Tekst: Christoffer Dreyer

Foto: Boris Danielsen.

Du sjekker flere bilder HER.

Trippelt godt etablert svensk melodisk dødsmetall fyller Oslo Spektrum til randen tirsdagskveld på randen av oktober.

Soilwork

Oslo Spektrum er fullstappet allerede før Soilwork går på som første band, og godt er det når bandet drar i gang klassikeren Stabbing the Drama etter en rolig intro. Det slår hardt i brystkassa allerede fra første sang, som skaper god reaksjon i hele salen. Arrival og Exile følger opp med noe grøtete lyd, men ellers god trøkk, dog noe dødt publikum. Heldigvis slår Distortion Sleep hardt nok til at vi får en litt varmere folkemengde for det resterende settet.

Mellom slagene får vi litt skånsk av frontmann Björn Strid, som spøker med at det lineupen i dag er spoilwork, før han setter i gang en circle pit til Soilworks nyeste singel Spirit of No Return, som virker til å bli en ny klassiker med den reaksjonen som ble vist. Bandet trykker så på videre med Övergivenheten og Death Diviner. Jeg tror aldri jeg har sett ett så fullstappa Oslo Spektrum i så godt humør allerede på oppvarmingsbandet.

Soilworks avsluttende sanger er Ride Majestic og Stålfågel, der Strid igjen drar i gang pitten og oppfordrer til crowdsurfing, og salen kjører i gang surfinga for fullt midt ut i siste sang. Soilwork leverer et solid og variert sett. Bandet er kanskje ikke det mest aktive på scenen, men ingen kan si at de ikke leverte en kraftpakke i de 45 minuttene de hadde på seg, og det på tross av en del grøtete lyd. Det skal også vise seg til å være undertegnedes favoritt igjennom hele kvelden.

Arch Enemy

Pure Fucking Metal står det på frontgardina til første hovedband Arch Enemy, som droppes akkurat i det vokalist Alissa White-Gluz kjører i gang skriket i Deciever, Deciever, og bandet er i gang. Men allerede under første sang er det noe som mangler, hvor er trøkket? Hvor er gitarene? Trommene overdøver alt og White-Glus høres ut som hun har verdens verste dag på scenen. Derimot er bandet i full sving og jobber som om ingenting høres feil ut når dem fortsetter med kjappe The World is Yours og brutale War Eternal, før bandet ønsker litt innlevelse av publikum med lykter som lyser opp i hele salen.

Det er ikke før Arch Enemy spiller nye Dream Stealer fra det kommende albumet Blood Dynasty at lyden begynner å komme seg, og at White-Gluz klarer å finne et toneleie som funker. En ting som må nevnes er lysshowet til bandet, for det er topp kvalitet. Vi får kule spotlights for gitarist Michael Amott og Joey Concepcion i det de spiller introen til House of Mirrors, noe som funker godt til å gi plass for gitarene. Nye Liars & Thieves slår godt fra seg, og skaper ikke mindre enn to moshpitter i front, før salen faller litt død over de neste sangene.

Sunset Over The Empire er første gang vi får en sang som høres ut som den skal, og med et publikum som er med å synge melodien, er det vanskelig å ikke få gåsehud. No Gods, No Masters trøkker godt, endelig! Mulig det har noe med at hele salen hopper i takt og du kjenner trykket helt opp på tribunen. Og så er det jo ikke Arch Enemy uten Nemesis, det både ser og hører du i hele Oslo Spektrum. Og til å toppe det litt ekstra, kjører bandet på med litt ballonger som spretter rundt i salen for ekstra god stemning.

Alt i alt et ganske ok sett bortsett fra noe skuffende lyd og prestasjon av White-Gluz som bruker 2/3 av showet på å finne tonen. Arch Enemy skuffer derimot ikke denne gangen heller når det gjelder energi og show, selv om de definitivt gjør seg bedre på en mindre scene.

In Flames

Sist ut er vel det største navnet innen melodisk dødsmetal, nemlig In Flames. Også her blir det satt opp en frontgardin, denne gangen noe mer gjennomsiktig sort gardin som brukes for å gi hvert medlem et lite spotlight for introduksjon, en god effekt som skaper reaksjoner og litt latter. Før man vet ordet av det er man blenda av scenelys, og Cloud Connected trykker hardt i brystkassa. Det blir heller ikke noe mindre tygde med verken Take This Life eller Deliver Us, det eneste som er noenlunde irriterende er at det er så mye lys på scenen at det er vanskelig å se bandet i annet enn silhuetter mye av tiden.  

In Flames kjører et rimelig variert sett med mange ulike låter fra forskjellige album. Vi får roligere Paralyzed, som skaper en litt annen stemning. Det er derimot først når sanger Anders Fridén tar oss tilbake til 90-tallet og oppfordrer publikum til å legge ned mobilene sine, crowdsurfe, ha en god kveld og setter i gang Food for the Gods, at det virkelig tar av i fronten. Under Coerced Coexistence får vi til og med litt variasjon i lysene annet enn fargeskift, og etter litt spøk fra scenen får bandet med seg Björn Strid på Trigger, som høres utrolig fet ut!

«Vi kjör bara hits i kveld!» låter det fra scenen, og med maskot i bakgrunnen og med Alias og The Mirror’s Truth som kommer mot slutten, kan man ikke si annet enn at det låter riktig. Spektrum synger med, og en av de største pittene jeg har sett i Norge åpner seg i fronten. Denne fortsetter frem til siste slutt med My Sweet Shadow.

In Flames leverer både på stemning og lyd, selv om det ikke alltid er så lett å se bandet som drukner i sine egne lys. Det ble en oppløfter fra en litt skuffende runde med Arch Enemy denne gangen, og det er ikke tvil om at de fleste går hjem med gode minner i kveld.