Daniel Engen 19 Heavymetaldotno Annonse 500x80

Det blir en lang natt...

av yngve

Long Night 18Sett over kaffen, svart, og pakk deg inn i et teppe, det er på tide å besøke svarterockerne i Long Night, vestlandsbandet som sikrer arven etter Sisters Of Mercy og andre lignende kremband. jeg fikk Østen i tale, som mange kjenner som tidligere Tristania-vokalist, lineup-en består også av Tommy fra det flotte gothbandet Elusive , samt vår egen Arni på gitar.

Long Night@Facebook

Anmeldelsen av bandets siste skive, 'Barren Land', leser du HER.

Produksjonen var svært bra, dette har dere stått for selv. Jeg vil tro at dere i årenes løp, med  forskjellige band, har opparbeidet dere godt med erfaring. Hvordan var fordelingen på arbeidet  mellom dere? Og eget studio altså?

"Det er jeg veldig glad for å høre. Vi er fornøyd selv også. Bandet vårt starta vel egentlig som et slags soloprosjekt må det være lov å si. Tommy som hadde en hel haug med låter som han sendte over til
meg en gang i 2012. 

Arbeidsdelingen er 90-95% Tommy Olsson, Arni og jeg som står for
de siste prosentene der. Nei, nå er jeg litt flåsete. Black Rider Studio er Tommy sitt studio i Alsvik i Strand. Det er der vi øver og spiller inn alle låtene. Der Tommy også sitter kveld etter kveld og pusser og flikker og maner fram nye låter. Hele albumet vårt har vokst fram fra Tommy sin kjeller. Men det har skjedd noe i denne prosessen, med låtene, med gitarene, med arrangementene og med vokalen min, det har grodd sammen og blitt noe som vi alle er fornøyde med. Det har blitt til Long Night."

Det var en tid at denne typen svarterock var en av de store snakkisene, i dag er det kanskje ikke så vanlig å spille musikk med referanser til denne epoken. Eller tar jeg feil? Er det et stort marked, en stor scene, der ute? Goth er jo en ting, men dere er jo ikke helt der.

"Jeg pleier å si at vi har røttene i gothmusikken, og som du selv nevner i albumanmeldelsen din, kan man høre referansene til Sisters of Mercy og The Mission, og kanskje særlig i de låtene som er laget for lengst tid tilbake: It’s All Gone, East of The Sun og The Night’s Ablaze. Det er ikke noe man fornekter. Jeg digger Sisters jeg, og særlig den litt halvskakke førsteplata (First And Last And Always).

Om det er vanlig eller ikke, det er jeg ikke sikker på. Gothmusikken lever godt i Tyskland (alt overlever jo i Tyskland), hvor det fortsatt arrangeres store festivaler som WaveGothicTreffen og Summer Breeze, og sikkert noen flere som jeg ikke husker navnet på. Og den lille som vi skal spille på i mai som heter Gotham Sounds

Som alle band mener vi jo at musikken vår er genial, og at det er urettferdig at vi ikke spilles på radio hele tiden (det siste der var ironi). Jeg tror ikke vi lager musikk for å oppnå verdensherredømme - ikke primært - eller: Man ønsker jo å nå ut - å lage musikk som folk spiller når de forelsker seg, eller som de kan grine til når det blir slutt med dama, eller har på ørene når de går litt halvbrisne hjem fra fest igjennom byen klokka fem om morgenen. Musikk kan være en enorm stemningsforsterkende kraft. Jeg håper for eksempel at det er flere enn meg som setter på Flickering Lights når de er ute og kjører bil i vintermørket. Og flyter avgårde i det melankolske universet vi har skapt. Jeg vil at folk skal føle noe når de hører musikken vår. Men ikke irritasjon. Eller apati. Jeg blir veldig fort irritert over dårlig musikk. En gang heiv jeg radioen på jobb på sjøen når de spilte noe kattesoul."

Hva slags musikk bruker dere for å la dere inspirere? Er det kanskje noe vi vil bli overrasket over? Som kanskje går utenfor de banda mange forventer blir nevnt?

Long Night 17

Hå-hå, vi har vel egentlig ganske  forskjellige referanserammer. Felles er band  som Nick Cave, Bowie, Pink Floyd og The Doors. Arni  liker jo Helloween -aktige greier som går hardt og fort. Ha-ha, det var en som så oss live en gang som  sa at Arni så ut som en blodtrimma Ferrari som sto og holdt igjen og holdt igjen i 60 sonen mens vi  andre seig avgårde inni der. Han er mer utagerende av natur, for å si det sånn. Ellers liker både Arni  og jeg Kari Bremnes . Jeg hører en hel del på Stein Torleif Bjella og Tom Waits. Tommy digger Mari  Boine og Swans . Vi er for gamle til å være opptatt av kred, tror jeg."

Jeg hører tekstene, men det blir ofte ord som kler opp musikken bra, det er ikke så lett å høre/vite om og hva som ligger der. Er tekster viktige? Eller bare en nødvendighet?

"Her er vi inne på et tema jeg er ganske opptatt av. Jeg er vokalist, så jeg synes tekst er viktig. Jeg vil helst ikke synge noe intetsigende ræl. I Tristania var jeg tekstansvarlig, og det var tidvis en kilde til frustrasjon og oppgitthet, og noen ganger raseri, det skal jeg være så ærlig å fortelle deg. Sånn prosessteknisk tenker jeg at det beste er at teksten blir utgangspunkt for låten og ikke omvendt. 

De to tekstene jeg har skrevet på Barren Land er til Snowy Field og Flickering Lights. Det foregikk omtrent sånn som dette her: Jeg skrev tekst, sendte på messenger til Tommy – 3-4 timer gikk – Tommy sendte utkast til låt. Og så jobba vi dem fram sammen etterpå. Arni med sin følsomme gitar oppi der. Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Når Tommy skriver låter synger han ord som kler låten, over en gitar eller
et parti, og så blir det en arbeidstekst, Deretter prøver vi en milliard forskjellige varianter før han lander på noe han er fornøyd med, og når vi spiller live synger jeg den varianten jeg husker best.

Tommy skriver gode tekster som passer widescreen-stemningene i musikken."

Coveret var kult, man vet litt om innholdet, sammen med navnet på bandet peker det mot noe som forklarer. Hva vil dere si med dette?

"Bildet vi har valgt er tatt av fotograf Einar Sira fra Sandnes. Vi ble vel kollektivt grepet av uttrykket hans. Han har en dam i hagen sin der han legger døde fugler og andre dyr, og så fotograferer han dem i forråtnelsesprosessen. Bildet og tittelen og musikken smelter sammen til en helhet."

Trioformatet, det er kun i studio? Dere kjører bassist live? Og hvem i så fall?

"Trioformatet er både live og i studio. Vi er vel i tenkeboksen når det gjelder livebassist. Hvis den rette dukker opp..."

Hvor lett er det å være Long Night da? I medier, i livesetting, er det lett å vise seg fram og få reaksjoner, feedback? Det er en jungel der ute …

"Ja, det ER en jungel der ute. Og vi har jo ikke noe stort apparat som promoterer oss eller booker giger eller ordner omtaler. Sånn sett er det krevende. Vi har sendt rundt plata til folk i mainstream-musikkpressen, og til noen festivaler, og får fine tilbakemeldinger, men lite spalteplass.

For å si det sånn.

Vi driver og øver inn noen låter akustisk for tiden, det kan fort bli bra. Jeg tenker at det viktigste må være musikken. Undergrunn eller overgrunn betyr ikke alt. Vi begynner dessuten å bli et veldig bra liveband."

Å lage slik musikk, som jeg påpeker i anmeldelsen, preges ikke av å ønske å revolusjonere verdens musikkscene. Det handler mer om å formidle følelser, gå i opptråkkede fotspor, vise andektighet for dette og ikke minst, få ut det man har gjemt der inne. Hvor personlig er Long Night for dere? Hvordan er det, om i det hele tatt, er verktøy for å pleie sjela for dere?   Man kan vel ikke spille slik  uten at man er litt introvert og tankefull vil jeg tro :)

"Både Tommy og jeg er nok over gjennomsnittet melankolsk anlagt, at angsten, eller mørket eller følelsen av oppdemmet aggresjon får utløp igjennom musikken er nok sant. Arni har en ekstrem evne til å puste liv i låtene med gitarspillet sitt. Gode gitarister vet hva en låt trenger, og overspiller ikke. Selv om musikkframførelse live er teater, er det personlig. For meg er det personlig."

Tusen takk folkens! Setter mektig pris på musikken og at dere tok dere tid til å henge her på Heavymetal.no. Avsluttende ord, hatmeldinger, kjærlighetserklæringer, linker til musikk, selvpromotering på alle nivåer, alt er lov og noteres her:

"Det er vel vi som skal takke. Vi er alle faste lesere av HM.no, og har enorm respekt for dette prosjektet ditt. Jeg tenker at alle som liker gode melodier burde gi Barren Land en sjanse. Og dere som jobber i radio burde sporenstreks A-liste oss, og TOFFEN GUNNULFSEN og, hva het han som booka på Øyafestivalen, CLAES ettellerannet? DETTE ER DERES SJANSE. Neste år kommer vi til å koste en milliard. Og Kjetil Nordhus: Teateret på vårparten? Og om noe sånt skulle skje, så er dere alle hjertelig velkomne inn i røyken. Jeg tror ikke dere vil angre."