Duoen slipper skive i dag, et progressivt monster hvor detaljer, melodi, flyt og en akkurat passe dose extremt er flettet inn i det hele. Jeg opplevde ‘I’ litt som å se en film, hvor man må følge med, hvor man oppdager ting underveis og hvor man tenker etterpå. Om man legger svarene til duoen til grunn, hva som inspirerer, traff jeg nok ca. bra der. Et langt intervju, og vel et som dekker alt du trenger å vite om bandet, innspillingen, forhistorien og resten, alt foruten om de brukte undertøy mens de spilte inn. Det må du nesten spørre de om selv ;).

Bilde, fotograf: Desirée Mendoza

Før vi begynner må vi huske å ønske velkommen, man er jo en høflig og imøtekommende metalskalle, ikke en brautende og bakfull en :). Så, velkommen skal dere være, stig inn i Heavymetal.no’s sfære og føl dere som hjemme.

EM: «Takk for det, Yngve, veldig hyggelig at du tar kontakt!»

CW: «Takk for det Yngve!»

Atmosfærisk progressiv metal, det høres veldig ambisiøst ut, hvilke referanseband kan man bruke for å forklare litt av denne sjangertaggen? Hvilke band vil Articulus bruke som ankerpunkter på sin musikk?

EM: «Det høres kanskje litt svulstig ut, og selv mener jeg kanskje at slike sjangerlabels blir mindre og mindre viktige. Vi skulle gjerne bare kalt dette metal, men det er jo greit å gi potensielle lyttere en pekepinn på hva vi driver med. For meg er kjernen i all musikk, og min egen kreativitet, hvilken stemning man klarer å skape. Stemning, atmosfære og følelse er helt sentralt i vårt uttrykk, og derfor dette ordet. Vi har også brukt andre begreper i andre sammenhenger, som melankolsk metal, etc. Vi er veldig drevet av å skape melankolske, nostalgiske, og ja, atmosfæriske uttrykk med musikken vår. 

Og så føler vi jo at vi skriver såpass utenfor standard låtstrukturer at vi kan forsvare progressiv-betegnelsen, he-he.»

CW: «Jeg tror kanskje Erling har flere emneknagger å sette dette på enn meg.

Når sant skal sies hadde jeg ikke hørt på ny metal eller spilt metal på ganske mange år da vi fant ut at vi skulle ta tak i dette bandet igjen. Jeg får vel nevne noen av de som jeg hørte på gjennom 90 og 2000-tallet som kanskje er opplagte inspirasjonskilder for denne skiva: Metallica, Death, Emperor, Opeth og Conception, men også litt mer art rock-inspirert tidlig Smashing Pumpkins. 

Videre er det en del orkestrale elementer i musikken som kanskje ikke kan relateres direkte til spesifikke band. Jeg tror det blir vanskelig å skulle sette Articulus i en presis sjangerbestemt bås, og det føles egentlig mer riktig å ikke bry oss for mye om det. Jeg støtter Erling i at vi kan forsvare det progressive stemplet som vi selv har valgt å gå ut med. Det er såpass mye som skjer på skiva som lytteren kanskje ikke vil fange opp før etter flere runder, og som jeg håper vil høste en del prog-poeng blant spisse ører. Det er alt i fra alternerende akkordprogresjoner til godt skjulte leitmotiver spredt over flere låter som knytter dem sammen.»

EM: «Ja, når det kommer til å peke på bestemte band, er det veldig vanskelig. Vi liker jo så utrolig mye ulik musikk, og om vi skulle påpeke band som har inspirert oss er det ikke sikkert man kjenner igjen så mye. Alt fra black metal, klassisk musikk, filmmusikk, progrock, thrash og pop har blitt kastet oppi gryta og har fått putre i mange år. Chris er jo inne på felles referansepunkter i Death, Emperor, Conception, Metallica og litt Opeth. Men jeg tror ikke man 
blir så mye klokere av bare å høre hva vi er inspirerte av. Jeg er svært inspirert av tonaliteten og 
stemningen fra norsk black metal fra begge ender av nittitallet, åttitalls synthpop, filmmusikk av 
både orkestral og elektronisk type, samt samtidskomponister som Eric Whitacre og Knut 

Nystedt. Vokaltilnærmingen min er inspirert av min tid som sanger i mannskor, Simen Hestnæs, 
Mike Patton, Billy Corgan, og et vell av deilig popmusikk. Utfordringen har kanskje først og 
fremst vært å samle alle inspirasjonskildene i en sammenhengende helhet, men derfor har det vært 
en styrke å ha et klart tema for hver låt før skriveprosessen ble satt i gang. Med en stor 
verktøykasse kan man bedre skreddersy et bestemt uttrykk.»

Eget selskap og greier, hva er storyen bak den avgjørelsen? Og hvordan jobber dere med slippet? Er det kun digitalt, har dere knyttet til dere noen hjelpere? Eller gjør dere alt selv, type Yngve-style?

EM: «Beslutningen ble tatt etter en lang periode med jobbing mot selskaper. Vi følte ikke at noen av tilbudene vi fikk var spesielt gode, og at vår kreative frihet i forbindelse med slippet ble noe begrenset. Derfor bestemte vi oss for å gå full undergrunn, he-he.

Litt av grunnen til at vi ville gjøre dette selv, var på grunn av de svært påkostede fysiske formatene vi ønsket å gi ut, som det viste seg å være vanskelig å få med seg selskaper på å gjennomføre. Platen blir gitt ut på dobbel vinyl, dobbel kassett og digipack. Med alle utgavene følger det en 16-siders booklet med forseggjorte tegninger til hver låt, utført av Francisco Solé. Her har vi stått for så og si alt selv, og selger kun direkte og via Bandcamp. På den måten har vi full kontroll.»

CW: «Ja, vi gikk først noen runder med dette til litt forskjellige plateselskaper og fikk konkrete tilbud fra flere, men valgte å gi dette ut på egen selskap som igjen sikrer oss alle rettigheter. For oss var det viktig å gi dette ut på fysisk format fra starten av, og ambisjonene har vært ganske høye med hensyn til at dette er en debutplate. Det er nok mange selskaper, forståelig nok, som ikke ville tørre å ta sjansen på oss med tanke på det økonomiske aspektet. Skiva har kostet mye å produsere og vi gir jo dette ut på tre ganske så påkostede formater som hver inkluderer dette kunstheftet. Vi er naturligvis veldig spente på mottakelsen, men føler selv at vi har et ganske spesielt produkt å tilby for de som er i målgruppen.

Utgangspunktet for dette har for min egen del vært ganske enkel; jeg er selv en som samler på vinyl og har gjort det siden starten av 2000-tallet hvor det begynte med at jeg jaktet på obskure black metal-skatter. Jeg lot meg alltid fascinere av utbrodert albumartwork, og den taktile følelsen av å holde et album i hånda mens man lyttet på det, var med på å knytte meg nærmere musikken og bandet. Derfor har vi laget et album for de som er genuint interessert i fysisk format. Er man videre av typen som ikke ønsker å ha hull i samlingen sin, vil man faktisk bli belønnet i form av en ganske unik og spesiell bonus for de som faktisk kjøper alle tre eksemplarene. Jeg sier ikke mer enn det!»

Les anmeldelsen av ‘I’ HER
.

Salgspoenget er unektelig Megadethtrommisen Dirk, selv om slikt ikke fungerer videre bra på slike som meg. Jeg hører musikken, uavhengig av om bandet er stort og kjent eller liye og ukjent, og om det er hentet inn stjernespillere. Men hva er lå til grunn for at dere i det hele tatt trakk inn fyren? Var det kjennskap, tilfeldigheter, planlegging? Og var det ingen lokalet eller nasjonalt som kunne ha gjort jobben, og kanskje billigere?

EM: «He-he, det er bra du ikke lar deg lure, Yngve. Vi lette absolutt lenge etter riktig trommis for oss, og vurderte flere alternativer i Norge. Vi landet på Dirk etter at Sigurd fra Satyricon tipset oss om Dirk som en dyktig og effektiv sessiontrommis, og han satte oss i kontakt med ham. Jeg likte tanken på å få inn noen som på samme måte som oss hadde en mer ekstrem musikalsk bakgrunn, i motsetning til streitere heavy og prog. På denne tiden var han mest kjent fra Soilwork og Devin Townsend Project, og hadde ennå ikke begynt i Megadeth. Vi er svært fornøyde med resultatet, og han var veldig lett å jobbe med. Han skjønte musikken vår umiddelbart og løftet den virkelig.»

CW: «Vi ble som Erling sier tipset om Dirk via Sigurd Wongraven, som også er min svigerbror, så det var en vennetjeneste man ikke nødvendigvis kan ta for gitt. Dirk hadde gjort en full konsert for Satyricon med kun én bandøving i forkant av konserten i 2014. Jeg tror ikke det finnes veldig
mange andre trommiser i verden som ville vært i stand til å gjennomføre den
konserten eller ta på seg en slik jobb på så kort varsel.

Ettersom
Sigurd
visste at bandet mitt lette etter en trommis til albumet, 
satte han meg i kontakt med Dirk. Kort tid etter var han allerede i gang med 
å spille inn trommer på låtene vår. Det hele var veldig effektivt, men vi fikk 
likevel litt å bryne oss på.
Dirk
satte et mye mer aggressivt preg på låtene 
enn hva vi kanskje først hadde tenkt oss på demoene, så da vi skulle legge 
på gitarer på nytt, måtte vi tilpasse oss den nye spillestilen. For vår del var 
det hele en øyeåpner, og vi føler helt klart at Dirks bidrag i stor grad har vært 
med på å forme soundet til Articulus slik det fremstår på albumet. 

Dirk er 
helt utrolig musikalsk og han kan spille hva enn du ber han om å gjøre på 
trommer. Vi ga han egentlig veldig frie tøyler, men det er kult når du vet du 
kan spørre en metaltrommis om han kan legge litt Purdie half time shuffle 

over et parti, og så leverer han nøyaktig det du ber han om!»

Musikken er intrikat, det er definitivt progressivt, men det er ikke den typiske progmetallen mange kanskje forventer. Produksjonen er lett og fin, detaljert, og får musikken til å bli litt snillere enn den er. Hvordan var planen og gjennomføringen i studio? Hvor havnet dere i forhold til i forkant og ønsker der?

EM: «Kult at du la merke til det, Yngve. Vår tilnærming til det progressive har ikke vært å ha riff du må telle til for og forstå, og flest mulig toner i gitarsoloene, for å si det sånn. Vi tilnærmer oss det progressive mer gjennom arrangeringen av låtene, bruken av ulik instrumentering, og kreativ bruk av harmonier og tonearter. 

Vi har produsert, spilt inn og miksa skiva selv i våre egne hjemmestudioer, så vi har kunnet gjøre ting i vårt eget tempo. Det har vært både en velsignelse 
og en forbannelse. Hele prosessen har vært et gedigent læringsprosjekt, der vi skrev ferdig albumet i 
løpet av 2013/2014, og Dirk la som nevnt av Chris på trommer i 2014. Det vært en naturlig 
utvikling over tid. Et klassisk studioprosjekt, får vi si.»

CW: «Ja, vi har jo ikke forsøkt å høres ut som noe som allerede er gjort, og vi har heller ikke forsøkt å bevisst gå utenfor allfarvei med musikken, men resultatet er likevel det du nå hører på skiva og som har en progressiv undertone med et tydelig melodiøst og litt melankolsk preg.

Produksjonsmessig har vi delt rytmegitarspillet mellom oss to, slik at vi har tatt for oss seks låter hver. Erling har nok fungert litt som en produsent med hensyn til spillestil på skiva. Jeg er nok litt mer løs i spillestilen til vanlig og måtte jobbe mye for å låte typisk metal tight i rytmespillet.

Låtene ble ferdig utformet i 2013/2014 som Erling sier, men flere av låtene var påbegynt lenge før dette igjen. Det eldste riffet på skiva skrev jeg i 1999. Åpningsriffet på Smouldering Ember skrev Erling i 2004. Pulse of the Earth, A Fair Intruder, The Last og An Asp unto my Breast ble skissert mellom 2005-2007. 

Jeg synes det var gøy å kunne ha med disse litt eldre låtene på skiva; da har vi faktisk tre tiår med musikkhistorie klemt inn i ett og samme
album. Det må vel være et progpoeng til oss? 

Erling har stått for meste av miksingen i sitt eget studio, og jeg har kommet med kritiske innspill og spesifikke ønsker men jeg tar av meg hatten for den jobben han har gjort der. Mastring ble for øvrig gjort av George Tanderø i Oslo.»

Siden vi var innom Dirk som trommis, og hvor det i slike gjesteinnspill som oftest handler om engangstilfeller, hvordan vil dere løse dette live? Har dere folk som allerede nå er på plass og kan slite scene med dere to?

CW: «Det er klart det ville vært rart å satse så ambisiøst uten å gjøre noen liveshow; det er jo den beste måten for band å nå et nytt publikum på. Vi håper på å kunne komme oss ut og spille til neste år, og er allerede i gang med planleggingen som kanskje kan realisere det.»

Og hvorfor bare to? At kjernen er to stykk? Var dere litt dere at dere var studiorotter eller ikke var så sugne på livejobber når dere startet?

EM: «Spikern på hodet, Yngve. Vi to har hatt felles interesse for musikk, og har drevet med ulike prosjekter sammen i 20 år. Musikk har bare vært noe vi har drevet med sammen fordi det har vært gøy og givende, og da var det helt naturlig at vi endte opp med å skrive denne plata sammen uten andre utenforstående. Den kreative prosessen har hele tiden vært det sentrale for meg. 

Nå er det vel ikke helt uvanlig at andre band gjerne har en eller i høyden to personer som står for det kreative, forskjellen er bare at vi ikke har hatt noe liveband mens vi har jobbet med materialet.»

CW: «Erling og jeg ble kjent med hverandre på tidlig 90-tall allerede, men knyttet ikke kameratskap før vi møttes igjen mot slutten av 90-tallet på samme øvingslokale. Det var tiden hvor man kunne dele nye musikkopplevelser gjennom å møtes på fritiden og gå gjennom hverandres platesamlinger.

Erling og jeg hadde mange felles referanser, og vi startet å jamme på ideer kort tid etter. Først som et litt symfonisk black metal-band, inspirert av de typiske bandene som herjet på den tiden, deretter med noe som minner litt mer om det vi driver med i dag. 

Vi skriver veldig godt sammen, og stoler på hverandres musikalske ambisjoner. Det er sånn sett veldig enkelt å jobbe med Erling. Articulus ble ikke til som et seriøst band før mye senere ettersom Erling satset med black metal-bandet sitt gjennom store deler av 2000-tallet. Det er vel jeg som er den typiske studiorotta her med lite livespilling i ryggmargen de siste årene.»

EM: «Ja, jeg hiver meg på det Chris skriver her. Vi har hatt et veldig symbiotisk forhold gjennom hele prosessen, selv om vi på hver vår kant har tatt litt ulike ansvar. For eksempel er det Chris som har fungert som prosjektleder på det gigantiske visuelle prosjektet, men uttrykket i kunsten er tross alt fundert på ideer som har blitt til etter innspill fra oss begge. Vi er begge ganske kresne tror jeg, og veldig klare på hva vil liker og ikke liker. Som Chris er inne på stoler jeg ett hundre prosent på Chris sin kunstneriske visjon og intuisjon dersom det er ideer han kommer med, og jeg tar alltid hans innspill på største alvor.»

Siden musikken er såpass gjennomarbeidet og tydelig planlagt og arrangert over tid, er det ikke overraskende å lese at også lyrikken er litt der. At tematikken ikke er pupper, lår og øl :). Vi leser at det dreier seg om …lidenskap for historie og kunst. Hva skjer? Er dette det progressive soundtracket til Sofies Verden? (Quoteverdig :)).

CW: «Dette svarer nok Erling bedre på enn meg. Jeg har bidratt med litt innspill og ideer for tema, men kun skrevet en av tekstene til skiva. Uansett, den historiske og kanskje spesielt den kunstneriske tematikken som går igjen i tekstene er noe vi begge har stor interesse for.»

EM: «Chris underselger seg litt her, føler jeg, he-he. Men der han nok har skrevet brorparten av musikken på albumet, har nok jeg hatt mer innflytelse på den konkrete utformingen av tekstene og det vokale. Allikevel føler jeg at disse elementene ikke kunne ha blitt til uten et tett samarbeid.

Hver gang Chris har kommet med en låtidé har han alltid presentert låtskissen med en konkret idé til tema. Og veldig sjelden har dette blitt endret. Ofte har jeg følt at jeg bare har hentet ned lyrikk som best passer til følelsen i låta. Igjen kommer vi tilbake til temaet stemning. Vi har valgt temaer til låtene for å passe til uttrykket. Ved flere tilfeller har temaene kommet før låten i det hele tatt ble skrevet, og man har tilnærmet seg dette nærmest som klassisk programmusikk. Da er det heller ikke unaturlig at vi har valgt temaer vi selv finner spennende, som klassisk
verdenshistorie, kunsthistorie og litteratur. Filmer som The Ninth Gate, Quills, The Bounty, Cleopatra, bøker som The Rule of Four, Rosens Navn, Foucaults Pendel, og historiske personer som Leonardo DaVinci, Han van Meegeren og Vincent van Gogh har alle 
vært viktige inspirasjonskilder med tanke på stemning og konkrete temaer.»

Noen ord om coveret, som er lagd av kunstneren Solé?

EM: «Her har Chris lagt ned et gigantisk arbeid som det blir min tur å ta av meg hatten for. Det er best å overlate ordet til ham her.»

CW: «Jeg fikk opprettet kontakt med Francisco Solé i 2016. Han snakker ikke engelsk, og jeg måtte få oversatt alle e-postene mine til spansk for han. Solé er mannen som tegnet tegningene som fremstår som xylografier/tresnitt i filmen The Ninth Gate fra 1999. Pussig årstall det der. Et progpoeng til for Articulus! Jeg ønsket en kunstnerisk strek på skiva som var gjort i samme stil som tegningene fra The Ninth Gate og visste ikke helt hvor jeg skulle begynne.

Vi var vel egentlig forberedt på å måtte finne noen andre til å gjøre dette, men tenkte vi likevel skulle høre med mannen selv før vi gikk over til
plan b. Han syntes heldigvis prosjektet hørtes veldig spennende ut og han takket ja til jobben. Vi har holdt jevnlig kontakt fra 2016 og frem til i dag.

Francisco har laget omslaget til skiva samt de 12 tegningene som er trykket i bookleten. Tegningene er gjort i en kryptisk stil inspirert av hermetisme, og tegningene utgjør tolkninger av temaene og symbolikken i teksten til hver enkelt låt.

Det hele har vært en svært omfattende jobb, som jo går utenfor det musikalske innslaget på skiva, men jeg ønsket en skikkelig gjennomarbeidet
utgivelse og hadde latt meg inspirere av LP-plater fra min egen samling. Jeg merket meg at de LP-platene jeg hadde med art booklets var noen av de som jeg satte mest pris på. Jeg kan nevne The Smashing Pumkins’ ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’, som har en veldig kul nesten Alice in Wonderland-aktig booklet, for ikke å snakke om det vanvittig kule omslaget. Jeff Waynes ‘War of the Worlds’ fra 1978 er også en av de aller største inspirasjonskildene til det kunstneriske innslaget på I. Det er en småprogget skive som musikalsk sett dessverre ble litt farget av discobølgen på den tiden, men har en helt sjukt fet og hypnotiserende booklet som jeg husker fra barndommen.

Kort oppsummert kan jeg si at kunstverkene, slik de fremstår i heftet er en forlengelse av det musikalske og konseptuelle uttrykket på albumet.»

Da er det bare å følge med, se hvordan skiva gjør det, og ønske dere lykke til. Har dere noen avsluttende ord, tanker, ideer, linker, oppfordringer, her er et flott sted å legge igjen alt slikt:

EM: «Takk for praten Yngve! Albumet kan forhåndsbestilles i alle formater fra vår Bandcampside

nå!»

I by Articulus