Selskap: Private

Release: 2015

Dette bandet elsker jeg, oldschool metal på ordentlig.

Hjallarhorn@Facebook

Retroband og blandingsbrygg som er så populært blant yngre musikere idag, og har vært det en stund, det har jeg personlig hørt meg litt lei på. Jeg er glad i de banda som låter tettere opp mot det det faktisk gjorde den gang. Hjallarhorn er et slikt band, og jeg har fulgt denne gjengen lenge, og gleden over å se promoen dukke opp når jeg åpnet konvolutten var til å ta og føle på. Ikke at jeg automatisk visst at det var bra, eller om de kom til å overgå de klassiske skivene, men bare det at de holder koken, ikke gir seg, det i seg selv varmer et gammelt thrashhjerte. 

Thrashen har mye nwobhm i seg, det har de alltid hatt, denne gangen er det ikke så tydelig. Det er fortsatt et band som trenger litt tilvenning og noen runder, og det er fortsatt et band jeg vil tro mange avfeier før man kommer inn i materien. Denne skiva her, Mercyful Motördeth, er mer helhetlig enn de tidligere slippene. Før var det enkelte låter som slo meg i bakken, her er det ikke noen direkte killere. Jeg kan se for meg at denne musikken nok ikke vil passe alle live, det må isåfall være i doser, men det er snacks for oss som gidder å dykke inn i Hjallarhorns univers. 

En ørliten feel på thrashen til Equinox kommer til syne noen ganger. Da tenker jeg på hvor de er plassert, i et grenseland mellom metal og thrash.

Dette er et band som spiller, i utgangspunktet, en enkel form for thrash, men som samtidig vektlegger å stikke inn detaljer. Om man lytter en del, oppdager man at det er mange finesser her. Vokalen er ikke så spennende som tidligere, selv om den er velfungerene. Litt Hetfieldsk kanskje? 

Hjallarhorn liker jeg godt fortsatt, men de mangler noe av det de tidligere slo meg i bakken med. Og et aber kan være spilletiden. Jeg bryr meg ikke, men 64 minutter med slik metal kan fort bli mye – det er det egentlig i de fleste tilfeller, og jeg tror nok bandet hadde tjent på å slippe de velkjente 40-minuttene og skviset skiva litt ned.

Litt skuffet var jeg, men det håper jeg bandet tåler. De har jo lagt listen høyt, og selv om denne siste er bra og har plenty av snop, var nok spilletiden litt drøy og innholdet burde hatt mer Kill’em All-trøkk :). Sjekk innom Itunes

om du bruker det, det kan jo være dette er midt i blinken for deg.

Litt svak karakter, men skitt au, bandet fortjener å ligge her, de er troopers!!! 

7/10

Tracklist:

1. Intro
2. Volatile
3. MercyfulMotörDeth
4. Rebirth
5. Eat the Splint
6. Raft of the Medusa
7. The Beast Divine
8. The Conqueror Worm
9. Clan of the Oath
10. Invisible Hand
11. Kerosine Breath
12. Julius Belmont