Så var helgen kommet. Minor Discomfort, arrangementet som skal favne ungdommer, de under 18, var klart for avspark på Samsen Kulturhus. Banda som stilte var varierte, de jobbet hardt alle som en, og det står det respekt av når oppmøtet ikke var helt der oppe. To av banda spilte også en konsert senere på kvelden, på utestedet Onkel Aksel.

Bilder er tatt av Paul Tsigakis, takk for lånet!! Det er kun bilder av de to siste banda, men tipper flere kommer etterhvert :).

Fem band, som noen var inne på, kan nok være i overkant for de som ikke er vant til å henge på festivaler og se timevis med musikk. Men det grunnleggende, at dette var et tilbud til dere som ikke kommer inn på andre steder, tror jeg rett og slett er litt overflødig. Kanskje er ikke dagens ungdommer slik vi var? Utsultet på livekonserter, like fett med ukjente som med større navn? Det kan i hvert fall virke som om innsatsen til crewet bak Southern Discomfort bommer litt, selv om arrangementet er gull! Jeg hadde jo easy valgt dette over moderfestivalen, det fordi to av mine favorittband kom, Among Gods og Dimenzion:psychosphere. I tillegg bestod kvelden av tre andre band, Vanvidd, From Blow og Art of Deception. 

Arendalsbandet Vanvidd åpnet det hele, og inntil de begynte å dra noe greier mot kristendommen, min greie, var det et ok band å følge med på. De siste par låtene hørte jeg fra foajeen, og eneste aberet jeg hadde var vel at de brukte disse folk-innslagene litt mye. Musikken, som noen har nevnt til meg er black, låt veldig lite svart for meg. Mulig det var en knute på tråden i formidling, eller at svartmetallen har kommet langt i å spre seg i stil siden de tidlige årene? At vokalisten sminket seg i trynet var vel i hovedsak det eneste for min del, ellers så bandet veldig sprikete ut, imagemessig. Jeg tenker jo et mer samlet fokus på det visuelle, og litt på arrangeringen, slik at disse svingete folkgreiene kommer som krydder, ikke styrer så mye. Men de var flinke, og hadde enkelte partier som virkelig imponerte. 

Vanvidd traff meg sånn passe, musikalsk, men siden de er pubertale i sin måte å fronte meninger, som godt kan være genuine, orker jeg ikke å bruke maks tid på de. Alle har sine meninger, det har jeg full respekt for, håper det går begge veier :). Gjengen er unge, og hvor dypt det stikker er vel åpent for tolking. Og ja, som anmelder synes jeg det er helt greit å spa i slikt, et band er jo ofte mer en musikk.

From Below? Moderne og hardtslående metal, også dette bandet fra Arendal. Man merket en økning i framføringen, kvalitetsmessig, fra Vanvidd, men det har nok mest å gjøre med at From Below er litt mer rutinerte og at de spiller en annen form for metal – litt mer livevennlig kanskje? Tankene gikk til groovemetallens gudfedre i Pantera, selv om det egentlig ikke var så veldig mange sterke referanser i låtene. From Below blandet dette og noe litt mer extremt, og samlet tror jeg kanskje jeg hadde hørt en større vektlegging på de tunge, groovy partiene. Bandet, som stakk til meg skive under årets Southern Discomfort, og som fortsatt ligger ubehandlet i bunken her, tror jeg har et potensiale. Det er en del konkurrenter i denne skuffen, men med en vokalist som dette, som tør å pushe seg på kanten av scenen, er veldig mye allerede på plass. 

Ingen av låtene de spilte festet seg umiddelbart, og jeg bør nok spinne skiva noen ganger, og se de live en gang til etterpå, før jeg begynner å få en oversikt. Det er mange band som går gjennom systemet mitt, og From Below har nok ikke helt klart å sortert seg ut av strømmen ennå. Men, gigen her på Minor, den synes jeg vi skal stemple som godkjent. Og når den ene gitaristen svinger en Gibson Flying V? Da slenger jeg på et pluss til, for jeg er, selv om jeg absolutt ikke spiller gitar, en V-gitarianer.

From Below@Onkel Aksel: Begge banda som spilte dobbelgig leverte jobber som framstod som forskjellige, noe som var gøy for de få av oss som fikk med oss alt. From Below spilte en relativ kort konsert synes jeg, men de hadde en litt frekkere lyd, men samtidig var volumet litt høyt her på Aksel, og noen av detaljene ble borte. 

Vokalisten var enda tydeligere på å pushe seg her kontra Samsen tidligere på kvelden. Noe var kanskje fordi scenen på Onkel Aksel var litt knapp til å kunne frike ut på, og i et par låter mot slutten var Sune nede på publikumsnivået og skrek ut sine indre følelser.

Art Of Deception? Hepp, der hoppet nivået opp enda et hakk, eller to. Disse gøtta har vi gjort litt på her på Heavymetal.no, men jeg har aldri sett de live før. Musikken er hard, ikke stilren, som muligens var et aber ved endt konsert. Jeg savnet kanskje litt mer fokus i helheten, at de bestemte seg litt om de ville være et thrashband eller metalband som av og til spilte thrash, og extremmetal. Men opplevelsen denne kvelden? Den var dritrå! Jeg trekker mer enn gjerne fram trommisen, selv om det kanskje er litt partisk da jeg selv spiller slagverk, men fyren der? Hjelp, han var dritflink! Trommesettet hadde et eget liv denne kvelden, og det var tydelig at ting beveget litt på seg, som helt klart ikke burde ha skjedd. Men slik var det, og selv om jeg plukket opp et par episoder relatert til trommedeler på flyttefot, synes jeg angrepet vi fikk, sett fra salen, ikke bar preg av dette.

Musikken var livevennlig, kanskje ikke alle låtene var like der oppe, men når det satt, da var det en eksplosiv affære. Et par av låtene var tilnærmet perfekte, og uten at jeg er helt sikkert, kan en av disse har vært låten Killing.

God innsats, bra feedback fra folk og en konsert som var bra, men som kunne ha vært bedre. Det bunner selvsagt i at jeg ikke kjente låtene godt nok, og at materialet spriket litt. 

Så var tiden kommet, Among Gods skulle spille sin bergenske doommetal i sørlandshovedstaden. Den er nok, slik jeg hører det, bedre fanget på skive, men gigen de kjørte her var veldig spennende å følge. Mye fordi jeg kjenner låtene så bra, men også fordi jeg har gjort en del på bandet i årenes løp, og at denne konserten ble litt topping av ønsket om å se sangene framføres live. 

Besetningen har gjennomgått noen endringer, uten at jeg helt visste hva som hadde skjedd i forkant. Det viste seg at trommis og gitarist, pluss bassist, var relativt ferske, og at gitarist Lars pluss Kenneth på vokal var og er søylene i Among Gods. Spesielt vokalist Kenneth er en bauta for min del, det er få som anerkjenner det han gjør og har gjort innen mørk doommetal her til lands. I tillegg har han frontet Syrach, også et band jeg setter høyt. 

Om bandet falt i smak hos alle er jeg usikker på, for om man skal være ærlig er det en fordel å kjenne låtene litt i forkant, og vet hva man går til. Det er dog et band som slår hardt, og som etterlater seg en veldig seriøs ettersmak. Man vet at Among Gods mener det de gjør, at de ikke er trendhuer og at de nok aldri vil vike en tomme fra det de driver på med. Heldigvis! Dagens stiltrender med doomband og småmørke greier, hvor 70-tallet trekkes inn, er jo veldig i vinden, men det er slik jeg personlig ser det, en bølge som vil fade ut etterhvert. Graver man litt skjønner man at et band som Among Gods skaper noe eget, de ekstraherer ikke bare en neve virkemidler fra eksisterende band og lapper det sammen til en stilsikker og salgbar oppskrift. Noen liker det, noen setter pris på band som Among Gods driver på med. 

Among Gods@Onkel Aksel: Bergensbandet, som altså er blant mine favoritter, og som jeg ikke hadde sett live før, fyrte av to jobber på samme dag, hvor fett var ikke det? På Aksel var det ok oppmøte, ikke mange her heller, men nok til at bandet og folk opparbeidet seg en gjensidig respekt. Bandet var kraftigere her, mye fordi lyden var, naturlig nok med tanke på at scenen og lokalet her er mindre enn Samsen, mye høyere, og soundet til Among Gods kom bedre til sin rett. Men som From Below følte jeg at noe av detaljrikdommen ble borte. Men å se et så fett band med et slikt angrep, det er også veldig kult! Mulig burde jeg ikke være så favoriserende med trommiser, men så du Among Gods på Aksel, så du en kar som var helt RÅ på å slå og spille, stakkars trommer. Helt utrolig at fyren fiksa to jobber på samme dag, og hvor en så intenst nivå ble holdt på maksgrensen. High five!

Og som på Samsen ble et par-tre nye låter luftet, fra det kommende albumet. Tittelsporet festet seg ikke heeeelt, men vi avventer skiva og kan da begynne å fordøye materialet. Men, låten hadde flere elementer jeg fikk foten for. Noe av det nye virket å være litt mer opp i tempo enn det vi er hører på sisteskiva, Monument, noe som absolutt er med på å øke nysgjerrigheten her :).

Dimenzion:psychosphere, bandet som, om alle fikk for innsats og kvalitet, burde ha stått på en megascene og hamret endetidsrocken sin ut til tusener.

Dette er ett av Norges absolutt feteste band, om du liker å bli utsatt for monotoni, energi, tyngde, driv og å få en hardt røsk i ræva. Her snakker vi gjennomførte saker! Maskene, laserne, trøkket og framdriften, den malende framdriften, er samlet mer enn bare et band og musikk, det er propaganda som hentet fra en futuristisk slum hvor alt er lovløst og hvor menneskeheten har gitt opp å prøve å løse problemene sine. Kanskje litt armageddon over det jeg skriver her, men de fikser faktisk, på en god dag, å frambringe slike følelser. 

Kveldens konsert var soleklart den beste jeg hadde sett, selv om et par små elementer muligens har vært bedre. Koringen, eller når sjefen sjøl ikke sang, burde ha vært kraftigere, og lyssettingen hadde absolutt litt å gå på – men som total opplevelse var dette fantastisk. En fotnote på et par herlige solopartier fra gitaristen er også vel verdt å banke ned på blokka. Og riffingen? Når det gikk i Slayer-mode? Mange kan øve seg på skalaer og teknisk briljans, men det som utøves fra oldschool-duden her, det er noe kun livets skole kan lære deg.

Dessverre gjorde det levende trommesettet sitt til at slagführeren irriterte seg en del, og vi misset vel en sang fordi, men avslutningen med låten Collapse var perfekt. Perfekt!

Om bandet følte noe negativt med å spille for et såpass lite publikum vet jeg ikke, men vit at det handler om å treffe den enkelte.

***

Kvelden under ett, 8 timer med konserter, stakkars beina mine, var som i fjor kjempefet! Jeg driter i om det kommer folk eller ikke, jeg ser banda på scenen og stenger alt ute, men det er selvfølgelig myyye bedre om mange hadde vært til stede og løftet stemningen. Konseptet Minor er, som jeg nevnte innledningsvis, kanskje ikke ett det er behov for – men isolert var det kjempebooking for min del, og jeg kjørte hjem med et bredt smil etter endt kveld på Onkel Aksel. Cudos til dere som arrangerer, makan til innsats og jobb for å glede en gammel rocker skal man lete lenge etter.