Kilanerin%20ut%20240720

Aornos "2014-2017 Tape Collection"

av steinar selstø

71853094 2234240623354671 6176863717037178880 O

Selskap: Fekete Terror

Release: 17.11.18

Dette er nok litt vel smalt for de aller fleste av leserne på Heavymetal.no, men i og med at idealismen lever i beste velgående hos ungarske FeketeTerror Productions, er omtale høyst fortjent. Vi snakker her om en samling av brorparten av hva enmannsbandet fra Ungarn har gjort, i form av 4 kassetter. 

Den første kassetten inneholder debuten Orior, minus coverlåta av Emperor,som opprinnelig var en del av utgivelsen. Det er neppe helt tilfeldig at nettopp Emperor ble covret, for telemarkingene er åpenbart en referanse. Med den horrible spliten Aornos/De Profundis i minne var forventningene til denne samleutgivelsen ytterst lav. Det var sannsynligvis derfor Orior overrasket bittelitt i positiv forstand første gang den ble spilt av. Ikke at den er bra, den er bare mindre dårlig enn jeg trodde. La oss kalle det en talentløs versjon av et kaotisk Emperor, for å være både flåsete og overfladisk. Der riffene kommer tett og kjapt, som innledningsvis i Aere Perennius, låter det sågar ekstremt kaotisk.

Forskjellen på Aornos og inspirasjonskilden er selvsagt at der Emperor er geniale på så mangt, er ikke Aornos geniale i det hele tatt.

Melodiene er ikke så gærne og arrangementene vitner om enkelte kvaliteter, men man befinner seg mange, mange hakk bak nevnte inspirasjonskilde. Verre er det dog at dette låter skranglete og surt snarere enn tiltalende kaldt og grimt. Faktisk er dette noe av det sureste jeg noensinne har hørt, og det er ikke rent lite fascinerende at fyren som er den kreative hjernen og altmuligmannen i Aornos har ansett dette som fornuftig å gi ut. Han må da høre selv hvordan dette høres ut, og enten handler dette om manglende kompetanse/ressurser og/eller misforstått necrolyst. Det høres ikke necro ut, bare ille. Musikken innehar potensial til kjølig atmosfære og en nostalgisk stund med norsk black metal, men den ødelegges altså fullstendig av lyd og framføring. 

Alea Iacta Est er hovedsakelig en bråte coverlåter, med Morbid Angel og Sear Bliss som de mest navngjetne. Alt er kledd i Aornos` drakt, hvilket er både på det gode og det vonde. Det låter omtrent like rufsete som forgjengeren og sånn sett ender dette opp som omtrent like interessant. Lite, med andre ord. Deler av materialet er av åpenbare årsaker veldig ulikt det man finner på Orion, men produksjonen gjør at det føles litt likt allikevel. Den mørke renvokalen, som brukes mest, er særegen og en smakssak kan man vel konstatere. Jeg synes den funker fint.

B-siden inneholder låter som markant fraviker det tradisjonelle black metal-uttrykket bandet i utgangspunktet bekjenner seg til. Gitarene er ikke like markante her og også mindre sure, så man kan vel si at Aornos viser seg fra sin bedre side på disse fire sporene.

Det tar omtrent 2 sekunder av Mors Sola før man tenker at dette er atter mer av det samme da både de sure gitarene og Emperor-inspirasjonene er åpenbare. Into The Night er et eksempel på en låt som kunne vært så uendelig mye bedre, faktisk nokså tiltalende, om ikke de evige problemer drepte alt potensial så effektivt atter en gang. Låta kunne vært ganske bra klassisk og iskald norskinspirert black metal. En låt som ikke er genial, men som scorer godt på atmosfære og som inneholder ganske interessante ting melodisk.

Ungareren viser at han mestrer å snekre sammen låter der ulike partier glir over i hverandre til riktig tid. Bakgrunnssynthen føles nostalgisk, og riktig. Potensialet oppfylles dog ikke, og tankene glir unektelig over mot fjerde og siste kassett og hvor ekstremt lite den imøteses. Det holder simpelthen ikke at man kan fornemme noe ganske interessant langt, langt bak all ulyden. 

Sisteskiva er også en samling coverlåter, og denne gangen samtlige spor. Det er litt av et stjernelag han har valgt å bryne seg på, og valgene forteller sin tydelige tale om mannens inspirasjonskilder i sitt kreative virke. Bortsett fra Morbid Angel-låta, som også finnes på Alea Iacta Est, er det kun norske band som levnes den tvilsomme ære å innlemmes her. Historien gjentar seg dessverre til det kjedsommelige. Første strofe av Satyricon-låta er sedvanlig sur, og humøret mitt daler ditto. Låtene som framføres er naturligvis strålende, men den uryddige framføringa og graden av surhet tar vekk mye av det fantastiske ved dem. 

Layouten kunne fortjent plusspoeng. Tilsynelatende har tanken vært å la de fire omslagene til sammen danne et helt bilde. Motivet er virkelig flott. Problemet er bare at man ikke har klart å sy dette sammen. Dersom man setter kassettene riktig sammen i 2 x 2, passer de vertikalt, men ikke horisontalt. Deler av illustrasjonen kommer dermed til syne dobbelt. God idé, svakt utført, med andre ord. 

Alle disse separate originalutgivelsene kom da Aornos var et enmannsband. Ståa er annerledes nå. Det er lov å håpe på bedre vær med full besetning. En eller flere kritiske røster i røra er nok ikke en uting. Stilmessig er dette mitt i blinken for undertegnede, og jeg har derfor ikke gitt opp bandet helt. 

2/10

Tracklist:

Orior: 

  1. Orior
  2. Avernus
  3. Castellum
  4. Aeterna Veritas
  5. Dominus Vexator
  6. Gelum
  7. Desertus
  8. Erratus
  9. Portentum
  10. Aere Perennius

Alea Iacta Est:

  1. Alea Iacta Est 
  2. From the Nameless' Pit
  3. Eredendő Bűn?
  4. Eyes to See, Ears to Hear
  5. A Halál dalol
  6. Far Above Trees
  7. Az Első, az Utolsó, és az Egyetlen

Mors Sola:

  1. Into the Night
  2. A Dream
  3. Lone
  4. Oblivion
  5. The Die Is Cast
  6. Where Hate and Lightning Truth Born
  7. From the Nameless' Pit
  8. Dysangelium
  9. Quasar

From the Deep (My Tribute to the Masters of Dark Side):

  1. The Dawn of A New Age
  2. Eyes to See, Ears to Hear
  3. Ensorcelled by Khaos
  4. To Thou Dwellest in the Night
  5. The Discipline of Earth
  6. Moon in the Scorpio