Oslo 6. desember, du kan vinne to billetter.
Omit, norsk melodiøs doom
«Doom er et vidt spekter, og her er det altså denne sarte, triste og tøylede varianten. Det er en fin stemning, det er ikke en tanke uptempo å spore, men liker du at det går og går i vakkert landskap, da kan Omit være full klaff.» Dette var litt av anmeldelsen min forleden, når jeg tok for meg bandets relativt ferske skive, », og siden jeg er en sucker for litt tyngde og digger å supporte norske saker, var Omit et must hanke inn.
Hei, og velkommen tl Heavmetal.no. Er livet bra? Eller siden dere spiller doom, er livet tungt? 🙂
«Takk, takk! Livet er stort sett fantastisk! Noe av det som gjør livet fantastisk for oss er å lage musikk. Vi lager musikk fordi vi liker å lage musikk, og vårt humør påvirker i veldig liten grad musikken vi lager. Vi er kanskje litt i utakt med den stereotypiske doomsteren da vi synes at musikken vi lager hverken er spesielt trist eller deprimerende. Musikk er noe positivt for oss.»
Jeg ser dere har fortid i band som Skumring og Vagrant God (Cecilie og Tom), et band jeg ikke kjenner veldig godt til. Hva var grunnen til at dere limte sammen Omit? Er det dette som nå er hovedgeskjeften? Eller eksisterer de to førnevnte banda fortsatt?
«Vagrant God var noe av årsaken til at Omit oppstod. Å skrive og spille inn den selvtitulerte Vagrant God-skiva var det første musikalske samarbeidet mellom Cecilie, Kjetil og Tom (oss nåværende, samtlige medlemmer av Omit). Dette gikk så bra at det ga mersmak, og Kjetil foreslo at vi burde forsøke å lage mer musikk sammen. Som foreslått så gjort. Det tok ikke lang tid før vi var godt i gang med å skrive musikk til det som skulle bli Omit sitt doble debutalbum med tittelen Repose.
Vagrant God oppstod i seg selv som bestillingsvare. Et nå dødt, norsk plateselskap ønsket et gotisk metallalbum med en helt spesifikk musikalsk profil, og vi forsøkte å levere varene etter oppskriften. Om det blir flere Vagrant God-utgivelser er ikke bestemt.
Skumring ble startet av Vàli og Cecilie og har sterke bindinger til Vàli sin låtskriving. Vi har alltid følt at mer musikk fra dette holdet burde baseres på Vàli sine riff, i alle fall til en viss grad. Siden Vàli er veldig opptatt med sine soloprosjekter for tiden er det uklart når det vil komme noe mer musikk fra Skumring.
Omit er et av flere musikalske prosjekter for oss. Vi har ikke noen definert hovedgeskjeft. Det har heller ikke blitt sånn at et prosjekt har blitt viktigere enn et annet – i alle fall ikke ennå. Vi setter stor pris på den variasjonen de ulike musikalske prosjektene gir oss. Å bare jobbe innenfor ett musikalsk uttrykk blir fort kjedelig.»
Doom er et mangehodet monster, og jeg blir stadig vekk forbundet over hvor stor spennvidde det er i sjangeren. Med dere gikk tankene til ‘Tears Laid In Earth’, de rolige partiene, faktisk er dere enda roligere :). Hva ligger til grunn for Omit? Inspirasjoner? Er dere veldig dypt inne i sjangeren? Eller liker dere bare å spille slik, at det aller naturlig uten at dere nødvendigvis nilytter på lignende band?
«Vi tre kommer med ulik musikalsk bagasje. Noen av oss har hørt mye på metall og er ganske metallsjangerbevisste, andre hører knapt på metall i det hele tatt. Hva som ender opp som faktiske inspirasjonskilder til musikken vi lager er ofte veldig vanskelig å svare på.
Utgangspunktet for enhver låt vi lager er som regel en melodilinje eller en akkordrekke, ofte med et bestemt arrangement allerede fra starten av. Det er dette utgangspunktet som inspirerer resten av musikken som utgjør låta. Vi baserer sjelden låtene våre på gitarriff, noe som helt sikkert gjør at vi – i det minste i låtskrivingsfasen – skiller oss ut fra mange metallband.»
Hva gir det dere å spille så trist og vakkert? Gjenspeiler det dere som personer? Og dukker det ikke opp et behov for å øke tempoet av og til? 🙂 Kanskje har dere andre band som lufter ut slike følelser?
«Doom-sjangeren gir god anledning til å kunne dvele ved harmonier på grunn av det langsomme tempoet. Dette er noe som er ganske unikt for denne sjangeren og gjør den interessant å jobbe med. Ellers er mollharmonier mer interessante å jobbe med enn durharmonier. Selve tempo- og harmonivalget har for øvrig veldig lite med triste følelser å gjøre. Det er mer et spørsmål om hva vi synes låter bra. Musikk som låter bra er en positiv greie for oss – langt fra noe trist eller negativt. Ellers prøver vi så godt vi kan å fortelle historier gjennom musikken, med utgangpunkt i tekstene våre. Og ja, vi har andre musikalske prosjekter med andre uttrykk enn Omit (Havnatt, Vestige of Virtue, In_zekT og andre). Vi synes det er veldig gøy med den variasjonen dette gir oss som musikere. Å sette seg fast i en bestemt sjanger og/eller ett musikalsk uttrykk må være fryktelig kjedelig.»
Release fant sted i slutten av november 2014, innspillingen sommeren samme år. Hva har dere oppnådd siden skiva kom i handel? Har det kommet mange forespørsler om konserter, intervjuer og lignende?
«Ved slippet av vår første skive slet vi nok mer i motbakke enn vi gjør i dag, selv om vi fremdeles i aller høyeste grad er et undergrunnsband. I forkant av utgivelsen av Repose-albumet valgte vi blant annet å starte vårt eget plateselskap fordi kontraktene vi ble tilbudt var fullstendig uspiselige. Vi måtte bruke mye energi på å få vårt nye plateselskap opp å gå og gjøre folk oppmerksomme på våre utgivelser. Vi brukte følgelig veldig mye tid på markedsføring. Nå er det hyggelig å kunne konstatere at folk fra presse, distributører, arrangører etc. i økende grad kommer til oss, snarere enn at vi alltid må komme til dem.»
Coveret var veldig fint, men jeg stusset over manko på bilder av dere i bookleten…? Er det en baktanke med det? Jeg fikk jo fine og store bilder av alle dere i promopakken, hvorfor ble ikke disse brukt?
«Bandbildene skulle ikke få forsøple uttrykket til Medusa Truth Part 1. Bilder av mennesker hører rett og slett ikke hjemme i det uttrykket vi ønsket å gi dette albumet. Vi har dog alltid vært bevisste på at vi ønsker å være en liten brodd mot personfokuset i musikkbransjen generelt. Hva spiller det for noen rolle hvem som har lagd musikken og hvordan de ser ut? Musikken er hva den er uavhengig av opphavsmenn og -kvinner. For Medusa Truth Part 1 valgte vi å ta et sett med høstlige landskapsbilder og å bruke disse som album artwork. Promopakken er noe ved siden av alt dette, og derfor kan bandbilder (også disse med et høstlig uttrykk og en åpenbar kobling til landskapsbildene) og annet rent promoteringsmateriale inngå her. I det hele tatt ønsker vi at vi slapp å ta bandbilder, men vi ser jo dessverre at en post på sosiale medier med et bilde av en av oss merkelig nok er ti ganger så populær som en post med et klipp fra en ny låt.»
Les anmeldelsen min av Medusa…» HER.
Klarer dere å skille dere ut i et internasjonale doomiljøet? Nå er vel ikke denne sjangeren den som teller flest band, men det er allikevel såpass at man kanskje må tenke litt annerledes, tenke på måter å promotere seg på som sikrer resultater? Eller er ikke det et mål?
«Vi tror på at vi skiller oss ut med musikken vi lager, ellers tenker vi ikke bevisst på dette hverken når vi skriver, produserer eller markedsfører musikken vår. Vi lager musikk som vi selv synes er bra. Samtidig er det er jo flott hvis noen andre der ute også skulle like det. Vi forsøker derfor å gjøre musikken vår så tilgjengelig som mulig, via diverse nettjenester og -butikker.»
Hvorfor ingen trommis? Fant dere ingen som passet inn, kunne takle å gjøre det dere ville, eller er programmerte trommer helt greit?
«Dagens teknologi gjør at det å programmere trommer ofte er å foretrekke. Vi er helt åpne om at det er nettopp det vi gjør. Virkelig gode trommiser uten jeg-gjør-bare-ett-studio-take-primadonna-nykker er vanskelige å oppdrive. De aller fleste band programmerer i praksis sine trommespor i dag, enten ved at de programmeres fra bunnen av, eller ved at man lar en trommis spille noe halvgodt i studio for så å kvantisere og redigerer kraftig i etterkant. Bruk av programmerte trommer krever selvfølgelig at den som gjør programmeringsjobben gjør en skikkelig jobb (som med alt annet arbeid som inngår i en musikkproduksjon), slik at resultatet ikke låter maskinelt – med mindre det er det maskinelle uttrykket man er på jakt etter.
Hvorvidt deler av en miks har blitt programmert eller ei burde ikke spille noen rolle så lenge resultatet låter bra. Vi får mange spørsmål knyttet til programmerte trommer spesielt, men ingen ser ut til å bry seg om at vi har valgt å programmere hele orkesteret på Medusa Truth Part 1. Kanskje er dette fordi det ikke er hørbart eller fordi metallfans er alt for opptatt av hva som er true. Å programmere trommer er kanskje ikke definert som true (selv om alle gjør det i skjul). Trueness-faktoren ser ut til å være koblet til den tradisjonelle metallbandbesetningen, med vokalist, gitarist, bassist og trommis. Orkesterelementer er noe mer utradisjonelt i metallsammenheng, så trueness-faktoren påvirkes ikke dersom disse programmeres.»
Hvordan er det lokale doommiljøet? Jeg leser at dere er Oslobasert, hva skjer på denne fronten i hovedstaden? Er det band dere henger med, spiller sammen med?
«Vi vet veldig lite om det lokale doom-miljøet i Oslo. Vi henger ikke med noen som vet noe særlig om dette miljøet heller.»
Dette er del 1 av en serie utgivelser, uten at jeg finner ut et spesifikt antall. Er dette noe som er litt på planleggingsstadiet? Eller har dere plottet kursen og innholdet til punkt og prikke?
«Vi har staket ut både kurs og alt innhold for det som skal slippes under tittelen Medusa Truth. Alle som har lyst skal få lov til å lytte seg fram til hva dette innebærer. Noe av forarbeidet som ble gjort for Medusa Truth var at vi blant annet lagde en storyline, ikke ulikt det man gjør for en typisk TV-serie. Det er tidslinjen og rammene definert av vår story line som har lagt noen av føringene når vi har skrevet musikken og de tekstlige episodene.»
Jeg takker stort for at dere tok dere tid til å svare å spørsmålene, så er det bare for dere å holde meg oppdatert om noe skjer 🙂 Avslutt gjerne om det er noe som presser på, om det er noen dere vil takke, sverte eller klappe på skulderen eller til 🙂
«Tusen takk for oppmerksomheten! Det er alltid hyggelig å få lov til å svare på spørsmål på morsmålet. Ellers vil vi også benytte anledningen til å takke alle som kjøper og hører på musikken vår.«