Selskap: Private

Release: 18.04.24

Nytt album fra Stavangergjengen.

Dark Delirium@www

Det ligger i samme leia som sist, men lydbildet har blitt litt endret. De som husker tilbake til forrige skive, New Era, vil oppleve at det låter litt mer polert, litt mer digitalt, på Solitude. Spesielt trommene har kranglet seg litt opp i nivå og med triggede, eller ihvertfall klikkete, basstrommer. Det er for meg litt både og. Jeg er mye mer fan av varmere sound på trommene, men det gjør samtidig Dark Delirium til en representant for den moderne æraen, et moderne låtende metalband.

Mye av opplevelsen med Solitude er sentrert rundt en kaskade av lyd og melodier pakket i en extrem innpakning. Det er dog mange partier som gjør at helheten splittes opp, og der har man for eksempel innslag av noen imponerende gitarsoloer i shreddeland og i detaljerte, flotte løp. Sjekk Lost In Shadows som eksempel.

Det er også gjort plass til roligere biter, passasjer, med stort hell. Spesielt Omen skilte seg ut, der det er en mørk og kledelig ren vokal. Jeg er usikker på om det er Simeon som også tar dette, men jeg har gjetting på en gjest. Mer av denne typen, for mengden extrem vokal koblet til metal som er så intens og in your face kan bli mye uten variasjon. Jeg liker nok best den røffe vokalen som vrir seg litt i melodiske strøk, den dypeste gjør det ikke helt for meg, men på Solitude er det mange stemmer, kvinnelig (Emobolism, en låt der midtpartiet og noe i sluttfasen inkluderer en behagelig kvinnelig vokalist), mannlige, harde og myke, dype og vakre, så et stort problem er det ikke. 

De har også hevet seg opp mot en hakket mer ekstrem type metal, som på Devour. Der går det tidvis unna, i fart, og kombinert med breakdowns og groove. Denne ble jeg ikke venner med dessverre. De har gjort lurt å stikke inn en del nytenkning på skiva, og jeg føler at bandet fortsatt leter litt etter å lande en oppskrift, at de søker på hva de vil være. Jeg personlig setter pris på at en samling låter ikke høres ut som familietreff i innavlland, at man får litt av hvert. En ørliten feel på noe industrielt gjør seg også gjeldende, uten at fans av den sjangeren trenger å løpe til platebutikken med en gang. Det materialiserer seg mest slik de jevne basstrommene går og går på Chaos Machine, kjølig, industrielt og klinisk. 

Nå har de vært produktive disse gøtta, og selv om jeg var innom at de på en måte høres ut som at de søker ennå, at de høres ut som mange forskjellige stiler i ett, kan det være det som forblir uttrykket. Hørt bort fra de litt digitaltlåtende basstrommene er det ikke så mye å utsette på dette for min del. Jeg kan nok finne lydbildet/lydveggen veldig noen ganger, at det krever en del å ta inn alt. Men sånn er en stor del av dagens moderne produksjoner, med ikke veldig stort fokus på det organiske, og at man ikke nødvendigvis har så mye fokus på å få det til å høres menneskelig ut. Det er opp til den enkelte, og jeg vil tro alderen og mine preferanser kan spille en liten rolle her :).

Jeg har en liten forkjærlighet til de tidligere skivene fortsatt, og jeg er i skrivende stund litt usikker på forskjellen på de to siste. De låter nesten som et dobbeltalbum, bortsett fra at produksjonene er litt forskjellige. Og at det aspektet med det kjølige har blitt videreutviklet. Så jeg velger å legge samme karakter på dette, der jeg, som sist, er spent på hvordan bandet vil ta det videre. Men med gjestebidragene på vokalen er Solitude utstyrt med en touch mer variasjon.

Omen ble definitivt favoritten, der viser de at de har mye kunnskap i å formidle følelser, en veldig bra låt!

Og kudos for å dra med faren sin vokal i Leave You, pluss i margen Simeon 🙂

7/10

Tracklist:

1. Radiant Skies
2. Kingseeker
3. King of Fallen Time
4. Embolism (feat. Nekonomicon)
5. Flesh of the Masses
6. Disposable Numbers
7. Lost In Shadows
8. Omen
9. Wrathborn
10. Devour
11. Chaos Machine
12. Leave You (feat. XE)