Vi mistet en fenomenal skribent i går, fredag 13. mai. Få om ingen har så mange spaltemeter å vise til, og få har hatt et så jevnt og ærlig engasjement i så mange år.

Nattehimmel, Night Sky if translated, the band sums up the name as a curiosity towards the infinity, the everlasting, the insane greatness of what’s out there. It ties with what frontman James has been using as the foundation of his long lasting band Ewigkeit, and it is the question most people have twisted their mind to.

Her var det bare å møte opp, og mange hadde gjort det. Vaktbua er liten, men et veldig kult sted å se band. Det er tidvis mye lyd, men skal det ikke suse litt i huet når man kommer hjem fra en gig?

Jeg bruker ørepropper, men kroppen var direkte kødda opp etter en lang dag, med konfirmasjon rett før konserten, hvor det dessverre ble lite grensesetting på inntak av mat :). Rett hjem, sovna på sofaen, argh, og så rett på konsert. Sånn skal det være. Not.

Bandet slapp sitt debutalbum på fredag, og fyrte av releasekonsert på Uias klubbscene, Østsia.

Av og til hender det ting som kan karakteriseres som begivenheter. En konsert er i utgangspunktet ikke så veldig spesielt, men når en death metal-legende avlegger en visitt, og det med et band han aldri tidligere har spilt med her til lands, ja, da må det kunne kalles en begivenhet, eller hva? Screaming Skulls Erlend Nedreberg Bauthus gir oss et lite innblikk i det hele.

Pål har fortid i et av powermetalbanda Norge nok er mest kjent for, Guardians Of Time. Det bandet er nå historie, og hvor medlemmene enten har lagt instrumentene på hylla eller tatt del i andre band, som vokalist Bernt som nå fronter In the Woods... Jeg tok en prat med Pål, som for en tid tilbake lanserte sitt soloprosjekt, der han tar seg alv alt, og da mener jeg alt.

Mardraum har eksistert i mange år, men fint lite er gjort fordi bandet lenge har ligget på is. De siste årene har aktiviteten derimot tatt seg opp, og låter har blitt sluppet løs på omverdenen. Bandets nestor, Argus, gir et kjapt innblikk i fortid og framtid.

Hva i alle dager, skulle jeg, som har likt Kiss i en mannsalder, virkelig prøve å lytte gjennom alle skivene kronologisk, og skrive det jeg føler i dag? I 2021? Hvor de fleste som har fulgt med og er Kissinger i dag, enten er som meg; avslappet og med en blanding av sunn skepsis og ærlighet, eller totalt blottet for kritisk tenkning? Jeg er ikke glad i polarisering, og anerkjenner jo at det er mange etasjer i det å være Kissfans.

Nå er artikkelserien komplett, alle skivene fra 1974 til 2012 er inkludert.

Glasgow Kiss kjørte nylig ut sitt debutalbum i butikkene, og det smaker bra av brygget som drypper fra paraplyhovedstaden i Norge. Bandet fyrte i gang motorene bare dager før pandemien la sin klamme hånd over samfunnet, og med det kan vi vel fastslå at de har hatt god tid til å øve og jobbe med skiva :).

Mange innen metalmiljøet vet at man da tenker på Karmøygeddon, festivalen i Kopervik som for 'nte gang skal dra publikummet inn i den lille byen på vestkysten av vårt flotte land. Og deretter hive bøtter av band på scenen, og bare trykke på startknappen. Sånn har det vært i alle år, og de som er faste gjester der vet hva jeg snakker om når det er få om noen arrangementer som kan matche Karmøygeddon. Jeg tok som vanlig tak i festivalgeneral Johnny for å belyse litt av det man har i vente.