(Akkurat nå er In Vain på turne med Borknagar i Tyskland, det håper man jo går bra :). Intervjuet du finne runder her gjorde vår skribent Steinar før nedetiden, men det er like aktuelt, og skiva er like bra – read on! Yj)

In Vain har latt dampen strømme ut jevnt og stødig, og det har resultert i tre fullengdere på 6 år som en del av Indies stall. Årets skive, ‘Ænigma’, er nok en sterk skive blottet for elendighet, og det var dermed på sin plass å hanke inn mastermind Johnar Håland for å høre litt om ståa hos sørlendingene.

Ny skive betyr nye kritikker, og nok en gang har dere fått veldig mye positiv feedback fra blader og webzines rundt om. Gjør de gode tilbakemeldingene det lettere når dere skal begynne å skrive nytt materiale igjen? De må da være en bekreftelse for dere selv ville jeg anta?

«Hei og takk for det. Gode anmeldelser er selvsagt alltid bra. Det sier seg selv at det er lettere å pushe ei skive som får bra kritikker. Er alltid pussig å lese om musikere som sier de ikke bryr seg om anmeldelsene. De som sier de ikke leser anmeldelsene eller ikke bryr seg om kritikkene er vel som regel de som ofte får dårlige kritikker også, he-he … Når det er sagt, gode anmeldelser er bare en del av puslespillet, og man må følge opp med så mye livespilling som mulig. Dette er noe vi søker å gjøre, innenfor de rammer som et normalt A4-liv tillater.

Når det gjelder ny musikk, har jeg nå en tentativ plan om å starte komponeringen fra høsten av. Det er sommer i luften, og da er ikke motivasjonen så høy for å sitte inne mens sola steker. Når det gjelder selve spørsmålet ditt, så har vi til nå ikke opplevd slakt av noe album, så det er vanskelig å si. Gode kritikker er som sagt hyggelig, men dårlige anmeldelser kunne jo kanskje gjort en revansjesugen? Gode kritikker har også den baksiden ved at anmelderne hele tiden hever listen for hver utgivelse og det er vanskeligere å overraske.»

In Vain @Facebook

Sånn jeg ser det har dere denne gangen ikke tatt noen store kreative sjanser, men snarere jobbet for å lage et solid In Vain-album. Er det en påstand du stiller deg bak, eller er jeg på bærtur?

«Hvis du ser på dette albumet isolert sett så er det faktisk i mine øyne mange kreative sjanser, som du kaller det. Låtene er veldig varierte, det er mange vokalister involvert, osv. Hadde dette vært vårt første album ville du kanskje betegnet det annerledes. Jeg tror at folk nå har blitt kjent med vårt musikalske univers, som spenner vidt og bredt, og forventer musikk med mye variasjon. Dette fører naturligvis til at man ikke blir like «overrasket» lengre. Når det er sagt, så er det jo ingen veldig sære låter på Ænigma, i motsetning til Wayakin – The Guardian Spirit of the Nez Perce fra Mantra, og det gjør kanskje at folk synes den er jevnere?

For hver skive jobber vi naturligvis med å lage det best mulige albumet. Denne gangen har vi for første gang hatt muligheten til å gjøre en pre-produksjon og det hadde en stor innvirkning på sluttresultatet.»

Jeg synes nok også at skiva er svært jevn, kanskje jevnere enn noen gang før, og jeg har litt trøbbel med å plukke ut låter som stikker seg ut rent kvalitetsmessig. Enig?

«Var litt inne på det i forrige spørsmål, og jeg skjønner hva du mener. Det kan man jo enten ta som positivt, at alle er bra, eller negativt ved at ingen skiller seg ut positivt, hehe. Jeg føler man kan finne tospann av låter som er innenfor samme groove. For eksempel er Floating on the Murmuring Tide og Culmination of the Enigma to tunge, monumentale sluggere, mens To the Core og Times of Yore er raskere og mer death metal-pregede låter. Min personlige favoritt er Image of Time, fordi jeg mener den er catchy samtidig som den har en viss smartness over seg. Den er ikke fengende på en banal og cheesy måte. I tillegg er det en litt utypisk In Vain-låt ved at den er kortere og har færre riff.»

Har det blitt lettere eller vanskeligere med årene å komme opp med materiale du anser som godt nok?

«I mine øyne så blir ikke kvalitet verdsatt høy nok av metalpublikumet, enskjønt det er nok også en bekreftelse på at jeg har en musikksmak som avviker fra konsensus. Hva man legger i godt nok er jo også usikkert. Ønsker man høy appell, gjør man nok ting noe enklere for seg selv med å spille mer tilgjengelig musikk enn det vi har valgt. Som jeg var inne på tidligere, så vil et band alltid bli bedømt på sine tidligere meritter. Har man gitt ut knallgode skiver før, så kreves det mer ved neste korsvei. Et eksempel er Opeth, der en oppfatning jeg erindrer var at Deliverance ikke mottok så gode kritikker som de foregående skivene. Dette har Opeth seg selv å takke for, fordi deres forrige skiver var av en såpass høy standard. Legger man derimot Deliverance under lupen og vurderer denne separat, så knuser den jo utvilsomt det meste av hva andre band kan drømme om å komme opp med. Dette kan man trekke videre til å hevde at et terningkast 5 til Opeth ikke kan sammenlignes med en femmer til et vanlig, average metalband. På samme måte som at man for eksempel dømmer idrettsutøvere på bakgrunn av deres tidligere prestasjoner vil det være det samme med et band og dets tidligere skiver. Oppsummert; å gi ut musikk av høy kvalitet er like vanskelig, om ikke vanskeligere enn før.»

En ting som skiller seg ut fra tidligere er coveret. Hva er årsaken til stilskiftet?

«Vi ønsket noe annerledes og var lei av standard Photoshop-cover. Vår eminente designer, Robert Høyem, foreslo at han kunne tegne og vi kicket kjapt på ideen. Vi gav han noen stikkord om stemningen vi var ute etter, samt begrensninger på hva som ikke var akseptert. Robert nailet coveret på første utkast og vi er veldig fornøyde med innsatsen hans.»

Dere klarer ikke helt å gi slipp på norske tekster. Er det spesielle årsaker til tospråkligheten?

«Vi har jo hatt en norskspråklig tekst på hver skive og det er jeg som har stått for disse. Noen ganger får jeg tekstideer/titler som jeg liker og som jeg synes funker best på norsk. I tillegg er det selvsagt langt lettere for meg å uttrykke meg på norsk enn engelsk. Så det kommer nok flere tekster på norsk fra oss i fremtiden.»

Alle tre skivene deres er gitt ut av Indie. Føles det som den rette labelen for dere?

«Indie har gjort en god jobb for oss. I tråd med platebransjen så er deres engasjement litt opp og ned, men slik er det nok for mindre band.»

‘Against The Grain’ ble sluppet som singel digitalt før skiva. Er dette en ren labelbestemmelse eller har dere hatt ønsker om noe slikt?

«Det var labelen sin ide, og dette var hovedsakelig for å skape litt mer buzz rundt releasen. Er ikke pga at man tror man vil tjene mye penger på singelsalg for å si det sånn. Jeg synes det var et bra trekk.»

Merker du forskjell i hvordan Indie prioriterer dere nå kontra debuten?

«Absolutt. Vi var det første bandet labelen signerte og da The Latter Rain kom i 2007 var det kun 4 band, inkludert oss, på selskapet. Nå er det jo langt flere. Indie gjør en god jobb, men vi har selvsagt merket at de har fått mer å gjøre med andre band, ettersom labelen har vokst.»

Hva er den største særegenheten til In Vain vil du si?

«Flyten i låtene. Alle kan blande sjangre, men jeg mener at vi evner å gjøre dette på en måte hvor det høres naturlig ut og man bevarer den rette balansen i låtene.»

Dere har 10-årsjubileum i år. Hvis du sammenlikner In Vain per i dag med slik dere var i starten, hvor vil du si de største forskjellene er?

«Først av alt så er vi er et langt proffere liveband. I starten spilte vi jo ikke live i det hele tatt (debuterte live i Belgia i 2007), men jeg synes nå at vi har fått en veldig bra standard på våre konserter. Ellers så har strukturen rundt bandet selvsagt blitt mer profesjonell. I takt med dette har kanskje noe av leken/gleden forsvunnet, og det er jo evn noe av det negative med at ting blir mer seriøst.»

Og hvor ser du så for deg bandet 10 år fram i tid? Det tok lang tid for et band som Opeth å komme dit de er i dag, så mye er mulig …

«Jeg håper vi fortsatt eksisterer og har en mye større fanbase enn i dag. Jeg håper vi er kommet på det stadiet at vi kan gjøre turneer som headliner/co-headliner i Europa og på den måten gjøre turneer på våre egne terms, med eget crew, osv. I tillegg hadde det selvsagt vært kult om vi hadde fått spilt noen konserter utenfor det europeiske kontinent. I tillegg er jo turneene mer slitsomme, da man spiller med to band hver kveld.»

Helt til slutt må vi innom Solefald også. Hvordan påvirker spillinga med dem In Vain?

«Det har både positive og negative effekter. Engasjementet tar mye tid, f.eks før turneen nå nylig måtte vi jo øve like mye eller mer med Solefald enn In Vain. Dette medfører mindre tid til å fokusere på oss selv. På turneen hadde vi 3 sessionmusikere, og disse måtte altså lære seg 7 In Vain låter og i tillegg et helt sett med Solefald. Ideelt sett skulle vi jo vært ute med merchstanden og snakket med dans etter våre egne gigs, men i stedet må vi gå rett på en ny konsert.»

Jeg antar du har plukket opp ett og annet fra Cornelius og Lazare i løpet av den tiden dere har samarbeidet, eller hva?

«Ikke så mye i løpet av samarbeidet tror jeg, men heller i større grad som trofast lytter på deres skiver opp igjennom årene.»

Jeg regner med du er solid Solefald-fan. Hvis du skal plukke ut den beste låta de har skrevet og den beste In Vain-låta, hvilke blir det og hvem vinner finalen?

«Sun I Call er kanskje den beste Solefaldlåten som jeg kan komme på her og nå. Av In Vain velger jeg Image of Time fra vår siste skive Ænigma. Til det siste blir jeg nødt til å være breial og si In Vain ;)».

Bandfoto: Jørn Veberg