Festivalens andre dag begynte veldig bra; greit med søvn, god frokost. Foruten litt ball med betaling og dobbeltrekk av rom, opplevde jeg ikke noe krøll denne helgen. Denne dagen ble ikke lillescenen besøkt, men jeg vil tro ihvertfall Backstreet Girls hadde plenty av folk, det har det vært de siste årene, og jeg har neste gitt opp å se noe som helst – det er litt meningsløst å stå klemt i en mengde og ikke se annet enn Mullers hode :).

Men, jeg snakket med en kar som kom fornøyd og svett ut av opplevelsen, derfor vil jeg gå ut fra at Oslobandet nok en gang tilfredsstilte groupiene sine. Throne Of Katarsis krasjet med en veldig god følelse jeg hadde, jeg var rett og slett ikke i humør til å sjekke ut kald og svart metal uten annen belysning enn stearinlys, og jeg vil tro bandet vet hvor de har meg :). De har sitt publikum.

Alle bilder er knipset av den eminente fotografen Jørgen Freim, som fungerte som festivalfotograf samt på utlån til Heavymetal.no. Sjekk ut Freimen på Facebook
.

Bilde: Arch Enemy

Dagen startet med halvannen times samtale med Jørn Lande i foajeen på hotellet istedenfor, og det var jammen ikke dumt, han har mye å si, mye fornuftig. Å få forklart litt av tankene og ideene rundt Dracula-konseptet som skulle framføres senere på kvelden var gull, og jeg gledet meg rett og slett ganske så mye til å se hvordan låtene ble behandlet i livedrakt.

Viper Solfa. Bandet som består av et knippe godt etablerte musikere. Bandet som blander Trail Of Tears, Ram Zet, Cutthroat, Dimension F3h, Limbonic Art og Mayhem i en bøtte og rister det til en grøt. Hva resultatet er? Jo, det er en type metal som ligger og skjærer mellom extrem og industri, som plukker opp ørlite av de respektive banda medlemmene kommer fra. Musikken framstår som livevennlig, men at Viper nok kanskje trenger noen jobber til før det hele sitter maks. Ikke at det var noen feil eller mangler, men det kunne virke som om gjengen var litt individuelle i framtoningen ennå. Vanskelig å forklare. 

Det som er lett å banke på plass, er de individuelle egenskapene til staben. Endre basser som han alltid gjør, selvsikkert og i angrepsposisjon, Miriam synger og skriker det hun er god for, og det er en hel del, trommene hamres knall (noen av taktene kunne minne om litt av det Bjørn gjorde i Trail), ny mann på laget er Jostein på gitar (som vi kjenner fra Fracture), han var absolutt en force å regne med basert på gigen her, Krister har en høyrehånd som er helt rå, og Ronny growler slik mange ikke fikser. Når Swallow The Sun gjorde fra seg på fredagen, slo det meg at veldig få klarer å growle skikkelig, slik de framstår på skivene.

De kjører uniformering, som på ett plan fungerer. Det tar nok litt tid før folk er vant til dette, men det er garantert ikke så dumt i forhold til framtidig bygging av image og utforming av merch – at de holder en samlet og fokusert stil.

Låtene gikk litt i hverandre live, men de kom fram litt hardere enn på skiva synes jeg. Bandet var hakket råere live. Et par av låtene falt jeg litt av på, mulig arrangeringene har litt å si, det ble en del schizofrene sammensatte sanger. Men isolert var de fleste partiene mer enn godkjent. Det å huske en låt, det å gå hjem, tenke på konserten og umiddelbart oppleve at sangene popper opp, er noe jeg verdsetter. Hos Viper Solfa er dette ennå på et tidlig stadiet, litt fordi jeg ikke helt er under huden på det de har presentert ennå, at jeg ikke kjenner låtene veldig godt, men også fordi de i et par-tre av innslagene på setlisten ikke hadde refrenger, hooks, som festet seg. Låten jeg digger og digget live, var The Viper Legion, den henger der inne, og ble min favoritt denne aftenen i Kopervik. 

En bra første gig i Norge (?), nå er det bare å kjøre på folkens, så ses vi sikkert igjen down the line. 

Bilde til høyre: Viper Solfa

Triosphere har jeg sett mange ganger, første gang nettopp her i Kopervik, i 2005. Da hadde bandet en annen trommis (Ørjan, som fortsatt er oppført i mannskaplisten på hjemmesiden;)) og Christer fra Divided Multitude på gitar. Mye har skjedd med bandet i disse ti årene, det største faktumet er at de, i likhet med Communic, har skaffet seg et eget uttrykk til tross for at de har tydelige inspirasjoner. Det er pinadø godt gjort.

Kveldens konsert var ikke den beste jeg har sett, litt fordi jeg synes ny stikkeführer Kenneth ikke hadde slagkraften til å backe opp Idas kraftfulle strengebenderi, litt fordi Ida kanskje presset seg noe mye på enkelte låter. Dette er jo fra en anmelders perspektiv, jeg lytter jo på en annen måte og oppdager ting som ikke betyr en tøddel for de fleste. Jeg så et publikum som gapte opp og tok imot, jeg så et samspilt band, jeg så en trommis som naila alle detaljene på låtene, og det er jammen ikke få av de 🙂 – og jeg så gitararbeid som var hinsides. Vel er Tor Ole flink som fjell, og har et herlig spillefjes ;), men når Marius setter igang kjenner jeg varmen spre seg. Det er sjelden jeg fotfølger en gitarist over en snerten dame med kontroll og karisma, du får ha meg unnskyldt Ida, men soloene til Marius er noe jeg rett og slett kunne ha sett på en lørdagskveld mens pizzaene ble fortært. Fantastisk.

Bilde: Triosphere

De konsentrerte seg om nyskiva, naturligvis, men tok seg tid til å stoppe innom begge de forrige. Og det er da man oppdager at bandet har utviklet seg stort. Det er da sisteskiva framstår som den juvelen den er. Ikke at de to andre er dårlige, men det er tydelig å høre at fra å bevege seg skritt for skritt, har de nå tatt et sjumilssteg. Nå er det bare å glede seg til Southern Discomfort, hvor de spiller, og selvfølgelig til sommerens Tons Of Rock. Lenge leve Triosphere!

Vet dere hva? Kalmah var for meg kjempekjedelig. De begynte nesten uten at jeg merket det, hadde litt lav vokal om jeg ikke var veldig feilplassert, og musikken gikk og kvernet som bakgrunnsstøy helt til jeg ga opp og gikk og spiste thai-mat fra vogna rett ved festivalen (anbefales! Jeg fikk min venn Espen til å teste dagen før, når han meldte at alt var ok i rørsystemet, var det bare å sjekke ut :)). Jeg tok meg den frihet å spørre et par i ettertid om Kalmah, og det kan virke som om min vurdering var helt ok, selv om det garantert var fans der som satte stor pris på finnenes metal.

Equilibrium, som jeg av en eller annen grunn trodde var finsk, imponerte stort! Vel var en god del av låtene altfor sprøtt blandet, med relativt stereotyp extremmetalriffing, men når de først fisket fram godfoten og folkemusikken, var det som å slå på en knapp – hele salen beveget seg, og du skulle være temmelig full eller antiparty om dette ikke fikk ihvertfall lilletåa til å flytte seg til venstre.

Som band og slik jeg har opplevd de på skive, var det ingenting her som trigget til å gå hjem og kjøpe fullversjonene av tyskernes utgivelser, men i øyeblikket de stod på scenen var det et golden moment. Aberet for meg var jo at hver eneste gang de kjørte på med disse fyllevisene, hobbit-metallen sin, det var veldig likt. Samlet var ikke musikken spesielt spennende, men live og i en slik setting funka det som krem. De hadde også en snerten liten bassdame, som var ansvarlig for veldig mye av bånntrøkket. Ikke at jeg på død og liv nevner damene hver eneste gang, men det er jo fortsatt litt kuriøst å se noe annet enn hårete menn på en metalfestival lineup :). 

Full circlepit ble det også, folk stilte villig opp, for meg var det å se på – jeg orker ikke å få juling i min alder :). Liv og lyst, stemning og svette, akkurat slik det skal være på en festival. Ikke alle kan jo formidle tunge stemninger og mørke heller? :).

Bilde til høyre: Equlibrium

Så var det på tide med festivalens høydepunkt, konserten som i ettertid hadde vært verdt kjøreturen alene. Dette visste jeg naturligvis ikke i forkant, men når Jørn teatralsk åpnet med vokallinjer i verdensklasse på ‘Hand Of Your God’, visste man at dette kom til å bli spesielt.

Hele jobben var 100%, kanskje var det eneste jeg bemerket meg at bassist Bernt nok kunne ha deltatt litt mer i det visuelle, bevegelse, men come on!, han spiller jo i Artch!! ;). Selv synes jeg nok Walk On Water er den låten på skiva som faller minst i smak som den del av konseptet, selv om den isolert er kjempebra, derfor stusset jeg litt på at de valgte å gå inn i denne helt på slutten. Men småpell, dette var altså det eneste jeg hadde å utsette på konserten. Hvor kjip går det an å være? :). 

Holter er en enorm gitarist. Om du liker Wig Wam eller ei, om du har fått med deg Dream Police, om du har sett eller hørt fyren i noen av de utallige jobbene han har gjort i årenes løp, Holter er en fabelaktig gitarist. På Dracula-platen er det et par ganger jeg tar meg i å tenke Gary Moore, men ellers er det bare reinspikka klassisk hardrock med soloer from another world. Live var det plankekjøring, det var som om skiva ble spilt på anlegget. Feelen derimot, den fikk seg et lite spark og hevet konserten godt over opplevelsen jeg har hatt med skiva. 

Trommeslager Per-Morten (Fracture) var ikke veldig framtredende, til det var et par-tre av de andre for mye der ute og krevde oppmerksomhet. Men jeg som er trommis selv, jeg la godt merke til deg ;). Det verste med å være trommis er vel når folk legger for mye merke til deg, da kan det jo bety at du ikke har funnet plassen din. Per-Morten lå trygt og selvsikkert der bak og jobbet opp et tungt og klassisk underlag for de andre. Jeg kunne se at bandet hadde tillit til rytmeseksjonen, at de slappet av og fokuserte på seg selv. Trond fortalte etterpå at det var litt høye skuldre, men tenker man på at dette var debuten til Dracula, er ikke det noe annet enn naturlig. Og vit at vi i salen ikke merket noe av dette :).

Erling på tangenter var et kapittel for seg selv. Ikke bare fyrte han av utrolig kledelige innspill, men han var så med! Sjelden har jeg sett en synthist/keyboardist som synger med og av og til hopper opp av stolen for å bruse med fjøra ;). Og madamen som stod for det kvinnelige innslaget? Lena Fløitmoen? Hjelpe meg, det var som om hele den mannlige delen av publikum ble forelsket på et øyeblikk – og hun sang som en gullstrupe. Stemmen var litt fjortiss, en spe stemme som bar uti hele salen, og trollbandt oss alle. Men når det var behov, dominerte hun og tok grep. I samspill med Jørn, Norges ubestridte hardrockvokalist, og som nevnt i verdensklasse, var det fornøyelig å være tilskuer. Dette er en konsert vi som var der kan skryte over om noen år. 

Bilde til høyre: Holter/Landes Dracula

Det bare måtte bli nedturer etter dette, men svenske Hammerfall, som jeg ikke har sett siden 97 (tror jeg), ble en ganske så bra opplevelse. Cheesy og for min del litt feil låtvalg til side; våre naboer fra øst regjerte på Karmøygeddon. De var jo titulert som headlinere selv om de spilte nest sist, og det var ingen tvil om at det var på Hammerfall det var flest folk i salen. Du verden, jeg så de tøffeste extremmetallerne synge med og hoie.

Personlig er nok mitt engasjement med Hammerfall tuftet på de par første skivene, da var jeg til og med i fanklubben. Gleden over at det kom et metalband i 97, hvor alle de andre hoppet over på black og death, var stor, og de kommer alltid til å ha en spesiell plass i mitt metalhjertet for det. Sisteskiva synes jeg også er ganske bra, pluss at de for all del har noe kult underveis. De spredte vingene bredt denne lørdagskvelden, selv om jeg gjerne hadde hørt mer fra debuten. 

Lyden var ok, ikke kanon, Ny trommis leverte, gitarist
Pontus fant jeg ikke helt tonen med,
Oscar er
Oscar og lever fortsatt i en guttekropp :), Joachim er stilsikker og trikser på plass vokallinjene helt greit. Han har etter min smak aldri vært en kongevokalist, men han loser bandet godt gjennom setlisten. Det ble mye allsang og true metal-moments, men hva så? Enten står du der og liker det, eller som meg, nikker og koser deg, eller går. Men, salen var altså smekkfull. 

Bilde: Hammerfall

Overraskende konsert, det fordi jeg ikke helt visste hvordan bandets posisjon var. De har jo vært lette å mislike, de har nok vært litt skyteskive av og til. Når Oscar kjører med shaped-gitar som en vikingehammer, er det jo lov å le litt av ham :). Pluss for Zelda-skjorte!!!!

Så var det Arch Enemy. Jeg er så upolitisk korrekt at jeg rett og slett sier meg skuffet. Jeg vet det var blodfans der, og mange som ikke stod og vurderte og satt denne konserten opp mot andre jobber, men det var ikke til å stikke under en stol at det Arch Enemy som besøkte Karmøygeddon sist var mye bedre. Gitarist Loomis følte jeg var malplassert, en hired gun, det virket nesten som om han var litt kneblet, og det kan jo være slik med tanke på hva han er god for og det faktum at han kanskje ikke er skapt til å være en del av et slikt band? Mulig tar jeg feil, men det var flere som tenkte i disse baner av de jeg snakket med. 

Trøkket var der, låtene også, men en krakilsk og mentalt frika lysmann gjorde at det sjelden var mulig å følge med på hva som skjedde. Røyk og lys, lys og røyk. Jeg liker godt å se det som skjer hele tiden, men til bandets forsvar er jo ikke alle der – de fleste var nok mer løsslupne og levde der og da, ga og mottok energien svenskene sved av.

Vokalist
Alissa kan være så fin hun vil, men det hjelper lite å stå der og growl når mye av vokalen leveres av gitaristen. Jeg fikk et stalltips på at dette var faktum, så det er ikke bare meg som fjaser her. En ting er at det er driiithardt å synge slik, uten at jeg vet det sikkert, men det tar litt brodden ut av det hele. Vel er
Alissa ikke så brutal som
Angela, som fort kunne bli noe drøy, men der husker vi jo at det sjelden stod på gjennomføring. 

Har jeg da ingenting bra å si? Å jo da, jeg liker bandet godt jeg, selv om jeg fortsatt ikke elsker de på skive. Mine iakttagelser er i hovedsak basert på det jeg så, hørte og hvordan jeg husker de sist. Mulig var dette en konsert hvor ikke alt stemte helt, vi får se, det kommer vel flere muligheter til å motbevise mine poenger :).

Det var ikke så mye folk til stede nå som under Hammerfall, men det er et ganske så populært band. Utrolig mange sang med, og ikke bare refrenger, hele låter! 

Lyden var heller ikke like brutalt bra som på Byscenen, det var litt grøtete,noen av detaljene i riffene og trommene ble ørlite tåkete. 

Bilde til høyre: Arch Enemy

***

Karmøygeddon slutt. Over og ut. Et glimrende år, selv om lineupen ikke direkte traff meg midt mellom øynene. Noen av konsertene åpnet øynene mine, for eksempel at Hammerfall fortsatt har noe å komme med, at det handler om å ha det gøy (Equilibrium), at det er deilig med damer i metallen, at Jørn Lande nå går fra å være en helt grei og traust hardrocker med internasjonal anerkjennelse til å bli en vinner med Dracula-skiva. Vel verdt turen, 2015 blir definitivt ikke siste gang dere ser meg, så stålsett dere for flere besøk fra eksiltrønderen fra det blide Sørlandet :). Og tusen takk til dere i festivalen, dette er noe vi besøkende setter STOR pris på! Og til alle dere som hilste på meg, snakket med meg og var sosiale, dere vet hvem dere er; en viktig del av Karmøyeddon og en gjeng med fantastiske metalhuer!