Kilden, Kristiansands finstue, kulturhuset som kostet mer enn det burde, som har vært omdiskutert, som har vært et tilbud ihvertfall jeg aldri har hatt noen anledning til å besøke før. Derfor var det greit at gjengen i Carnation fant ut at de skulle besudle finstua, labbe inn med sko på beina, la meg føle at jeg også kunne overvære noe her inne siden jeg jo som skattebetaler har vært med på å finansiere herligheten.

Bilder er knipset av min gode fotografvenn Jan Ove Løgevik, som var på oppdrag for Festivalguiden, men som var så snill å dele med Heavymetal.no. Sjekk flere bilder HER.

Fordommer 

Når jeg fikk vite om disse planene for en tid tilbake må jeg si at systemet mitt var litt i ulage, men vektskålen tippet over i spenning og nysgjerrighet. Ikke bare over om det kom til å komme folk nok til å fylle salen og sikre at det gikk rundt økonomisk, men om denne koblingen mellom to kultur-ytterpunkter ville fungere. Og det gjorde det. Green Carnation er jo ikke voldsomt dirty, harde eller farlige, de er stuerene, koselige karer, og jeg tror de fleste oppegående mennesker, uavhengig alder og musikksmak, kunne ha taklet denne kvelden. Så når man skreller bort alle fordommer og tanker, er Green Carnation kanskje det harde bandet lokalt som var mest naturlig å se for seg i Kilden. 

Konserten i seg selv var en opplevelse, det var fint lite, om noe, å utsette på gjennomføringen. At jeg ikke stod på presselista var bra, for da var litt av den sedvanlige grooven på plass, jeg følte meg litt hjemme :). Med billett i hånda bar det til plassen, som ikke var veldig lett å finne – sorry til den jeg rappa stolen til i første omgang, men med tre etasjer og samme nummer på stol tre steder på galleriet jeg var, kan det fort bli slik :). Og jeg kom fint til, jeg fikk sideplass på galleri, kunne se knallbra og best av alt, jeg kunne stå og se, jeg var ikke blant de fleste andre, som måtte sitte nede. 

Bandet kjørte igang etter en drøyt lang intro med sitater og meldinger fans hadde lest inn, med fokus på hva skiva hadde betydd og betyr for de. En fin opplevelse, men noe i overkant på tid, og det var absolutt ikke feil å se silhuettene av medlemmene i mørket og at konserten kunne starte. Innslagene hvor konseptet bak skiva ble belyst dog, det var svært rørende. 

And so it begins …

Og fra første slag, fra første tone, satt alt som et skudd. For meg som har sett de før, og hvor de har spilt nær hele Light Of Day (03 for eksempel), synes kanskje kvelden manglet litt tyngde i lydbildet. Men det kan også ha med Kilden å gjøre. Eller medlemmene, for selv om det er mye metal i medlemmene som var på scenen, er de snillere i uttrykket enn hva som var tilfelle tidligere. 

Framføringen tror jeg ikke noen hadde noe å utsette på, den eneste feilen jeg så var at holderen til trommestikkene til Jonathan falt ned og stikkene rullet ned på scenegulvet, men det affekterte ikke noe eller noen, så pirk. Det sier litt. At robotstemmen ble litt merkelig, lå litt rart i det hele? Vel, det kan være subjektivt fra min side, også pirk. Men nå ser jeg, og leser, at de som var der nesten er i knestående etter konserten, at det er tiårets, og hundreårets konsert. Dem om det, jeg er ikke der, men det var en magisk kveld, i mangel av andre ord. Bandet fortjente dette, alt av lovord er vel fortjent. 

Folkefest

Her tror jeg anmelderørene og – øynene godt kan legges til side, og at vi behandler dette som det det var; en folkefest, et lokalt fyrverkeri og gleden over å se at et band jeg delte øvingslokale med tilbake i 1990 eller deromkring, og som jeg har fulgt i forskjellige nivåer helt siden den gang, klarer å ikke bare fylle Kilden, men gjøre noe så spektakulært som å skape en festkveld. For det er det det handler om, at folk skal kose seg, komme sammen, oppleve noe, bli berørt, sitte og mene at det er tiårets konsert, hundreårets opplevelse. Når noen klarer det, tror jeg partene skal slenge beina på bordet, klappe hverandre på skuldrene og innse at det i Kristiansands rockehistorie, og i musikk-historikken generelt her nede i sør, det ble skapt nettopp historie. Denne blir det snakket om lenge, denne blir husket. Og jeg tror de som ikke kunne være der sitter og sliter akkurat nå, for det var så mange kjentfolk og lokale tryner i salen at det ikke kan ha vært veldig mange som ikke var til stede. Sammenlignbart: når jeg var liten var jeg lite syk, lite borte fra skolen. Men jeg husker en dag jeg var litt under dyna og ikke fikk sett Melodi Grand Prix, og når jeg kom på skolen dagen etterpå, og alle gikk og joika og hylte, og jeg ikke skjønte bæret av hva som hadde skjedd eller hvorfor folk drev på slik? Du skjønner greia.

Høydepunktene var mange, men å høre de virkelig tunge partiene, de som trekker i Candlemass-trådene, de som forsvarer at dette blir omtalt som en doomskive, og det utrolige gitararbeidet til Bjørn og Krumins, det skinner ennå hos meg. Og å se Stein og Bjørn i samspill, noe jeg ikke har sett veldig mye til siden de delte oppgaver i bandet Conspiracy tilbake i 90-92. Fantastisk. Og å se Krumins og Jonathan, som jo var aktive sammen i Trail Of Tears i mange år. Og å se Endre Kirkesola være rockestjerne bak synthen, en kar som vanligvis pleier å oppholde seg bak en miksepult eller lignende. Eller Kjetil, som fungerte som en hærfører, og som både leverte de mørke partiene han er så kjent for, og samtidig presse stemmen inn i et litt uvant landskap i de delene av sangen der det kreves at han tar heisen opp et par etasjer. Vel blåst! Eller å se Terje stå der, litt innesluttet, men med vissheten om at dette er det han står bak, dette er en skive og en sang det er han som er ansvarlig for at er i fokus denne kvelden. Det i seg selv var rått. 

Vanligvis pleier jeg å slite med å huske spillelister, hva banda spilte i løpet av kvelden, jeg er jo sååå flink til å ta notater – men denne gangen var det rimelig lett å forholde seg til denne biten :).

Knakende kjekk gig folkens! Takk for at jeg fikk komme, takk for en fenomenal gig og så ses vi på Karmøygeddon i mai neste år :).