Makan, Kick Off-et til Southern DisComfort ble en trøkk 16. To band skulle underholde, litt få folk møtte opp, skiver ble kjøpt, øl ble sølt (ikke av meg, men på meg), skjegg ble avbildet, en helt vanlig kveld i Sørlandets hovedstad altså.

Bilde til venstre + under: Vorbid

Bilder er lånt av Festivalguiden, og knipset av Jan Ove Løgevik. Besøk Jan Ove på Facebook, lik og gi ros om du liker det han gjør. Fotografer er limet i metalmediene, for se for deg webziner og blader uten bilder :). Tusen takk for bilder!

Ræva, nå skal jeg ikke rangere, men Vingulmork klarte ikke å stjele seieren til Vorbids helstøpte thrashmetal. Til det er Arendalittene i Vorbid rett og slett for freshe og treffer meg med en kraft mellom øya som er sjelden vare. Thrashen de spiller er fra min ungdom, og jeg hørte hint av Slayer, Flotsam And Jetsam, Sacred Reich, tidlige Annihilator, Megadeth…

Vorbid var så smarte at de åpnet med låten som fikk meg til å tilte for en tid tilbake, Violation Of A Human Mind

. Den satt som et skudd, tight som noen av skivene står i hylla her hjemme, og jeg klarer ikke å bli lei av denne. Utover kvelden ble det servert et knippe låter som var uten feilskjær, og det med inovasjon og våghalseri. For bandet er ikke veldig opptatt av å arrangere låter etter boka, nei, her tør de å kjøre lange partier med soloer, riffe seg ihjel, minimere bruken av vokal, fleske til med snertene doble soloer eller rett og slett bare utøve makt, musikalsk makt. Det er ikke sikkert de selv skjønner hvor fett det er.  

Jeg har ventet lenge på å se de live, for siden jeg først hørte om bandet, som må ha vært i november eller desember i fjor, har det passert to konserter i Arendal jeg bomma på, og to konserter i Kristiansand det ikke ble noe av. Så møtet med ett av mine norske favorittband, og kanskje det mest spennende thrashbandet her til lands for tiden, det var full klaff, innertier.

Soloene til spesielt Daniel er rå, han leker seg og kan egentlig holde interessen oppe ganske så lenge med løpene sine. Vokalist og gitarist Michael, som har en litt annen stil enn Daniel, er kanskje ikke helt der oppe i mengder soloer, men når det flashes så flashes det idiotsikkert. Og dobbelsoloene de har sammen er krydder på linje med de beste restaurantene.

Sånn, var det nok ros? Neida, jeg er trommis, og cred så det holder skal pushes mot Marcus. Makan til slagverk-konge! Utrolig. Unge og ekle alle sammen, skulle vært bøter for å dele ut slike rytmer og riff.

Vorbid@Facebook

Vokalen til Michael er litt annerledes på konsert enn på skive, den er litt lysere, litt mot Connelly i Nuclear Assault. Men en god versjon, for Connelly er ikke alltid på stell, litt masete av og til. Det er ikke Michael.

Ny bassist har de også, en kar som lå fett opp mot trommene, og selv om det skal mye til for å holde følge med Marcus, synes jeg Jonas gjorde en kapabel figur. Strengt tatt utfylte de hverandre og framstod som et fabelaktig liveband. Ikke umulig at vi snakker 10/10-konsert her.

***

Vingulmork er ikke så kjente her, og når en del av publikumsmassen kom fra Arendal for å støtte Vorbid, og forlot konserten etterpå, ble det litt glissent. Det er strengt tatt ikke noe man kan si på slikt, annet enn at jeg ikke liker det :). Man bør støtte opp om man har mulighet.

Bilde til venstre + under: Vingulmork

Bandet jeg trodde var mer black enn det det var, ihvertfall her live, framstod som et hardtslående extremmetalband hvor en solid dose thrashdød ble min slutning. Her var det også bra skills på folka, men i en annen form enn hos unggøtta i Vorbid. Vingulmork handler mer om kraft og tyngde, fart og fres – og i deler av livesettet traff det så det gjallet. Et par av låtene, uten at jeg kjenner materialet godt nok til å uttale meg om titler, ble litt bakpå – men lengden på konserten og innslagene av låter som rista godt, var årsaker til at jeg ikke hadde sagt nei til å se de flere ganger. Enkelte partier kunne minne om Allfader, om du har sett/hørt de. 

Vingulmork@Facebook

Jostein, som jeg hadde en koselig prat med, og som jeg fant ut hadde krysset mine stier flere ganger i årenes løp :), han var en skrikebølle deluxe. Makan til lunger! Vel skal du sette pris på en blanding av growl og svartmetalskrik for å få full uttelling, men den tekniske siden av å gi seg så over og vrenge deler av kroppen på denne måten, det er imponerende. 

Visuelt og stilmessig var det kanskje ikke verdens mest spennende band, det var lite image og et band som ikke utagerte voldsomt, foruten Jostein. Men han tok seg av den biten for alle like godt.

Trommeslageren var jeg svært imponert over, jeg fulgte store deler av det han gjorde med argusører og -øyne, og likte godt hvordan han jobbet. Bassisten var også habil, men det var ikke alltid bassgangene fulgte råtassløpene som trommisen utførte. Det handler om stil og valg, og når Vingulmork kjører en gitarist, er det ok at bassisten ligger der han ligger synes jeg. Det er en spennende og vanskelig oppgave å være rytmeseksjon for et band med en gitarist, og slik sett synes jeg Vingulmork løste sakene greit.

Samlet slo Vingulmork godt fra seg, selv om et par av låtene altså stakk litt hull på det drivet de hadde ved et par anledninger. Det er imponerende å se den fysiske utskeielsen til vokalist Jostein, men jeg hadde gjerne sett at de to andre også fyrte av litt raketter i rompa :).

***

Kvelden under ett var helstøpt; koselige folk, musikalsk spennende og maks trøkk, og en bra lørdagskveld å feire avspark til årets Southern DisComfort. Aberet var folk som burde ha vært der, for mange hadde garantert hatt mulighet til å besøke Onkel Aksel. Og samtidig, mens jeg er igang, når musikere som er der er utenfor hele tiden, nesten, slår det meg som litt rart – for når man spiller konsert ønsker man vel at folk står foran scenen og opplever det som skjer heller enn at folk er ute og prater og drikker? Mulig pekefinger, men det tåler jeg å få pepper for isåfall. 

Og siden jeg alltid slipper inn gratis når jeg skal dekke konserter, er det fantastisk å kunne avsløre at jeg klarte å betale billett denne kvelden. Ta den!

Bilder: 2 øverste er Vorbid, resten Vingulmork.