Selskap: Private

Release: 11.11.16 (digital) Tba (lp)

Thrash`n roll i finfin kombinasjon fra norske Vampire.

Fra Sørlandet kommer et nytt bekjentskap, en gjeng som tydelig har hørt sin rock`n roll, samt mengder av gammel thrash. Vampire setter det hele sammen til en festplate der det er litt for ethvert øre, om man liker det ene, eller det andre.

Det begynner med et ganske så streit, litt bluesa rockeriff, ikke langt unna hva ZZ-Top kunne servert midt 80-tallet. Men, ingen fare for streit bluesrock, for man skal ikke blunke mange gangene før det dras på med bredbent attityde. Litt sånn feel av en thrasha The Hellacopters pai med Killing Joke som krydder. Neste spor hopper en del etasjer ned, men ikke i kvalitet, i stemning……det mørker seg til. Her kommer thrashbiten også godt fram, og man får minner fra når sjangeren blomstret for over 20 år siden.

Ja, det er mye retro i Vampire, og det skulle ikke undre meg om det er folk som har holdt på med musikk i laaaang tid som trakterer instrumentene. Man kan sitte og digge et skikkelig pådriv-riff som om Lemmy jammet med Jerry Lee Lewis, mens man i neste øyeblikk får et episk doomparti som Paradise Lost hadde misunt. Det er få låter som er ren sjanger, og det er uten tvil vokalen som holder tråden gjennom det hele. Det synges akkurat hardt nok til at det passer de harde og tunge partiene, men det er også tøft på den bredbente biten. Og, det er vel det som er med Vampire, at man kanskje ikke har 2-3-4 knallsterke låter, og resten bob-bob, men en plate der man får kule partier fordelt ut over hele spillelengden. 

Det er vanskelig å ikke dømme personlig på plater som dette, for det inneholder så mye, og når man får minner fra old days mang en plass, da er det vanskelig å ikke sette et pluss i margen både her og der. Så er spørsmålet da, om man liker album i ren sjanger, eller en mix som Vampire serverer? Ingen tvil om at man har en god festplate, og måten de fletter rock og thrash på traff meg ganske så godt. Jeg har ikke noen band i pannelappen som gjør Vampire sin greie, så ikke noen å sammenligne med. Dog, liker man eldre thrash, men har en liten forkjærlighet til bredbent rock`n roll, samt tåler en liten dose punket attitude, da er jo dette midt i blinken! Personlig er nok karakteren noe høyere, men hvis jeg setter Evil opp mot dagens scene, da er nok dette en rettferdig score….

6/10

Tekst: Arni Sørlie

Vampire@Facebook

***

Kristiansandbandet har endelig fanget metallen sin på skiva. Fra før har det kun eksistert et par demokassetter, så tiden var overmoden for å sikre arven. 

Vampire var et thrashband. I dag er det ikke thrash slik dagens metalscene definerer thrash tror jeg, men for meg som vokste opp den gang da, ikke spør, så er dette et band som fortsatt favner nok thrash i metallen sin til at jeg synes de forsvarer stilforklaringen. Det er hard metal, med melodier, melodiøs thrash er en korrekt benevnelse vil jeg tro (hadde jeg fått en femmer for hver gang thrash ble nevnt, hadde dette avsnittet sikret meg en hundrings).

Mye av melodiføringen sikres av vokalist Påls innslag, han er en av to vokalister – hvor gitarist Erik tar seg av de resterende låtene. De deler vel skiva i to om jeg husker rett, at de synger lead på halvparten av sangene hver. Erik er mer Hetfieldsk, litt mer snakkende, Pål har en flott melodisk snert. Ikke alle låtene bærer Pål like godt, men på en låt som Terrible Rage er det full klaff. Det har mye å si hva som befinner seg under vokalen. 

Jeg vil tro, eller jeg vet, at Vampire ikke er veldig aktuelle idag. De har levert et album som på mange måter fungerer, mest for oss som husker de, men også for de som liker metallen sin skodd på 80-tallslesten. I dag har musikkscenen utviklet seg så mye, og de fleste av den unge generasjonen forbinder noe helt annet med sjangerdefinisjonene enn hva vi var vant til, de av oss som har grå (skjegg)hår. Men riffet, melodiene, drivet, det kan ingen ta fra oss. Det har Vampire i monn på enkelte av sporene her. 

Et aber med skiva er at det nok er ett eller kanskje to spor for mye. Da snakker jeg dose. For meg personlig er det et par spor her som ikke helt cathcer, blant annet Constant Fear. Her fikk jeg ikke beina til å rocke. Ei heller på Bloodrush, men det er en låt jeg ikke er helt komfortabel med i utgangspunktet. Den flyter litt dårlig i arrangeringen, og vokalen er ikke helt på stell her. Det låter litt krampeaktig.

De låtene jeg digger, og som alt er rakt i trynet, det er Tormented, som jeg likte veldig godt her i denne versjonen, Into The Glory (kanonsang!), Back For The Crown, Train Of Torture (sjekk riffet og videoen under! Der er disse fine melodilinjene i refreng og vokal kombinert bra) og A Terrible Rage. Evil Return, tittelsporet, er ett av mine favorittlåter fra vampyrene, men demoversjonen knuser det de har gjort her. Man kan si mye om mangt, men det å overgå en låt som var og er en av bærebjelkene til et band, det er vanskelig. Men det var heller ikke målet til bandet, å gjenskape.

Det er mye knall gitarspill her, soloene fra begge gitaristene bytter på å imponere. Det er kanskje ikke så thrasha, men det er mye klassisk metal/hardrock i det Jarle og Erik drar ut av strengene. Harald på trommer legger også igjen en hel del svartrøyk, og selv om Harald ikke er en trommis som er svineteknisk, er det mye grunnet denne karen at de andre kan legge kjøtt på skjelettet. Og Påls bassing er som alltid kul. Han er ikke en typisk bassist, men flørter mye med disse gitarbassistene type DeMaio. 

Et kurant album dette, og for de av oss som har fulgt bandet og er litt i sonen, er nok storparten av innholdet på Evil Return av godkjent karakter. 

Jeg holder meg på en svak syver/sterk sekser, men poengterer at de låtene som er blant favorittene er godt oppe på skalaen, men snittet blir ikke så høyt for hele skiva.

6,5/10

Tekst: Yngve

1. Little Bad Boy Bad
2. Tormented
3. Beyond The Bridge
4. Back From The Crown
5. Bloodrush
6. Train Of Torture
7. Into The Glory
8. A Terrible Rage
9. Constant Fear
10. Evil Return