Festivalen er tilbake, og veldig mye falt på plass.

Det vitner om en massiv jobb fra alle involverte, for det er ikke tilfeldig at Caledonien Hall er godt fylt, og det helt fra dørene åpnet. Løsningen med Caledonien var prima, for her var alt under ett tak, det fungerte med logistikken, det er svært sentralt og salen var som vanlig god. Med Telford Pub på gateplan og lokalisert ved hovedinngangen til festivalen, som er festivalpuben, man skal ha store problemer om dette ikke er optimalt.

Jeg var sjeleglad for at en festival ikke overbooker, at man må løpe rundt for å rekke alt, at det var fem band på hovedscenen hver dag, med masse tid til å være sosial mellom slagene, uten å gå glipp av noe. Og at det begynte i grei tid, og ikke sluttet for sent. Prima!

Fredagen kom jeg meg ned akkurat rett før det startet, men med tid nok til å drive litt dank med kjente tryner. Vel oppe i foajeen, eller hva det heter, møtte man på den alltid tilstedeværende Leif og Metalheads Against Bullying, en viktig del av vårt miljø, som setter fokus på noe man ikke ønsker i samfunnet.

Åpningen med lokale Nithe ble en bra opplevelse. Litt mørke kanter for meg, men musikken til Henrik og resten av gjengen var tidvis svært spennende. For meg framstod første og siste del av konserten med låter som var litt mer avant garde, mens det i et par midtveis dro på med litt mer streit oldschool svartthrashbølge. Greia her var at de ikke låt som disse litt typiske blackthrashbanda, Nithe hadde liksom mer materie der inne, ihvertfall live. Et oversiktlig kaos med små fragmenter av Carcass‘ merkelige andreskive kanskje? Der lydbildet er kaotisk og annerledes, men man hører at det skjer mye. En del av den mer eksperimentelle fra Celtic Frost og en del med litt oldschool thrash med en svart tone.

Vokalist Henrik, som vi kjenner fra Son Of A Shotgun og tidligere Damnation, har en særegen og pønka scenestil. Som gjør det lille ekstra. Innlevelse og ubalansert kroppskontroll stiller sterkt som salgspoeng, spesielt siden de andre tre er mer vanlige i sin deltagelse. Eller, pluss for pønkebassist! Når bandet dro på, kjørte gjerne bassisten halvparten av anslagene og tilførte egenart.

Det var bra med folk, og bandet leverte, og de engasjerte gjennom hele gigen, som virkelig ikke alltid er tilfelle.

Bismarck? Way too heavy! Bandet er en institusjon nå, selv om du kanskje ikke har hørt om de før, har de holdt på en tid. Jeg har kun sett de live en gang tidligere, og det er snart ti år siden, også det på Sørlandet. Og nå var det igjen på tide, og man så de oransje gitartoppene stå klare på scenen.

De leker seg med tyngden, og har så kontroll på den at det er gøy å oppleve. Vokalen er kanskje litt ensidig, i at det er lite variasjon, men den gjør akkurat den den skal, og fungerer ofte som et instrument i lydbildet.

Bandet framstår som utrolig proffe, de står med tunge sko på scenen og ingenting virker å være overlatt til tilfeldighetene av bevegelse og innlevelse.

For meg var det litt for kort gig, om det var veldig mye kortere spilletid enn de andre vet jeg ikke, men følelsen var der. Dette er mer enn låter som spilles, dette er en totalopplevelse, en helhet, en film, så gjerne mer kjøtt på kølla neste gang.

Sjekk ut et intervju jeg gjorde med bandet rundt slippet av sisteskiva HER.

Oppbyggingsmessig burde kanskje Bismarck og Beaten To Death byttet plass, for overgangen fra bergensdoomen til galskapen BtD leverte var som å ta et varmt bad og så bli hivd rett ut i islagt vann.

Eller, kanskje det hadde vært like ugreit den andre veien.

Beaten To Death. Jeg var, som mange kanskje vet, stor fan av She Said Destroy, som har linker til BtD. De startet ikke lenge etter at nettsiden fyrte av, og det står fortsatt demo fra de fra den gang her hjemme. Vokalist Anders, som er fellesnevner, sa i en kommentar i forkant av Southern Discomfort at «…det virker naturstridig, men vi har et høyere energinivå på scena nå enn da vi startet for 15 år siden.»

Sjeldnere har sannere ord blitt sagt.

Beaten To Death var en kraftopplevelse, der det var like deilig når det var slutt som når det var fullt kjør. Som selvpåført juling type MMA-kamper, som jeg vil gjette på at adrenalin er en del av, og at det etter en tid med skambank er greit når klokka varsler slutt. Greia med Beaten To Death var at det også var slitsomt for publikum, ihvertfall for meg. Det er heseblesende å høre på, se på, og man blir imponert og oppgitt på samme tid :). Folka er skamgode på instrumentene, de spiller idiotisk bra, og i kaoset som er lydbilde og låter, må man gjerne slåss litt for å komme ut av noe som føles som en tur i sementblanderen.

Enkelte melodiske innstikk og kontraster gjør turen bedre, slik det nok var å lufte i bilen på 70-tallet om foreldene røykte. Man kan ikke forholde seg passivt til dette bandet, om man velger å stå gjennom stormen, må man tåle at man blir våt og sliten. Utblåsingen her tror jeg folk vil huske.

In the Woods… har blitt et helt annet band enn det jeg vokste opp med i tidligere år, det slår meg når backdroppen henger over trommene til Kobro gjennom konserten. De åpner med en gammel låt, som har fått en sveip av det nye In the Woods…, og da tenker jeg at tiden er inne til å kanskje løsrive seg helt og omfavne det soundet og stilen de nå leverer.

Litt lave gitarer gjør at enkelte låter blir litt tynne, men tangentene til Aksel, ny mann i bandet, hjelper mye. Bassen til Nils bygger godt, og man legger i tillegg merke til at det er en gammal høvding bak trommene :). Spesielt på dobbeltråkket hører man at noen jobber oldschool. Rikelig med klang på skarpen gjør sitt, og samlet synes jeg Kobro leder bandet godt i dag.

Jeg kjenner ikke de nyere låtene så bra, men hører et band som låter litt mer generisk enn det som var tilfelle tidligere. At de ikke har et like stort/samme særpreg som før, men samtidig er det også det som jeg tror kan være med på å nå større masser. Vokalist Bernt fortalte at de nyere skivene selger svært bra, og det understreker at veivalget kanskje er det som er grunnen til at bandet nå er å se på scener overalt.

Vokalen til Bernt bærer mye av hvorfor de låter som de gjør, han har alltid vært en kløpper til å lage sangmelodier, og har i tillegg en veldig sterk og behageligmørk renvokal. Jeg hørte folk som synes grovvokalen ikke passet inn, og noen som helst ville ha kun det, ha-ha, man kan aldri gjøre alle til lags. Man husker jo hvordan Bernt’s tidligere band Guardians Of Time også lekte med growl på slutten, og noe av musikken til In the Woods… i dag har også spor av en mer klassisk metal. En naturlig blanding av elementene.

Min tidligere bandmakker Bernt Sørensen (gitar), er stødig! Han er fet på scenen, står på høyresiden og har innarbeidet en selvsikker og bra stil. Grunnen til at jeg bemerker det er at han kan virke litt introvert der han står, men jeg la merke til ham.

Det var stas å se de på hjemmebane, og godt over tjue år siden jeg sist så de her, når den gamle besetningen hadde avskjedskonsert. I 2025 mer et band som legger seg tettere opp til Green Carnation, som ikke er så unaturlig da det er fellesnevnere i lineupen, og man har drukket og drikker av de samme kildene. En solid konsert, og publikum var tilfredse.

Sistelåten var enormt bra i å fungere som en avslutning. Oppbyggingen og klimakset der burde flere lære av de.

Så bar det hjemover, og etter å ha fastslått at å ha bilen i parkeringshus i noen timer ikke var økonomisk bærekraftig, var senga og godt med søvn kjærkomment. Man skulle jo opp tidlig og få med seg bokbadet! Timen jeg skoftet på headlineren tar jeg igjen med å nerde rundt boka om norsk deathmetal.

Og det eneste negative for meg var bruken av lys, for på de tre første band var det i overkant mye blending av publikum. Det er jo ikke vi som skal ha lys :).

Takk til festivalen for å kunne låne bilder fra de flinke inhousefotografene!