Bilde: Europe

Alle bilder er knipset av Boris Danielsen, du finner hans Facebookside HER
.

Festivalen har i år vokst, samtidig som jeg personlig kjenner at det har blitt for mye med ni, ti timer hver dag. For å kunne klare å gjennomføre noe som er så krevende som å fokusere, tenke, stå, labbe og lytte i så mange timer, var det nødvendig å ta et valg. Konklusjon: det gjør ikke noe om jeg ikke ser så mange band, det gjør ikke noe om jeg kommer for sent til et band, det gjør ikke noe om jeg ikke får sett alt, jeg trenger ikke å løpe og stresse.

Vi er kun en fotograf og et par huer som går og surrer, ser, hører, mener og spiller opp alt mot hverandre for å lande synspunkter. Nerderi heter det. Det er bare SÅ mye vi klarer, og det er så mange år man kan holde høygiret på full gnu. Så i år bestemte jeg meg for å kjøre halvbrisen sjiraff og leve, bo, gå saktere, se hele konserter, nyte, og takle at man ikke får sett alt. Problemet nå er jo ikke at det er så mange band, eller, litt, men at det er så inni gamperæva mye folk, og det tar evigheter å forflytte seg, å forholde seg til den enorme mengden mennesker. I seg selv en øvelse i psykisk balanse. Og målet er ikke lengre å jage på, det er å føle at man ikke mister beina, kødder opp kroppen og kommer hjem som om man skulle gått på fylla i fire dager. Vel hjemme bar det rett til skogs for å løpe av seg litt busstimer, rett i Sørlandets fauna med pollenmonstrene, og da havnet jeg nok litt der mange var når de våknet i dag etter fire dager på…fylla.

Dessuten, dette er KUN min mening, og siden vi har disse sosiale mediene har alle luftet sine mens det hele fant sted. Så på en måte har man utspilt litt av sin sin rolle. Mitt hovedfokus er jo å gjennom året promotere, lufte nyheter, få folk til å kjøpe pass og billetter, og å være der – men anmeldelsen dagen etter avslutningen blir liksom på etterskudd. Hvordan kom vi hit? Møkkaonlinedrit som gjør at ingenting skal skje etter akkurat NÅ. Mediene sitter og melder mens det skjer, alt går live basically, det er noe jeg rett og slett ikke orker eller bryr meg om. Jeg ser og hører, går hjem, setter meg ned og skriver det som henger igjen av inntrykk. Ingen notater, bare hjernen og hukommelsen der. Så får vi se om en kombinasjon av det og mine tidvis upopulære ærlighet trigger deg som leser til å frese, løfte neven i lufta av glede eller sinne.

Men først: Festivalen Tons Of Rock, objektivt sett, er helt insane bra! Alt funker, klager man på noe har man et i-landsproblem. Man kan velge å ikke gå, og om man vil gå, er det lagte kriterier man må forholde seg til. 

Det er sykt
å se mengden vakter, frivillige, scenearbeidere, hjelpere etc. som gjør disse dagene mulig. Litt mer om hva jeg synes om alt i slutten av del to, som kommer når jeg har tid til å skrive.

Vi reiste med buss til Oslo fra det blide Sørlandet, og reisedag betyr at man ikke kommer seg opp til området før festivalen har tikket og gått litt. Jeg pustet med magen, vi fant fram til leiligheten vi hadde leid, sykt mye bedre og billigere enn blodsugerhotellene som kaver opp priser og tømmer lommeboka til folk unødvendig tom, og handlet mat på en vanlig butikk heller enn å la dyr festivalmat senke økonomien ;). Men jeg tror ikke den uttalelsen gjør stort for salget neste år, for makan til omsetning det må ha vært på mat og drikke, helt idiotisk mye. Alle må spise, alle må drikke. 

Bilde: Europe

Onsdagen ble to band, Europe og Metallica.

Fordi? Bare fordi. Vi kom oss opp til Europe, og de eneste banda jeg hadde interesse for å se fra de begynte var de og Metallica. 

Derfor.

Europe?

Leverte bra. Veldig mange ganger har jeg forfektet at de har blitt tøffe, helt siden jeg så reunionen på Sweden Rock i 04. De har blitt tyngre, mer Purple, mer 70’s. Fortsatt perler for svin når de drar på med War Of Kings og Screams Of Anger, folk generelt vil ha de evinnelige hitlåtene, og man ser lett at hele publikummet våkner til live når disse kommer. Mange er med på de ukjente, men storparten bryr seg ikke mye før de drar på med Carrie, Final Countdown og etc. De spilte også den nye låten, Hold Your Head Up, som jeg ikke likte veldig når den kom, men den funka bedre live. Klikk HER

for å høre den.

Tøffe gitarsoloer, god vokal, tilpasset dagens Tempest-stemme, kul rytmikk, de jobber bra sammen, og Mic på tangenter ser ut til å kose seg. De ser bra ut også, til å være rett rundt eller på 60 hele gjengen. Flott at de spiller nye låter, og ikke faller i fella i å bli et møkkas back to the 80’s-band – vi har nok av de som bare lever på fortidens bragder. Lyden var fortreffelig, men her stod jeg ganske nær scenen også. Det var veldig ujevnt på lyden gjennom de fire dagene, mest grunnet vinden, som festivalen ikke kan lastes for. 

Så, Europe var ok. Jeg hadde håpet de hadde guts til å gå av scenen uten å spille Countdown, DET hadde vært fantastisk!!!

Metallica?

Jeg har snakket med mange etter konserten, og jeg tror noen har skapt en tidskløft der noen så en 10/10-gig, mens jeg og mange andre så et band som ikke var verdt alle de millionene de fikk. Vel er de store, men de selger mye grunnet sin status, og gamle dager – for slik deler av bandet humper og går er det tidvis flaut. De har holdt på i godt over 40 år, og er verdens største metalband (noen kan sikkert kverulere på det). 

Er det alderen? Gamle fingre, slitne lemmer? Jeg har alltid vært imponert over at de klarer å spille så lange gigs så ofte og over så mange år, men samtidig er det en kjennesgjerning at noe hangler. Jeg er ikke en av de som svelger alt som kommer, og stiller gjerne spørsmålene mange ikke gjør. Jeg elsker
Metallica, har fulgt de siden debuten, men er ikke en som bare gaper og skyller ned med seksere på terningen og innertiere. Da har man et problem. Opplevelsen av å se de og få de mest kjente låtene er kanskje nok for mange. Kanskje er ikke folk så nøye med hva de får? Er det nok at de er her og spiller? Å se de på scenen?

Skjermene 

Og se de på scenen. Hm. Uten skjermene hadde man ikke sett stort, om man ikke var i slangegården eller nær scenen. Dette er ett av de kjipe elementene ved at festivalen har vokst så mye. Uten skjermene hadde man kunne satt hvem som helst på scenen og de fleste ville blitt lurt. Nok om det, stor festival, stor scene, skjermer, sånn er det. Men jeg blir litt lei av å se banda på storskjermer, og når man prøver å se det som skjer der folka egentlig er, ser man små figurer langt borte. Seff kan man gå nærmere, men det er bare plass til så mange innenfor denne rekkevidden. Så jeg skjønner greia, men liker det ikke. Da er Vampire Stage, festivalens mellomscene, greiere – men er det nok folk der, og man havner litt bak, dukker det også opp et behov for å se på videolerretene. Og slik Metallica la opp layouten sugde hardt, for om det var en effekt som kunne være kul på nært hold, ble det stort sett irriterende et stykke unna. Skal man ha effekter, bruke flere små skjermer og stykke opp slik, må man ha en scene der man kan se resten greit, om ikke må man blåse opp og bruke de til det de trengs for, å vise folk bakover hva som skjer.

Lars?

Jeg er stor fan av det han har gjort og hvordan han har inspirert mange, og alle de flotte taktene og ideene han har skapt i årenes løp. Men sammen med en tidvis litt slafsete Kirk på gitar slåss de hele tiden mot James og Rob, som nok er mer kapable på å holde tømmene. Men sånn er det, man vet hva man går til, hva man får, så får man enten legge seg ned og godta eller riste litt på skuldrene, gå videre og konstatere at bandet har spilt i Oslo, solgt unna svææært mange av billettene til årets Tons Of Rock, og er et band som folk har et lidenskapelig forhold til. Eller ikke. Jeg er stor fan, og vil alltid være det. Men jeg liker bandet, ikke alt de gjør.

Det var veldig digg å få Diamond Head-Brian inn på (hvorfor ikke Helpless for en gangs skyld???) gjestegitar, da hørte man plutselig en som plukket veldig bra på strengene og spilte flott! Det var et rørende øyeblikk å få Am I Evil framført, og det var en bra versjon. 

Og som vanlig er jeg happy med at et band spiller nye låter, selv om ikke alle de nye låtene er veldig spennende. Det å bli et kabaretband er noe jeg personlig ikke liker. Shadows Follow var en ok livelåt, ellers preges mye av at de trenger noen til å arrangere låtene for de – for det er mye dautid, repeterende riff og partier, og for lange låter. Lux Æterna, som er en låt der de stjeler og kopierer de energiske Nwobhm-banda de vokste opp med, var litt i overkant energisk, men en ok låt å få med seg.

Dette var min mening, basert på der jeg satt, basert på det jeg hørte, og basert på det jeg krever av et band som er så stort og har holdt på så lenge. Hvorvidt du liker det jeg la igjen her er meg knekkende likegyldig, men jeg er den eneste nettpublikasjonen jeg vet om som lar alle komme til, så har du en annen mening, send inn tekst, så skal jeg publisere det under min anmeldelse. Det må vel være en god deal?

Vi fikk ikke lov å ta bilder av Metallica, derfor er det ikke et eneste bilde her. Dette bestemmes av en eller annen som har makt rett før bandet går på, så vet du det. Heavymetal.no får av og til lov, av og til blir vi underdanige de store tabloidene.

Og dag 1 var ferdig. Turen ned til Grønland og leiligheten vi leide gikk greit, shuttlebussene har en god funksjon, og det er umulig å skjønne hvordan de klarer å hive så mange folk opp og ned til Ekeberg. Folk klager i køen, man står tett på bussene, men uten disse hadde ikke Tons Of Rock kunne fungert der oppe. En stor applaus til Ruter. Ny avgangsplass for bussene i år, og for de av oss som ikke er helt lommekjent med alt i hovedstaden, kunne med fordel fått noe bedre skilting til sporet. Men det var jo kun den første gangen, så gikk det jo greit. 

Bilde: Doro

Torsdagen ble brukt til å se alt fra frikemetal til klassisk tungrock, via svensk misære til svensk prog. 

Vi kom mot slutten av settet til Doro, men ville sikre oss en grei plass til Igorrr, som var prioritet. Doro har jeg uansett sett såpass, og det jeg hørte på avstand vitnet om at det hadde skjedd fiiiint lite nytt der i gården. Flott dame, jeg har fulgt henne siden debuten til Warlock, har flere plakater av henne fra den tidlige tiden, og var nok som alle litt forelsket i henne. Hun holder seg bra, tviholder på sin status som metaldronning, og vil nok se slik ut til den dagen hun ligger i grava. Men litt for traust for meg til å følge henne tett i dag.

Igorrr hadde jeg kun sett gigs av på Youtube før, og med de opptakene på minnet ble faktisk kvelden i teltet på Tons litt streit, he-he. Jeg hadde forventet mer galskap, men det var absolutt skeivt og vrient nok for mange. 

Lyden var bra, mesteparten, om ikke alt, kom godt fram i lydbildet. Kvinnevokalen var sykt bra, opera og en mørkere litt rocka variant løftet dette opp. Den mannlige extreme vokalen var helt ordinær, den ga meg ikke så mye, så uten damene hadde kanskje dette ikke blitt så spennende. 

Musikken har elementer fra Devil Doll, dette flotte orkesteret som nok har inspirert flere enn hva man skulle tro. Også en smak av tivolimetallerne i Diablo String Orchestra mener jeg kunne høres, hvem som inspirerer hvem vet jeg ikke. Konserten var fet nok, og jeg smilte mye og ble ditto overrasket. 

Bilde: Katatonia

Man hastet til vampyrscenen, der svenskene i Katatonia skulle spre sine dunkle vinger over et solfylt stykke plen. Og dette er vel tredje eller fjerde gang jeg har sett de, men dette var ikke den beste. Den beste gigen leverte de for en tid tilbake på Karmøygeddon, der de fikk et energisk publikum til å stå stille og tenke over tilværelsen. I solsteiken og varmen på Ekebergsletta kom ikke bandets musikalske visjon helt til sin rett. De er melankolske og dystre, tungsinnheten er reell, men selv om de prøvde å være der, oppnådde de ikke helt det optimale. 

Vokalen var lav, vokalisten sang lavt, ikke en heldig kombo, og jeg måtte hele tiden anstrenge meg for å høre. Volumet var hele tiden akkurat der at man hørte alt, men allikevel manglet det litt. Og jeg stod flott plassert på denne. Vokalist Jonas er tydelig introvert, men takler å stå foran så mange folk, kudos. 

Men samlet fikk jeg grei uttelling av å stå der den knappe timen det holdt på.

Bilde: Katatonia

Bilde: Opeth

Og så bar det til skrikscenen for å se Opeth nok en gang. Jeg har sett de flere ganger, første gang i 2001, tror det var det, på Quartfestivalen. Svenskene framstod for meg som litt kjedelige denne dagen, låtvalget var blandet med låter jeg liker og ikke synes var veldig spennende. De åpnet med et par, tre (jeg har kun hukommelsen å jobbe med husker dere, jeg har ikke notert spillelister), som ikke løsnet – men det er alltid krem å få med seg Deliverance. 

Jeg savner dog tiden med Lopez bak trommene, han hadde litt metal i blodet. Forrige kar, Axenrot, var litt snill, den nye karen som er nå hørtes ut som om han var innleid, det var lite kjemi, en dag på jobben-feel. Jeg kan selvsagt ta feil, men der og da var det slik jeg tenkte. 

Åkerfeldt klaget sin nød, litt subtilt, på hvorfor de ikke spilte sist, og hintet vel svakt om at han kunne tenke seg å headline Tons en gang. Så, med gig i 2022, nå i år, kanskje er de øverst på en av dagene på Tons i 2026? Ha-ha, mark my words. De får vel bare sette sammen en konseptturne, spille et helt album eller noe, og så er vi i gang snart. For meg er det å booke samme band så tett skivebom, det er greit å la malingen tørke før man legger på nytt lag. Det gjaldt jo for så vidt Europe også.

Opeth har mange dedikerte fans, og de så helt klart ut til å appellere til mange av de frammøtte. Men jeg personlig følte altså et lite gjesp komme, selv om et par av låtene fra 2001 og fram et par-tre skiver fungerer. Og jeg faller ikke helt for den småkoselige humoren, den blir litt chill og gjør bandet mer laidback etter min mening. Savner når de var mer proffe på scenen, litt der de var på Shepard Bush-liven. 

Bilde: Opeth

Bilde: Extreme

Siden jeg synes Extreme kan ta seg en bolle, ble det litt pause fram til W.A.S.P., som ga oss en kul gig. 

Jeg tror Blackie muligens har tatt til seg dette rundt for mye på tape, for det virket ikke som at det var mye nå – vokalen låt ihvertfall rå og ærlig, og om det var greier der, la ikke jeg merke til det. Blackie har jo også en stemme som er så utrolig unik, som er vanskelig å kopiere og som garantert krever MYE av ham, og at han i en alder av 67 fortsatt står på en scene er helt magisk. 

Helsa går seg til, som Blackie velvillig forteller om, låtvalget var typisk klisje, som er kjipt med tanke på at en av verdens beste debutskiver feirer 40 år i år. Der er det mange gode sanger å velge blant. 

Flinkistrommisen Priester han har fått med seg høres ut som det, og etterlater seg kun en følelse av å gjøre en jobb. Jeg får ingen vibber på en helhet i bandet, men det er tight og feilfritt. Doug og Mike har vært med lenge, på henholdsvis gitar og bass. Spesielt gitarsoloene til Doug er enormt fete, når de bare går og går. 

For meg ett av høydepunktene på årets Tons.

Bilde: Wasp

Bilde: Wasp

Vi går inn for landing

Mr. Bungle, der meldte jeg delvis pass. Jeg vet det er et bucketlist-band, og slikt sett fikk jeg jo sett de. Jeg så jo Fantomas i Kristiansand for snart 20 år siden, var bedre det. Men det ble med korte sekvenser på sletta, og det fordi man ble litt skremt bort av de rareste øyeblikkene. Jeg hørte noe, så litt på avstand, fikk med meg en del i forbifarten, og hørte et par låter fra tribunene, der jeg satt. Tyngde veksler med poplåter, og bandet lever godt opp til ryktet sitt. Det kuriøse i hvem som spiller i bandet får så være, hodet mitt gadd og orket ikke dette akkurat der og da. Det var plenty av folk der, og de hadde det gøy.

Bilde: Mr. Bungle

Tool? De boikottet hele fotografkompaniet (om ikke noen av tabloidene stilte opp), og da ble det heller ikke en anmeldelse herfra. Sånn er det noen ganger. Men jeg tror ikke noen ligger og griner av det. Jeg elsket og elsker debuten til Tool, men synes de har blitt vanskelige å like utover de nyere skivene. Det er et band jeg ikke har hatt tid eller motivasjon til å knekke koden på, da framstår de som litt sære og uinteressante dessverre.

Med disse prioriteringene fikset jeg å slippe å slite meg ut, og denne oppskriften vil jeg prøve neste år også. Om det ikke bookes hinsides mange jeg bare må se :).