Corna "Angelmaker"

av yngve

10437396 697230297015394 6581870140540648996 NSelskap: Catseye Film AS

Release: 29.08.14

Skiva Corna har limt sammen er variert og skilter med mange typer metal og hardrock.

Det er faktisk litt ok å ha et band som dette, som ikke fester seg til en gitt stil og lager alle låtene i samme terreng. Men samtidig kan nok noen synes det spriker for mye. 

Dette er et klassisk hardrockband, mer det enn metal. Vokalen til Cato ligger til tider fryktelig bra i front, med hint til de store vokalistene innen sjangeren. Også referanser til den nyere powermetal-scenen kan spores, da med vekt på de som ligger litt dypt og melodiøst.

Produksjonen står danske Flemming Rasmussen for, den karen trenger ikke noe presentasjon, da bør du straks google litt :). Lyden er habil den, en touch av den tyngre materiale til Dio er lett å vise til om man skal gi en pekepinn. 

Corna@Facebook

De par første er, siden jeg først nevnte Dio, litt i denne gata. Tredje ut, Prince Of Darkenss, er en hyllest til Ozzy, her er vokalen vridd på plass og er veldig lik flaggermuskongen. I seg selv en helt grei sak, men jeg er ikke veldig stor fan av Ozzy. Det positive er vel at sangen minner meg om min yndlingsskive fra Ozzy, 'Bark At The Moon'

Shadow Upon er en klisjeballade, en powerballad. Her har vokalen nok en gang fått et annet uttrykk, en hesere greie som kan minne om Return. Uff. Låten er ikke dårlig, men den ga meg ikke noe utover å få en grøss tilbake til når alle utenom metalmiljøet rådigga disse balladegreiene.

Både Fall From Grace og nestemann ut, Insomnia, la seg litt til siden av mine preferanser. Insomnia er også en type ballade, om enn litt røffere enn Shadows Upon. Vokalen var tidvis noe anstrengt og gjorde at jeg ikke helt fikk foten.

Halleluja har skilt seg ut med positivt fortegn alle gangen jeg har spilt skiva. Denne er en drivende og tung greie, litt metal, her er soloer og vokal grøftekult. Refrenget er også blant det sterkeste på skiva. Mye av dette kan minne om svenskene i Astral Doors. Episk.

Precious Paradise tar bandet i en litt snill retning, hvor en lettfattelig aor-aktig sak ligger under. På denne låter de ikke helt maks, men det er også mye bra. Siste halvdel, hvor spesielt vokalen er tøff når det trøkkes på, er med på å redde denne godt i land. 

Dr. Ratib, skivas første singel, har gått mye her. Den fenger, driver og har det som trengs for å gjøre det bra. En metallisk perle, dette vil appellere både til fans av eldre hardrock så vel som fans av nyere saker som Primal Fear etc. 

Skivas siste kutt, Assassins, er nesten ti minutter lang, og disse minuttene er fylt opp bra. I likhet med Halleluja har også denne festet seg hos meg. Om det skal være slik vet jeg ikke, men hos meg er det et over ett minutts stillhet midt i sangen, hvor alt endres. Merkelig. 

Summert er det et bra debutalbum, jeg vet de har jobbet mye med dette og unner de alt godt. Personlig liker jeg altså variasjon, selv om jeg kanskje synes de går litt langt. Jeg hadde gjerne sett dette tunge, klassiske og mørke Dio-esque styrt skuta mye mer. Det var disse låtene som virkelig fikk med til å smile.

7/10

Tracklist:

  1. Golddigger
  2. Clowns
  3. The Price of Darkness
  4. Shadows Upon
  5. Fall from Grace
  6. Insomnia
  7. Hallelujah
  8. Precious Paradise
  9. Dr. Ratib
  10. Assassin