181122 Heavymetal No Bannerannonse Kg2019 80x500px

Tantara "Sum Of Forces"

av yngve

Tantara 18Selskap: Indie Recordings

Release: 07.09.18

Thrash, norsk thrash, det begynner å bli noen fete band.

Og da tenker jeg på de som thrasher litt sånn som thrashen var, ikke med alle disse innstikkene av andre stiler. Tantara er kanskje litt mer rett fram enn det jeg likte best selv, og liker, men det er fortsatt et band som holder et bra nivå.

Tantara@Facebook

De har veldig mye gående for seg, disse unge mennene. Jeg skjønner at de har nesten tredve tusen følgere på Facebook, jeg skjønner godt at folk framsnakker musikken til bandet og jeg er dypt imponert over detaljer, tempo, melodier og resultatet vi hører på Sum Of Forces.

Helt min thrash er det som sagt ikke, men jeg koser meg skikkelig i gjennomfarten av denne utgivelsen, hvor det er mye å finne i lagene om man leter og lytter. En ting er det litt rett-fram-angrepet de ofte velger på takt og tempo, men du verden så mye knask det er her. Trommene og bassen formelig fråder på enkelte partier, soloene er sterke og vokser på meg etter hver runde, og slikt sett vil jeg nok si at Sum Of Forces kom dypere enn jeg hadde trodd.

Tappesoloen på Death Always Wins, som går fiffig over til en vanlig solo, de intense basstrommene og gitarene som avslutter låten. Dette ble kanskje min favoritt (mulig fordi de legger seg tett opp til Death i starten der, og kanskje er dette en hylles til Chuck og co? :)), men jeg har også en softspot for det over ti minutter lange avslutningsporet, instrumentalen White Noise. Her viser de en melodiøs side og en kontrast til de fartsfylte låtene som ellers er å finne på skiva.

Vokalen er litt anstrengt for meg, men jeg liker også en del band som ligger her, noe Nuclear Assault og kanskje Vio-Lence, men Fredrik har nok hakket bedre stemme enn førstnevnte og ikke sååå spesiell som Killian i siste eksempel. Pluss at jeg jo løfter øksa ofte og slåss for Vorbid, der vokalen er enda hissigere :). 

Nei, selv om thrashen var litt utenfor min sfære, som er litt mer spesiell, var dette en solid innsats fra kvartetten. Absolutt noe å være stolte av, og med en blanding av subjektive og objektive notater klarer jeg ikke å se at denne bør under åtteren.

8/10

Tracklist:

  1. Punish the Punisher
  2. Death Always Win
  3. Aftermath
  4. Sleepwalker
  5. Sum of Forces
  6. White Noise