Full tittel: «Surgical Cuts In The Cosmos»

Selskap: Apollon Records/Gymnocal Industries

Release: 22.05.26

Overraskende friskt fra heksene.

Hex A.D.@Facebook

Og da mener jeg ikke at det de har sluppet tidligere låter dvaskt, men det var noe på denne nye som for meg låt litt freshere, at de har klart å utvikle seg innenfor den rammen de opererer i. Og man kan ikke nekte for at det er rammer å forhold seg til her, skal det låte som Hex A.D. er det grenser.

Men, samtidig er det helt i tråd med det fans av bandet kan forvente, noe annet hadde vært feil.

Det er alt fra den sedvanlige tunge rocken og hardrocken her, med både 70- og 80-tallsflammer slikkende oppover beina. Og det er hooks, antikommersielle låter, noe som fenger, tungt og tyngre, uptempo, og det er ting som overrasker. P.I.G. er en av de låtene jeg synes frisket opp. Der Perfectly Fatal er en sang som krysser av alle ingrediensen for en Hex A.D.-låt, er P.I.G. litt annerledes. Virkelig kult at det eksperimenteres.

Men det som virkelig er et sjakktrekk er åpne med Reintroducing A Bit Of Heat. Feit låt med litt Sabbath med Dio-groove i starten. Eller til og med litt fra tiden Rowan var med Dio. For du vet at Rowan Robertson er med i Hex A.D.? Denne musikken må kle fyren som neve i vott, meget i tråd med det han har gjort før. Låten er drivende, groovy, tung og samtidig litt catchy.

Litt av det samme kjøret finner vi i A Bloody Mess, en flott energibombe! Her synger Henrik røffere, i grenselandet til å bli growler, hehe. Neida, ikke så mye, men det er noe her som gjør at fyren trår til.

Black Rope Candy er som Perfectly Fatal litt typisk Hex A.D., den har en dybde jeg likte og en baktung og behagelig sving. Og her elsket jeg gitarjobbinga. Riffete og melodisk om en annen.

En annen låt som skiller seg ut er sistelåten, Death Of A Thousand Cuts. Her er det dratt godt ned i starten, og vi må helt til ca. fem-minutteren før det øker på. Før det bygges det tålmodig og bra, fra rolig start og oppover til skiftet. Og det er kun vokal på de fem første minuttene-ish, så instrumentalt til slutten. Dette ble en av favorittene.

Fiffig lyd og miks, det låter så proft uten at det mister ektheten, at det ekte bevares, at det ikke prosesseres til døde. Melodiene og drivet bevares veldig fint, og alle instrumentene jobber sammen, alle trekker likt.

Coveret er i tråd med de forrige skivene, og bandet har funnet sin coverkunstner, definitivt. Jeg har et intervju med bandet på gang, vi får forhåpentligvis lært mer om tekster og cover der.

Helt klart et solid slipp igjen, og siden jeg aldri sjekker hva jeg har gitt et band på tidligere skiver når jeg slipper karakter, satser jeg på at det ikke kommer hatmail om det er lavere denne gangen. Men skiva isolert, her og nå, etter mange runder, er en solid 8-er.

8/10

Tracklist:

1. Reintroducing a Bit of Heat
2. A Bloody Mess
3. Black Rope Candy
4. Perfectly Fatal
5. P.I.G.
6. The Devil makes Work for idle Hands
7. Death of a Thousand Cuts