi jeg personlig liker meg litt nede, og da er den superflotte Dhariyan verdt å nevne.

Det er fortsatt en liten bit igjen før jeg løfter denne over forgjengeren, The Mire, litt fordi det på Daenacteh føles som en fortsettelse, at det er en del likheter. Ikke at alle band skal levere totalt forskjellig fra gang til gang, det er en bra ting at noen leverer kvalitet hver gang. 

Best av alle var sistesporet, Daughters of the Desert, som fikk toppen fordi den var variert og hadde flere lag med godsaker. Her var det også en del tøffe progressive innslag. Og DEN soloen!!!!!!!! Også nevnte Dhariyan og Be Headed On Your Way dro godt i godfoten. Siste der, skarpen fra 03:13ish og litt fram, feit thrashbanking! Jeg er ikke så glad i blasting, så den daskinga der, den gjør godt!

Jeg hørte denne og siste Blood Red Throne litt parallelt. Deception har gått en tid, og Blood Red Throne kom meg i hende midtveis i lyttingen av Daenacteh. Sindre er jo frontmann i begge, og det vil være litt naturlig å på en måte sammenligne. Vokalen er kanskje hakket tøffere på Brt, for i Deception er det litt mindre variasjon. Det er mye mørk growl eller dødskriking her på Daenacteh, hvor den mørke growlinga kan bli litt monotont over tid. Men jeg kom ikke til noen konklusjon her, ikke at det betyr noe heller. Det er to band i samme sjanger, men to helt forskjellige også. Anyway, etter en litt bortkastet avsnitt er det bare å gratulerer med to flotte skiver på kort tid mann!

Og rytmeseksjonen må pinadø jobbe for hyra live :).

8/10

Tracklist:

1. Sulphur Clouds
2. King of Salvation
3. Iblis’ Mistress
4. Assailants
5. Monophobic
6. Dhariyan
7. Be Headed On Your Way
8. Daughters of the Desert