Gitarist fra Skien, med oppvekst i Bay Area Usa, møtte Cliff Burton, festet med Exodus, skulket samfunnstjeneste for å få med seg Day On The Green (Metallica), så tidlige giger med Metal Church og mange andre kultband, aktiv i flere norske band på slutten av 80- og utover 90-tallet, og en gitarist som aldri mistet grepet på fjøla. Paul hadde riff intravenøst 24/7, var superglad i musikk, var til det siste engasjert og hadde alltid tid til en diskusjon om gamle thrashband eller anekdoter. Dessverre forlot Paul oss nylig, og det er helt på sin plass å repeterer intervjuet vi hadde ute på ham for noen år siden, et intervju som på en måte summerer opp en stor del av historien til musikeren. Heavymetal.no kondolerer, og håper dere tar dere tid til å lese gjennom stykket vår mann Steinar forfattet etter et besøk hos Paul. 

Bildet til venstre, hvor Paul umiddelbart finner linsa :), er lånt av fotograf Kai Hansen, tusen takk Kai.

***

Paul Overman er ikke et navn altfor mange vil dra kjensel på, i alle fall ikke utenfor Porsgrunns bygrense, men han er en mann med en historie mange vil misunne. Eller hva sier du til å ha møtt Cliff Burton og festet med Paul Baloff? For ikke å snakke om de utallige klassiske konsertene han har bivånet. Nå, i en alder av 40, har han fortsatt tanker, ideer og en brennende interesse for musikken som styrer det meste av livet.

Idet jeg trer ned i kjellerleiligheten Paul leier for tiden, blir det umiddelbart klart at stedet huser en metalhead. Stuen er fylt opp med gitarer og forsterker, og den ene stueveggen er tapetsert med LP-er som ville fått enhver metalfan til å sikle ukontrollert i ukevis. ‘Bonded By Blood’, ‘Welcome To Hell’, ‘Master Of Puppets’, ‘Infernal Overkill’, og lista kunne fortsatt. Førstepresser, selvsagt … Stemningen for en metallpassiar er med andre ord ypperlig idet Paul kommer med en kaffekopp til hver av oss.

Bay area

Paul vokste opp i det berømte Bay Area ved San Fransisco. Du vet, området som huset band som Exodus, Metallica, Megadeth, Death angel og haugevis andre i deres tidlige år. Konsertene kom tett som hagl, og Paul har sett mye. «Det skjedde alltid noe. Du vet, vi stakk bare til byen, tok noen øl og havnet på en konsert. Det var giger hele tida. Exodus, Metal Church, Death Angel, de spilte vel nesten ukentlig. Jeg var 15 da jeg begynte å dra ut, og det var 18 års aldersgrense, så jeg måtte låne sertifikatet fra folk for å komme inn. San Francisco er en jævlig kul by. Alle tror det bare er den gay-greia, men byen og området er så mye mer. Like utenfor San Francisco, i Berkeley, var Ruthie`s Inn, og der skjedde det noe konstant. Vi dro ellers ofte til Broadway, der hadde vi Keystone SF hvor det var metalshow og Mabuhay Gardens som var et sted for punk og band som Dead Kennedys. Alltid skjedde det noe fett.» I et slikt miljø er det ikke rart en ung pode ble inspirert til å ta opp musikken selv. «Jeg lærte meg klassisk gitar på high school. En kamerat av meg, Aaron Strong (Vile/Pirhana) lærte meg deretter ting som Judas Priest, Y & T og Cheech and Chong, men jeg er nok praktisk talt selvlært, og det var en lang vei å gå uten hjelp eller støtte fra familien. Noe band rakk jeg aldri å starte opp mens jeg bodde i USA.»

Paul har gode minner fra oppveksten i USA, og med så mye spennende musikk som var på gang befant han seg sannelig midt i smørøyet. Han forteller om noe nær en besettelse for den nye ekstreme metallen som dukket opp, sterkt inspirert av NWOBHM som den var, og skiver som ‘Show No Mercy’ og ‘Kill `em All’ gikk konstant på gutterommet. «Judas Priest i The Cow Palace på Screaming For Vengence-turneen! Det gjorde meg hekta. 25 000 mennesker og et vanvittig show! Jeg ble ikke den samme siden.» Paul var en aktiv konsertgjenger, og alle konsertene inneholdt ett eller annet verdt å huske, noe som gjør at han har litt vanskeligheter med å peke ut den beste opplevelsen. «Mercyful Fate på Don`t Break The Oath-turneen med Laaz Rockit og Death Angel som support var stort. King Diamond gjorde ting som var helt sjukt! Det var for øvrig der jeg møtte Cliff Burton for første gang. Jeg var også på releasepartyet til Bonded By Blood på The Kabuki. Dette var et noe større sted enn Keystone og Ruthie`s. Control, et band bestående av Metal Church-folk, startet, og deretter spilte Megadeth.

(Bilde til høyre: Point Blank, takk til bandet for lån – Yj)

Et par uker tidligere var det releaseparty for Megadeths ‘Killing Is My Business’ på Keystone. Her åpnet Possessed ballet før Exodus overtok. Possessed spilte så jævlig kjapt og var et elsk/hat-band for mange. En annen konsert jeg husker godt var Attitude Adjustment på Ruthie`s. Her dukket Spastic Children, med James Hetfield på trommer, opp og spilte en uannonsert gig. Dette var rett etter at Ride The Lightning var kommet ut og alle var litt pissed-off fordi Fade To Black ikke var en metallåt, så det endte med at folk sto og kastet halvlitere, noe som ikke var uvanlig på Ruthie`s, men James fikk nok en del ekstra.»

Paul humrer for seg selv når han forteller historiene sine. Han har mange historier, men det var kameraderiet han satt mest pris på. Folk, både store og små, hadde beina plantet godt på jorda, og han identifiserte seg med metallfolket i Bay Area. «Jeg er stolt av det jeg har opplevd også, da. Folk utenfor sa at dette ikke kunne bli noe, det ville aldri bli stort. Men det ble det jo.» Et par episoder av anekdotisk karakter husker han godt. «Cliff Burton var en jævlig kul fyr. Første gang vi møtte han skrev han autograf over hele t-skjorta til kompisen min med verdens største tusj. Senere på kvelden ble han kastet ut fordi han kjøpte øl til ei jenta som var for ung. Han var som en amerikansk versjon av Jokke. Veldig nede på jorda og ekte; ikke noe rock star bullshit.! Paul Baloff er en annen legende han har krysset stier med. «Vi skulle på en fest en gang, og så viste det seg at det var hos Paul. Dette var da jeg var tilbake igjen på et besøk, i 2001 tror jeg. Han døde et års tid senere. Baloff var et partymenneske, ingen tvil. Vi ble sittende og snakke om gamle gigs og hadde det kult. Litt sykt å tenke på at han ble sparket ut av Exodus etter førsteskiva, faen, han var jo med å bygge bandet!» Paul smiler og ler når han snakker om gamle dager, og det er tydelig at han setter pris på de opplevelsene han har fått gjennom musikken. Fete konsertopplevelser er en ting, ettertraktede utgivelser som i dag går for pene slumper penger en annen. 2Demoen til Megadeth, ‘Last Rites’, hadde jeg blant annet, med den berømte Mechanix på. Jeg hadde også førsteutgivelsen av Mötley Crües ‘Too Fast For Love’, trykt i 1000 eksemplarer. Den hadde en ekstralåt, Stick To Your Guns, samt en intro på Live Wire. Tenk hvor mye den er verd nå! Dessverre ble mye av dette værende i USA da jeg flytta.»

Samtidig som mange gode minner dukker opp under en prat i nostalgiens tegn er Paul en mann som også ser framover, mer om det senere. Alt var for øvrig ikke en dans på roser i Bay Area heller. «Jeg hadde samfunnsstraff samme dagen Day On The Green, en konsert på Oakland Coliseum, ble arrangert. Her skulle Malmsteen åpne, etterfulgt av Metallica, Ratt, Y & T, før Scorpions avsluttet kvelden. Dette måtte jeg jo få med meg, men å slippe samfunnsstraffen var komplett umulig. Det endte med at vi stakk av, noe som ikke var helt populært. I den påfølgende rettsaken ba moren min om at jeg fikk 45 dagers fengselsstraff. Dette ble det siste konserten jeg så der borte.»

Det var altså det å kunne stikke ut med venner, slappe av og ha det gøy, som var essensen for Paul, sammen med en elsk for metallen selvsagt. Derfor var det hardt for ham å få beskjed om å pakke, før han om få timer skulle flytte til Norge. Å gi beskjed til venner om det forestående rakk han i liten grad, men han har de senere år gjenopptatt mange gamle vennskap via Facebook. Ferden fra begivenhetenes sentrum i Bay area i 1986 gikk til …Porsgrunn.

Porsgrunn

Paul legger ikke skjul på at flyttingen var uønsket. Og hvem vil klandre ham for det? Moren hans er norsk, og han hadde besøkt Porsgrunn som 13-åring, men kjennskapet til området gjorde ham ikke mer vennligstilt overfor flyttingen. Kanskje snarere tvert imot. I Norge var metallen på et særdeles lite utviklet stadium i 1986. TNT var store og det fantes mindre band, blant annet hadde Mayhem og Artch startet opp, men i det store og hele hadde metal, og i hvert fall den kjappe og aggressive thrashen, liten publikumsoppslutning.

Paul hadde et ønske om å drive med musikk, og det tok ikke lang tid før han startet arbeidet med å sette sammen et band i Porsgrunn med seg selv som gitarist og vokalist. Det skulle vise seg å bli en vrien prosess, men smått om senn var besetningen som skulle utgjøre Vigalante på plass. «Jeg kjente Torodd Rimstad (bass) fra tidligere. Er en familieforbindelse der, uten at jeg husker den helt. Jeg har masse familiemedlemmer rundt i området, fjerne og nære. Han ville gjerne spille musikk ala Mötley Crüe, men jeg fikk pensa ham inn på Metallica og slikt. Iver Bakke (gitar) kom også tidlig med, dette var vel i 87/88, men trommis viste det seg vanskeligere å finne. Vi fikk med en fyr, men samme dagen han skulle begynne kappet han av to fingre. Dårlig karma, antar jeg», mimrer Paul. Noen lokale metalband fantes dog, og etter hvert fikk han tips om en aktuell skinnpisker. «Anders Grøstad spilte i et band som het Sortchers da jeg fikk nyss om ham. Han ble med, og dermed var Vigalante et fullt band. Anders er en kul fyr!»

I Grenland var det som i resten av landet heller få metalband. «Vi hadde Intruder, med Persen (Per Einar Watle. S.S.). Faen, for en gitarist! Jeg husker også Tor Erik Myhre var aktiv på denne tiden, han spiller nå med Jørn Lande. I Skien var det og noen band. Jeg husker Deadline, men de var for softe. Alle Skiensbanda var for snille, opplært av Paal Jensen som de var», humrer Paul før han fortsetter: «De som drev med musikk møttes på Huset, i Skien. Her var det øvingslokaler og et bra miljø. Mange flink folk var innom der.»

Vigalante begynte relativt kjapt å spille live. «Den første konserten var på Friteateret og det gikk bra, selv om vi var dritnervøse. Senere ble det noen konserter på Folkets Hus og i Teatersalen i rådhuset. Jeg husker folk stusset da de hørte en fyr stå på scenen og snakke engelsk. Det var de ikke vant til. Det ble noen konserter, og vi hadde det dritgøy, blant annet delte vi ut demoen vår til dagens beste stagediver. Jeg fikk en e-post fra fyren som vant denne forleden. Han hadde vært bare 10 år den gangen!» Det ble mye metalgøy også i Porsgrunn etter hvert, og er du interessert i et innblikk finnes noen videoer på youtube, der du blant annet kan se og høre Vigalante covre Metallica. «Vi spilte ikke ofte nok til at vi ble skikkelig tighte. Fikk ingen skikkelig god rutine. Ikke at det var det viktigste heller. Det skulle være kjapt som faen, og jeg har alltid vært mer opptatt av av feeling enn teknikk. Vi var jo også inne i de tyske banda, Kreator og slikt.» Sansen for den enda mer ekstreme metallen, death og den norske versjonen av black, fikk han dog aldri. «Entombed var fett, med en helt perverst rå basslyd, men generelt hatet jeg growling. Har aldri skjønt poenget med en vokal det er umulig å forstå og tekstene ble så jævla negative. Vi var vel generelt fornøyde så lenge det rimet, men prøvde i alle fall å dytte inn litt humor og positivitet i tekstene. Black metal for meg er Venom. De norske banda hadde så tynn gitarlyd og vokalen var slitsom, men jeg har strengt tatt ikke hørt så mye av det. Begynte heller å høre på grunge, Soundgarden og Nirvana, da disse dukket opp.”

Paul skulle nok ønsket seg et apparat som kunne hjulpet Vigalante videre, men slik gikk det aldri. De ordnet seg selv konserter også utenbys, med opptredener på Blitz, så vel som Kafe’strofal og Bootleg, alle i Oslo. Materiale hadde de ikke mye av, men en demo, ‘No Man`s Land’, ble likevel spilt inn i 88, utgitt i 89. Turen gikk til Sandefjord, og urutinerte som de var overlot de vel mye til produsenten, noe som førte til en heller dårlig miks. «Det var en gammel ombygd låve husker jeg, og dette var på vinteren, så det var forbanna kaldt. Vi spilte det vi skulle og tok taxi vekk derfra. Miksinga ble overlatt til produsenten, noe som førte til at chorus kan høres i bakgrunnen. Helt katastrofe», ler Paul oppgitt, og han er ikke spesielt stolt av kvaliteten på materialet heller. «Det låter ikke bra, men vi måtte bare komme i gang.» Hvordan de skulle pushe debutdemoen visste de heller lite om. Noen fanziner og selskap fikk den tilsendt, uten den helt store responsen. Få band er det ikke som har mottatt standardbrevene fra selskapene, og Vigalante føyde seg inn i den rekken. Tiden mellom de to demoene bandet ga ut ble således brukt til låtskriving og konserter. «Neste demo, Last Call For Humanity, ble mye bedre. Dessverre rakk vi aldri å spille dette live. Bassisten dro på sesjon, og det var vanskelig nok å skaffe seg giger før han måtte det», sukker Paul som dog kan vise fram en svært positiv anmeldelse av ‘Last Call For Humanity’ i et tidlig Scream,
signert Frode Øien, før han fortsetter. «Torodd var en veldig viktig del av bandet, og da han dro på sesjon, ble alt vanskeligere. Han var viktig i låtskrivinga, organiseringa av giger/merch og ikke minst det å holde oss relativt edrue før konserter. Iver hadde også mange jern i ilden, og frustrasjonen endte med at vi bestemte oss for å legge bandet dødt. Vi skiltes som venner dog.» Plass verdig i boka som tar for seg Grenlands Rockehistorie er Vigalante dog ikke funnet, og dette irriterer forståelig nok Paul. For som han sier: «Rett skal være rett.»

In between bands …

Etter at Vigalante tok kvelden, fortsatte Paul sitt musikalske samarbeid med Iver. «Vi startet et coverband, Bremsespor, som ble husband på den lokale MC-klubben. Det gikk i ting som Judas Priest og Saxon.» Ved siden av Paul og Iver bestod Bremsespor av Roy Asprutsin (gitar/vokal), Roar Halvorsen (trommer) og en ikke helt ukjent Nils Kvåle Rue (vokal). Noe for trivia-folket? Bremsespor eksisterte dog ikke lenge, og Paul sto nå foran store forandringer i livet sitt. «Sommeren 1991 møtte jeg Anne Turid Thales, min framtidige kone. Hun organiserte på egen hånd en turne for 5-6 band, blant annet Seigmenn, eller Klisne Seigmenn som de het den gang. Jeg var utrolig imponert over alt hun fikk til på egen hånd, kun litt hjulpet av Norsk Rockforbund. Julen 1992 inviterte hun meg på fest, og vel, det endte med at jeg ble der …i 5 år.»

(Tusen takk til Pål Riis Henriksen (Point Blank) for lån av denne videoen – Yj)

Paul flyttet dermed til Kongsberg. Vigalante var et tilbakelagt kapittel, men kontakten med tidligere bandkolleger beholdt han, og i hans neste band, Point Blank, var Anders Grøstad fortsatt trommisen ved hans side, etter at førstemann med stikkene måtte gi seg av familiære årsaker. I tillegg bestod Point Blank av Terje Graven (gitar) og Pål Henriksen (bass). Særlig langt kom heller ikke dette bandet, og allerede i 1995 var det slutt. Før den tid ble det noen konserter, blant annet i Trondheim, og en utgitt promo fra 1993 som nok en gang fikk god omtale av Frode Øien i Scream. Eiere av gamle Scream-blader vil kunne se promoen anmeldt ved siden av klassiske saker som ‘The Forest Is My Throne’ og ‘Morbid Reich’, og Øien tippet så visst bedre ting i vente for Point Blank enn Satyricon. Ingen skal beskylde ham for å være synsk. Gode minner har Paul uansett fra Kongsberg-tiden. Og gode ekskoner … «Anne Turid lærte meg mye, og vi er gode venner fortsatt. Hun var god på søknader og slike ting og skaffet seg en posisjon i NRF. Hun hjalp meg med en søknad på en kvart million som skulle gå til en turne jeg satt opp for Point Blank sammen med Equinox. Vi skulle spille flere steder i Nord-Norge i februar, men dessverre ble det ikke noe av for vår del. Equinox dro av gårde uansett og spilte vel på UFFA blant annet, om jeg ikke husker galt.»

Etter Kongsberg-tiden har Paul slitt med å finne de riktige folkene å spille med. «Jeg bodde i Oslo fra 95 til 97. Der prøvde jeg meg i et band kalt Samuel. Materialet var kult nok det, men gutta var 18-20 år så det funket egentlig heller dårlig.»

Tilbake i Porsgrunn etter Oslo-oppholdet bygde han seg et hjemmestudio, for å ha noe å jobbe med mens han ventet på det rette bandet. «Jeg spilte inn en demo, The Devils Workshop, i 2000. Dette var låter jeg hadde puslet med på egen hånd. Etter dette har jeg brukt tiden på å spille coverlåter som jeg har lagt ut på youtube, for å ha noe fornuftig å gjøre. Mye handler selvsagt om metal, men ikke alt.» I 2003 startet han Beyond God, men heller ikke dette ble et langvarig prosjekt. Det rette bandet trodde han kanskje han hadde funnet noen år senere, i Emmanuel Desperados. Et band som det siste året har varmet opp for både Audery Horne og TNT. Innen den tid var imidlertid Paul ute av besetningen. «Jeg startet opp bandet sammen med Terje Fjellstad i 2009, men forlot dem et drøyt år senere. Jeg slet en del med personlige problemer på denne tiden og ga ikke alt. Vi har heldigvis fått ryddet opp i uoverensstemmelsene og er vel forlikte nå.» Paul har bare godord å si om ungguttas kvaliteter. «Marius Lunde er en utrolig bra gitarist. Mens jeg trøbler med et låtparti, kan han sitte og tenke, høre det for seg, og komme opp med en løsning i hodet som sitter som støpt. Det er ikke slik jeg er vant til å jobbe, og jeg foretrekker nok min måte, å finne løsningene sammen, men så lenge det funker for dem er det jo bra», konstaterer han før han fortsetter med å lovprise guttas musikk.

Fremtiden

Paul er ikke fornøyd med dagens situasjon. Han sliter med å skaffe seg jobb og legger ikke skjul på at det tærer på. En ting er dog sikkert; musikken slutter han aldri med. «Det første jeg gjør når jeg står opp er å slå på forsterkeren, deretter ordner jeg meg en kopp kaffe.» Han har hatt mange ulike arbeider opp gjennom årene, men drømmer fortsatt om å kunne leve av musikk, på en eller annen måte. «Selv da jeg jobbet på Vestlandet i brakke, var gitaren og forsterkeren med meg. Da satt jeg etter endt arbeidsdag på brakka og jobbet med ting. Musikken betyr så mye for meg, og jeg klarer bare ikke å slutte! Det har aldri vært noe mål i seg selv å bli stor, men å kunne leve av musikken hadde vært en drøm.» Mange år har dog lært ham mange lekser, og, som han sier, han har gjort alle de feil det er mulig å gjøre. «Du skal ha så forbanna mye for å klare det innen musikk. Du skal ha de beste låtene, den beste vokalisten, det beste showet, og du skal faen meg ha mye flaks i tillegg.» Respekten for de som kommer seg fram har han likevel, ingen misunnelse i Pauls gård, og Pagan`s Mind har en høy stjerne i boka hans, selv om det stilmessig ikke det helt rette.

«Akkurat nå har jeg to ting på gang. Det ene er et Bay Area-coverband: Blood Puppets. Låtene har jeg i blodet, så det er bare å banke på. Roy Asprutsin, som jeg spilte med i Bremsespor, er med. Nå gjelder det bare å finne folk til å fylle ut resten av besetningen. Jeg elsker å spille live og vil aldri slutte med det.» I tillegg sysler han så vidt med ideen om å gjenforene Vigalante. Håpet var å snekre sammen bandet til en konsert på RIP sammen med norsk/italienske Arcadia for en stund siden. Tre firedeler av den gamle besetningen var interesserte i gjenforeningen, i en eller annen form, men igjen var det trommis det sto på. Dersom Vigalante skulle gjenoppstå i uoverskuelig framtid, blir det allikevel ikke akkurat som før. «Jeg har skjønt etter hvert at man må se an folk litt; gi dem det de vil. Hva er vitsen med å spille for ingen mennesker liksom? Jeg mener, det må selvsagt ligge en kreativ tanke bak det hele, men å bare peise på som i gamle dager er ikke aktuelt. Man må finne en liten publikumsbase og gi dem det de vil.»

Ved siden av egne band har han et par andre prosjekter på gang, hvorav det ene er noe han snakker med glødende engasjement om. «Det er mulig jeg skal gi noen gitartimer igjen. Har gjort det før, men jeg endte opp med så jævlig mange naboklager», ler han før fortsettelsen kommer: «Jeg er også i kontakt med en filmprodusent, Jarle Berntsen fra Planet J Films, som skal lage en spillefilm om et fiktivt black metal-miljø i Porsgrunn. Den skal hete Hælvete, og jeg tror det kommer til å bli kanonbra! Jeg prøver å bidra med kreative og sjuke ideer, du vet folk som kommer fra en brennende kirke med grillede pølser på en pinne, eller små babyer som i lek bygger et pentagram, slike ting. Filmen skal være et spark til religion, som blir dyttet på oss fra barndommen av. Hvem er egentlig onde? Den skal stille en del slike spørsmål. En annen ide jeg har er å bruke noen bodybags, med alle sine negative assosiasjoner, og lage dem om til hjemmekoselige sakkosekker. Du skjønner? Slike ideer har jeg masse av. Jeg håper å kunne bidra med dem i filmen, påvirke manuset litt. Dessuten håper jeg å ha en liten rolle og kanskje gjøre noe musikalsk. Det ville vært en fin utfordring å gjøre filmmusikk», avslutter en optimistisk metallveteran som fortsatt har mye å gi.

Sjekk mer på Youtube

Her er en instrumental fra 89, med bandet Vigilante, thrash så det holder 🙂